Et møte med kommunismens spøkelser

Dersom man beveger seg bakenfor Bratislavas vanlige severdigheter, kommer alt til syne: Industrifortiden, den sovjetiske okkupasjonen og den kalde krigen. Menneskeskapte strukturer fra en nær fortid for den eventyrlystne som beveger seg utenfor allfarvei.

Ekko fra den kalde krigen

Stien går bratt oppover og forsvinner inn i skogen. Den majestetiske Devin-borgen vokter over Donau elven her på grensen til Østerrike. Tilværelsen som grenseby har preget Bratislavas historie.

Etter Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia ble Bratislava den mest sårbare byen i hele Østblokken. Selv om Østerrike ikke var medlem av Nato, tilhørte landet en del av det kapitalistiske vesten i den kalde krigens retorikk.

Jeg har nådd toppen av fjellet Devinska Kobyla. Panoramautsikten over Østerrike er monumental. Et ideelt sted for søndagsutflukter, men også for militærbaser. Skjult av skogen ligger et lite stykke sovjetisk forsvarshistorie.

En betongmur løper igjennom skogen. Området var lenge stengt for allmennheten, men nå finnes en åpning. Den første bygningen ligger like innenfor. Nedtagget. Knuste tomflasker og søppel. Slik en ofte kan se på forlatte steder. Trær og busker er begynt å gro opp rundt bygningene.

Skrekkfilmlokasjon

Jeg kommer til en større hangar eller tunnel. Det er skinner på hver side, og restene av en motor står igjen. Det var her Sovjetunionen plasserte ut sine S-125 Neva-raketter (SAM-raketter). Rakettene var en del av et bakke-til-luft-missilsystem for å skyte ned fiendtlige fly.

Inne i hangeren finner jeg en dør. Det er mørkt i gangen og vann på gulvet. Lommelykten avslører at det er tomt innenfor. En ny dør og jeg er ute i skogen.

Rett der nede ligger en større bygning. Døren er låst. Jeg går rundt. Et vindu er åpent og noen har stablet takstein oppå hverandre. Folk har vært her før. Det er bare å klatre.

Dette var militærbasens hovedkvarter. Det knytter seg en viss spenning til å utforske forlatte steder. En vet aldri hva eller hvem som møter en bak neste dør. Rommet er tomt. Neste rom, litt klær. Bor det noen her? Det kommer i hvert fall mennesker hit regelmessig.

Kjelleren er mørk og kald. Det grønlige skjæret av lys kommer inn i enden. Store metallrør går igjennom veggen. Et øyeblikk synes jeg at jeg ser en bevegelse. Nei. Eller ... ? Perfekt lokasjon for en skrekkfilm eller en søndagstur litt utenom det vanlige.

Tips for Devinska Kobyla

Høyden nord-vest for Bratislava er perfekt for utforskning (men, pass på å holde balansen hvis du klatrer). Under tiden med Den tsjekkoslovakiske sosialistrepublikk (1960-1990) lå en missilbase her til forsvar av Jernteppets mest utsatte by.

En må ha rimelig god forestillingsevne for å se for seg hvordan det må ha vært her. Inntrykkene av betongbygninger, tunneler og vakttårn er restene av det som en gang delte Europa på tvers.

Utsikt over Donau, Bratislava og Østerrike, Devinska Kobyla er et yndet utfluktssted, krydret med betong og gjerne alkohol. Beregn 6-7 timer da det tar tid å gå opp fjellet. Området ligger 10 kilometer fra sentrum.

Turen kan kombineres med besøk på Devin-slottet (2,5 km unna i luftlinje. Det går sti).

For den naturinteresserte kan naturreservatet Devínska Kobyla også by på en unik flora. På det relativt lille området er det identifisert 234 sopparter og 1100 plantearter. For dem som er interessert i geologi, finnes det fossiler av havfauna i bergarter fra tertiær-havets lag (alder 14 til 16 millioner år!) Ta med lommelykt, vin og eventuelt forstørrelsesglass.

I Alfred Nobels fotspor

– Det er et enormt industriområde som ble bygget av Alfred Nobel, forteller den lokale urbex entusiasten Mark. Han stopper bilen. Ved siden av oss er et høyt gjerde med piggtråd på toppen.

– Jeg leste på nett at det skulle være relativt enkelt å finne en vei inn.

Bak gjerdet ser vi togskinner og det ikoniske vanntårnet.

– Ok, la oss prøve lenger borte.

Piggtråden virker reparert flere steder. Vi triller videre i flere kilometer. Det meste virker forlatt, men enkelte steder er det aktivitet. Istrochem står det skrevet med store bokstaver. Det tidligere statlige selskapet eies i dag av Tsjek­kias statsminister Andrej Babiš.

Dynamittproduksjonen er opphørt. Det meste av industriområdet virker helt avfolket.

– Se porten er åpen.

Mark smiler og peker på den brede jernbaneporten. Vi smetter inn. En mann dukker opp på veien i det fjerne. Vi bykser inn i buskene. Bedre å følge jernbanesporet. Og nå ser vi det. Det enorme vanntårnet.

Alfred Nobel (1801-1896) vokste opp i Stockholm. Han studerte flere steder i Europa og kom hjem med den nyeste kunnskapen innen kjemi. Faren drev en våpenfabrikk, og unge Alfred satte i gang med å utvikle sprengstoff av nitroglyserin. Nitroglyserin er imidlertid ustabilt, noe man snart erfarer. I 1864 gikk en av fabrikkene hans i Stockholm i luften. Fem mennesker omkom, inkludert hans yngste bror.

Året etter startet Alfred opp fabrikker i Tyskland, og i 1867 fant han opp dynamitt. Et sprengstoff som er mer stabilt enn sin forgjenger, og som skulle gjøre ham meget rik.

Fabrikken utenfor Bratislava ble grunnlagt i 1873. En av Nobels første dynamittfabrikker. Industriområdet produserte ammunisjon både under første og andre verdenskrig (og var selvfølgelig av stor interesse for Hitler).

Det enorme vanntårnet er stengt med gitter. Et søk på youtube viser at det var åpent før. De er kanskje lei av urbexere her?

Like ved ligger noen fabrikkbygninger. Dørene er lukket, men gjennom vinduene kan vi skimte hauger av industrimaterialer. En gammel datamaskin ligger etterlatt på bakken, og rundt hjørnet står en bil parkert. Vi er ikke alene. En mann kommer syklene borte på veien, og bak oss ser vi også bevegelse. Bare et tidsspørsmål før vi blir oppdaget. Vi slår retrett langs de gamle jernbanesporene. Kryper under piggtråden og er ute. Puh. Eller? Vi er ikke på veien, vi står på skinner. Og der kommer toget! Best å gå i dekning. Å bevege seg på jernbane­linjen er langt mer ulovlig enn å utforske et forlatt industriområde.

Det som står igjen

Sikkerhetsvakten kommer ut i porten og stirrer. – Ok, han har ihvertfall sett oss. Mark begynner å rygge. Det står mange biler inn­en­for porten. Sannsynligvis ingeniører som inspiserer bygningen.

Razschoshy sykehus er symbolet på kommunismens fall i ­Slovakia, og nok et eksempel på korrupte, mislykkede offentlige prosjekter. Det som skulle bli byens universitetssykehus startet i 1987, men Sovjetunionens kollaps gjorde at alt stoppet opp. Det ble et sted hvor uteliggere flyttet inn og urbexere utforsket.

– Ok, la oss forsøke å gå igjennom skogen, sier Mark. – Sikkerhetsvakten er kjent for å være lat.

Bildet av en hund er festet på gjerdet. Jeg er glad i menneskets beste venn, men helst ikke under disse omstendighetene. Det er mye folk her også. For to uker siden ble det bestemt av sykehusets bygningsmasse skulle rives. Arbeidet er kanskje allerede i gang?

Vi prøver en annen inngang. Det som ser ut til å være en blindvei stopper foran gjerdet hvor noen har laget et stort hull. Det er omgitt av tett skog og ingen ingeniører eller hunder å se!

Inne. Vi kommer oss inn i sykehuskomplekset. Massiv betong. Tomme rom. Vi følger trappene opp. Det er ikke bare sikkerhetsvaktene som kan by på problemer. Langt alvorligere er det å bli utsatt for ulykker. Det er ingen rekkverk i trappen. Alt står uferdig. Etterlatt til forfall. Nå har man altså bestemt at alt skal rives. Det snakkes også om å bygge et helt nytt universitets­sykehus. Om det kommer til å skje i virkeligheten, er noe helt annet. Politikere sier så mye rart.

Vår tids ruiner

«Lamač waterworks»-lokasjonen kommer opp på GPSen. Like i nærheten. Mark setter bilen i lavt gir og kjører opp bakken. En grå bygning skjuler seg bak noen busker. Vi oppdager et mørkt hull i veggen da vi passerer buskene. Det er flere hull i bakken. Best å gå forsiktig. Det er store underjordiske mellomrom dannet av betongskjelettet til en bygning.

Lamač vannverk ble forlatt en gang på 70-tallet og var aldri ­ferdigstilt. Nå et tilholdssted for mislykkede graffiti-artister, ungdommer som tar seg en fest og en og annen uteligger. Veggene dekket av maling. Rommene fulle av smuss. Grønnaktig mose har erobret økende deler av bygningens indre og gir rommene en mystisk atmosfære.

Mellomrom kan imidlertid også være farlig. Ingen ting er sikret. Man kan bli utsatt for ubehagelig skade. Stedet ser ut som en ypperlig slagmark for paintballkrig, eller som sluttscenen i en skrekkfilm.

Vannverket ligger på kommunal eiendom og er en av mange samtidsruiner rundt Bratislava. Uferdig, upolert. En historie om vår egen tid. På folkemunne går de under navnet Hiroshima. Fra Alfred Nobels industrieventyr, til mislykkede politiske prosjekter og restene av et imperium som gikk i oppløsning.

Ruinene av vannverket er en enkel destinasjon å besøke (i hvert fall hvis en har bil eller klarer å mestre kollektivtrafikken i Bratislava). Her er ingen høye gjerder eller sikkerhetsvakter. Betongskjellettene med lagene av grønnaktig mose danner en fotogen atmosfære som må oppleves. Det er også en liten labyrint av ganger og tunneler som kan utforskes, men pass på hvor du setter føttene. Det finnes ikke sikkerhetsgjerder.

Lar seg lett kombinere med et besøk til Razschoshy sykehus (Én kilometer i luftavstand – beregn reisetid på minst en time med kollektivtrafikk pluss gange).

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 38 2022