Den utrolige historien om hvordan de første tyske soldatene i Norge ble stoppet av én mann

Foran den 30 år gamle politi­fullmektigen Nils Onsrud sto hutrende tyskere på fire rekker. Datoen var 8. april 1940, og den unge nordmannen på kaia i Lillesand hadde en stygg anelse av hva han sto overfor.

De våte tyskerne, nylig torpedert etter britisk ordre, sa de var fredelige sjøfolk fra et fredelig handelsskip. De så ikke slik ut, der de sto i militære uniformer.

Men da Onsrud varslet sine overordnede, skjønte han snart at han måtte handle raskt, frekt og kontant.

Illevarslende melding

Mandag 8. april 1940 var en av disse skikkelig trasige dagene i den ellers så sommerviltre sørlandsbyen.

Vinteren hadde vært usedvanlig kald og lang. Store snømengder forsinket våren. Det lå fortsatt brøytekanter langs hovedveiene, som den gang var grusveier.

Europa var i krig. Nazi-Tyskland hadde invadert Polen og rykket inn i områder franskmennene hadde okkupert fra Tyskland i 1. verdenskrig. De europeiske stormaktene rustet opp. Norge tviholdt på nøytralitet.

Verken Tyskland, Frankrike eller Storbritannia hadde planer om å respektere nøytraliteten. Til det var norskekystens strategiske betydning for stor og malmtransporten fra Narvik for strategisk viktig. Britene hadde mange ganger truet med å minelegge flere strekninger langs Norskekysten.

Dette bakteppet gjorde at politifullmektig Onsrud reagerte fluksens da han ved 12-tiden oppholdt seg på politistasjonen i Grimstad. Fra politivakten i Lillesand ble det meldt at det muligens hadde foregått en torpedering utenfor Justøy, og at det muligens hadde skjedd innenfor den norske territorialgrensen på tre nautiske mil.

Onsrud hadde riksadvokatens rundskriv i bakhodet; det var en prioritert oppgave å etterforske torpederinger inne ved kysten.

Derfor ga Onsrud bånn gass så søla skvatt rundt hans lille Opel de drøye to milene til Lillesand.

Lei av å vente

Dramaet ved Justøya hadde startet allerede ved 09.45-tiden samme morgen. Ubåten O. R. P «Orzel», var på spesialoppdrag i Skagerrak under britisk kommando. Britene var på tå hev.

Alle skip i utløpet av Oslofjorden skulle kontrolleres med tanke på krigsutstyr eller tropper om bord.

Britene hadde nok å gjøre; Ikke bare skulle de gjennomføre den planlagte mineleggingen av norske farvann. Dagen i forveien hadde det seilt så mange tyske lasteskip mot Kattegat og Skagerrak at fergetrafikken på tvers av Danmark hadde blitt sterkt forsinket.

Ordren var å stoppe skipene – og torpedere dem som ikke ville stoppe, vel å merke etter at det var gitt tydelig varsel.

Lastet til krig

"Rio de Janeiro" ble 7. mars 1940 rekvirert av Wehrmacht, og skulle ankomme Bergen like etter at byen var blitt erobret. 

Det 122 meter lange skipet var en del av første pulje invasjonsskip i «Operation Weserübung», som var tyskernes kodenavn på invasjonen av Norge.

Skipet hadde 50 manns besetning og fraktet 313 soldater fordelt på luftvernpersonell, infanteri- og pionersoldater, post- og telegrafpersonell pluss et par karer fra propagandaavdelingen. Dessuten var det med personell fra 69. Infanteridivisjon, til sammen 380 mann. Skipet var lastet med seks 20 mm Flak 38 kanoner, fire 105 mm luftvernkanoner, 73 hester, 71 kjøretøyer og 292 tonn proviant, dyrefor, drivstoff – og ammunisjon.

Se mer

Britenes frykt var velbegrunnet. De tyske skipene inngikk i en felles operasjon, noe soldatene om bord på det tyske frakteskipet «Rio de Janeiro» fikk vite da de passerte Skagen. Da hadde soldatene blitt kommandert på dekk og orientert om at de var på vei til Norge der Stor-Tyskland skulle overta ansvaret for landets nøytralitet mot de aggressive engelskmennene.

Les også: (+) – Jeg har nettopp måttet fortelle din mor at jeg kommer til å være død om et kvarters tid

Ved Justøya utenfor Lillesand ble Rio de Janeiro» oppbrakt av ubåten for kontroll. Tyskerne fikk beskjed om å legge frem skipspapirene, men drøyde og drøyde. Klokken 11:46 syntes kommandanten på «Orzel» at tyskerne hadde nølt lenge nok:

Torpedoen fra ubåten traff «Rio de Janeiro» midt i maskinrommet og laget et svært hull i skutesiden.

En drøy time senere ble neste torpedo avfyrt. Den traff ammunisjonslageret og delte skipet i to.

Brølte på tysk

På lasteskipet spredte redslene seg. Lasterommet var fylt av hundrevis av tyske soldater, ammunisjon, krigsutstyr og panikkslagne hester.

Før skipet sank, klarte noen av soldatene å kaste seg i det iskalde vannet. Mange var skadet og ille tilredt. Nordmenn i fiskeskøyter og snekker kom til, og kunne senere berette om livredde soldater som ropte på hjelp. «Det var som å høre sultne måkeskrik», fortalte én av dem.

I boken «Da krigen kom til Lillesand» forteller Fædrelandsvennens journalist Kristen Taraldsen at politifullmektig Onsrud var på plass på dampskipsbrygga i Lillesand da første båt ankom. 133 overlevende og 10 lik ble tatt hånd om. Byens leger kom ilende til.

Bryggeformannen løftet bort en flik av presenningen som dekket likene. Ut trillet et løst hode som ble liggende og stirre på Onsrud.

Så trådte det frem en offiser som brølte «Wehrmacht hier. Marine hier!»

De overlevende adlød momentant de skarpe kommandoropene og stilte seg snorrett i fire rekker; marsjkolonne.

Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den

− Vi er fredelige

Onsrud henvendte seg i en skarp tone til befalingsmannen, løytnant Voss, den eldste i troppen. Samtalen er gjengitt slik i Taraldsens bok:

− Hva skal dette bety?

Tyskeren svarte glatt:

− Vi kommer fra det tyske handelsskipet «Rio de Janeiro». Vi ble torpedert av en engelsk ubåt innenfor 3-milsgrensen.

− Men folkene er jo i uniform, tordnet Onsrud.

− Det har alle i Tyskland i disse tider, svarte løytnanten med overbærende mine.

− Hva slags skip var det? spurte så Onsrud.

− Et fredelig handelsskip lastet med levnetsmidler, sa tyskeren og la trykk på ordet «fredelig».

Onsrud svarte i brysk tone:

− Vi må holde sjøforklaring.

− Nein, nein, repliserte tyskeren som åpenbart ikke ønsket innblanding fra norske myndigheter.

Løytnanten og politifullmektigen ble stående i taus tvekamp, uten å ville vike under den andres blikk. Samtidig begynte noen av de forfrosne skipbrudne å ynke og klage. Voss brukte situasjonen til å forlange mat og husly for dem.

Troppen marsjerte deretter til en provisorisk interneringsleir for å bli tatt hånd om. Der spurte én av de overlevende distrikts­legen om han var kommet til Bergen.

Døve ører

Opplysningen fikk Onsrud til å kaste seg over telefonen for å varsle myndighetene oppover i systemet.

I timevis prøvde han å få overordnede til ta inn over seg hva det innebar at uniformerte tyskerne hadde vært underveis til Bergen. Til liten nytte. Hos marinen fikk Onsrud for eksempel beskjed om at siden soldatene hadde kommet på land, så var de blitt hærens oppgave.

Politifullmektigen været trøbbel.

Han likte svært dårlig å ha bevæpnede, tyske soldater i byen, spesielt når hverken militære eller politiske myndigheter ville bry seg. Onsrud følte at de angivelig «fredelige» soldatene ikke var helt til å stole på, og ville først og fremst bli kvitt våpnene deres.

Den standhaftige politijuristen tok så saken i egne hender. Han dro hjem og fant sin paradeuniform i garderobeskapet. Onsruds paradeuniform var så full av gull at den lignet en tysk kontreadmiralsuniform – og var supplert med en fryktinngytende og lang sabel.

Så dro han ned i Tingsalen der de overlevende tyskerne var samlet.

Les også: (+) Da kampene i Gudbrandsdalen var som hardest, kjørte tyskerne frem sitt hemmelige våpen

Brøl på tysk

Nils Onsrud spilte høyt og brølte høyere, ut ifra en teori om at veldisiplinerte tyskerne kunne overrumples. Den unge embetsmannen med de snille øynene inntok et lite podium. Han skjøt brystkassa frem, slo knyttneven hardt i talerstolen og brølte ut «Sämtliche Waffen hier!»

Det fortelles ennå i Lillesand hvordan forsamlingen reagerte.

I noen sekunder var det øredøvende tyst mens alle så mot den myndige mannen med sabel og gulluniformen. Som lydige søndagsskolebarn reiste tyskerne seg så og overlot sine maskinpistoler, pistoler, magasingeværer, bajonetter og magasiner til Onsrud.

Den freidige manøveren lyktes 100 prosent.

Med skjelvende knær fortet han seg med å samle inn alle våpnene. Senere innrømmet Onsrud at han der og da tenkte på at tyskerne skulle ha visst hvilken ussel styrke sto overfor; det var lensmann Svennevig, politibetjent Bakkemoen og politimedhjelper Gunvaldsen.

De første bevæpnede tyskerne i Norge var stoppet av én mann. Resten av det offisielle Norge var opptatt med viktigere ting enn å høre etter da politifullmektig Onsrud forsøkte å slå alarm.

Dagen etter viste kalenderen 9. april 1940.

Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt

Ellen Beate fikk sjokk da hun leste at noen strødde salt på bestefarens grav. Så oppdaget hun den rystende grunnen

De norske soldatene kjempet så effektivt at det er blitt pensum