Djeveløya i Oslofjorden
Den norske ferieidyllens mørke fortid
Hit ble unge menn sendt for å dø. Øya Mellom Bolæren i Vestfolds skjærgård har en dyster fortid.
Lyden i øretelefonene indikerer et funn. Øystein Moe bøyer seg ned, legger fra seg metalldetektoren og tar frem spaden. Rutinert spar han et par tak i det grunne jordsmonnet på kjerreveien. Arkeolog Cathrine Stangebye Engebretsen blir ivrig når hun ser hva han har fisket frem. Et lite, flatt metallobjekt med bokstavene «STAL» og de to første sifrene av et fangenummer.
Det er alt hun trenger å vite.
Det er halvparten av fangebrikken til en russisk krigsfange der STAL er halvparten av ordet «STALAG» (Stammlager) som betyr krigsfangeleir.
Skjebnen hans vet vi lite om, annet at han var sendt hit for å dø.
På øya Mellom Bolæren utenfor Nøtterøy i Ytre Oslofjord hadde soldatene på Bolærne fort sitt treningsområde i årene etter krigen frem til det ble nedlagt på slutten av 1990-tallet. Før det hadde øya en dyster fortid. Nazistenes ugjerninger er noe man forbinder med utryddelsesleirene i Tyskland og Polen. At de også anla en fangeleir som etter hvert ble en ren dødsleir i den idylliske Tønsbergskjærgården, er mindre kjent.
Fra høsten 1941 ble over 100 000 sovjetiske krigsfanger sendt på tvangsarbeid til okkuperte Norge. Rundt 14 000 av dem døde. De aller fleste i Nord-Norge hvor de bukket under for sykdom og utmattelse. De heldigste ble innlosjert i brakker. Andre måtte nøye seg med å bo i grisehus, eller i verste fall grave seg en hule i bakken.
Tallet på døde sovjetiske fanger er større enn det totale tapet av norske liv, sivile og militære i hele krigen.
Sendt for å dø
Bolærne var én av underleirene til hovedleiren Stalag 303 på Jørstadmoen ved Lillehammer. Leiren ble etablert i 1943 for 290 fanger som ble satt til tungt anleggsarbeid på festningen, de fleste av dem var sovjetrussere.
I desember 1944 ble de fleste fangene flyttet og erstattet med fanger som var for syke til å arbeide. Flesteparten led av tuberkulose og ble sperret inne i leiren, mer eller mindre overlatt til seg selv for å dø.
På grunn av smittefaren vegret tyske soldatene seg for å ha mannskaper på innsiden av det doble piggtrådgjerdet. Bare et 20-talls friske fanger ble igjen i leiren for å gjøre forefallende arbeid på festningen.
Om lag 102 000 sovjetiske tvangsarbeidere og krigsfanger ble sendt til Norge under 2. verdenskrig. Av disse bukket om lag 13 700 under for sult, sykdom eller utmattelse.
Mange ble også henrettet for fluktforsøk eller bagateller. Også et stort antall serbere og polakker ble sendt på tvangsarbeid i Norge. Foruten å bygge festningsanlegg og flyplasser, ble både deler av E6 og jernbanen gjennom Nordland bygget av krigsfanger fra Sovjetunionen og Jugoslavia.
Grufulle syn møtte nordmenn da leirene ble åpnet etter krigen. Verst var forholdene i leirene i Nordland. Sommeren 1945 ble fangene sendt til sine hjemland, men de fleste fikk en kald hjemkomst og mange ble sendt videre på nytt tvangsarbeid. En ordre fra overkommandoen i Den røde arme hadde gjort det klart at eneste alternativ til å kjempe var å dø. Alle som hadde overgitt seg ble derfor stemplet som landsforrædere.
Kilde: Wikipedia
Hvordan forholdene var inne i leiren den siste krigsvinteren, er vanskelig å forstille seg. Området innenfor det doble piggtrådgjerdet var et gjørmefelt på 125 ganger 70 meter med ti enkle kryssfinerbrakker, et likhus, en latrine og et vakthus.
Det ble sagt etter krigen at her skulle de syke være til de døde av seg selv av en blanding av sykdom, kulde og utmattelse.
Med fillete klær lå krigsfangene klemt sammen i smale senger i stanken av avføring og råtne sår mens tuberkulosen spiste dem sakte opp innenfra.
Begravd i fjæra
Først på vårparten 1945, da telen i bakken forsvant, fikk de anledning til å begrave de døde. Før det fikk fangene beskjed om å legge likene i en papirsekk før de ble båret ned til strandkanten. Der ble de lagt i en grop som bølgene fylte med vann, så fikk havet gjøre resten.
– Selv i døden ble fangene fratatt verdigheten. Dette var Østfrontens raseideologi på sitt verste der sovjetrussere ble sett på som undermennesker, også her i Norge, forteller Engebretsen.
Som arkeolog og rådgiver i Vestfold fylkeskommune har hun vært leder for kartleggeingen av funn fra den gamle leiren.
Først de senere årene har man blitt oppmerksom på den historiske verdien av den lite kjente rene dødsleiren i Norge. Dugnadsgjengen Mellom Bolærens venner har ryddet vegetasjon og gjenreist vaktbua og porten inn til leiren. De har også foreslått gjenreising av et vakttårn.
På grunn av smittefaren ble brakkene brent høsten 1945. Men fortsatt ligger rester av fundamentene til brakkene og de to vakttårnene synlige. Opp av svabergene stikker jernstenger med skarpe mothaker øverst. Det er festene til piggtrådgjerdene som fortsatt krever årvåkenhet for at man ikke skal rive seg til blods. De er den eneste kontrasten til idyllen i området der vinden og solstrålene leker med kronene til løvtrærne.
Mange båtturister har sikkert ligget og solt seg på stranden uvitende om at den har vært gravplassen til 28 krigsfanger. Gravplassen befinner seg en halv kilometer fra selve leiren på øyas sydside. Den ble etablert helt på slutten av krigen, men ble raskt fylt opp.
Operasjon Asfalt
Ifølge Krigsgravtjenesten ble levningene gravd opp og flyttet til Vestre gravlund i Oslo i 1953. Likflyttingen var en del av Operasjon Asfalt i regi av regjeringen hvor den tidligere motstandsmannen Jens Chr. Hauge var forsvarsminister.
Mange av krigsgravene lå i nærheten av militære anlegg. Under Den kalde krigen ønsket ikke myndighetene at russere skulle reise rundt for å snoke på norske forsvarsanlegg under påskudd av å besøke gravene. De fleste likene ble fraktet til «Russerkirkegården» på Tjøtta hvor 7551 krigsfanger i dag ligger gravlagt.
Mange uvitende slektninger
I 2012 ble den gjengrodde gravplassen på Bolærne lokalisert og ryddet for vegetasjon. Ved bruk av georadar og metallsøker fant man et fangemerke i aluminium slik alle krigsfangene bar, foruten en tann. Restene av trekorsene, som opprinnelig hadde markert gravene, ble også funnet der de ble etterlatt nede i jordsmonnet.
Selv om levningene er blitt flyttet, påpeker Engebretsen at det er argumenter for at stedet fortsatt kan ha status som gravsted. Jakten etter ID-brikker som kan gi viktig informasjon til slektninger og barnebarn av dem som omkom har fortsatt. Mange slektninger vet ikke engang at bestefaren omkom i Norge.
Krigsforbryter
Russiske arkiver skal inneholde dokumenter fra rettssaker der blant annet den tyske SS-kommandanten for leiren, Walter Lindtner, ble dømt.
Å tallfeste nøyaktig hvor mange som omkom i leiren på Bolærne har vist seg vanskelig. Derimot finnes flere øyenvitneskildringer fra mai 1945 da den sykdomsinfiserte leiren ble åpnet og fangene ble fraktet til Vestfold fylkessykehus. I rapporten til komiteen for undersøkelser av tyske krigsforbrytelser i Norge står det:
«De tuberkuløse krigsfangene ble stuvet inn små hytter av kryssfiner under de verste forhold for å dø. Det var en lege blant fangene, men han hadde intet å hjelpe seg med. En SS-lege besøkte vanligvis leiren en gang i uken. Besøket synes mer å ha til hensikt å overvåke at fangene døde enn å yte medisinsk hjelp.»
Ifølge listen til Kystartilleribrigade Østlandet, døde de første fangene i mars 1945. Deretter begynte dødstallene å vokse fort. I april døde en fange annenhver dag, i mai døde opptil tre fanger daglig. De 28 fangene på gravplassen døde bare i løpet av krigens to siste måneder.
Så sent som 9. mai 1945 overførte tyskerne 120 krigsfanger til Bolærne. Dagen etter ble leiren åpnet av representanter fra Røde Kors og Milorg. De 45 sykeste av krigsfangene ble overført til epidemilasarettet samme dag, hvor halvparten døde av tuberkulose etter innleggelsen.
Risset inn tegning
Noe blankt fanger oppmerksomheten blant mursteinsrestene i brannruinen til en av fangebrakkene. Forsiktig børster Cathrine Engebretsen jord av en blikkbit som en gang kan ha vært lokket til en boks.
Der, når man holder den med sollyset inn fra siden, skimter hun tegningen av en kvinne, risset inn i metallet.
Det virker som om fangen, som full av hjemlengsel risset inn bildet for drøyt 70 år siden, forsøker å snakke til oss.
– Å jobbe med ting som er så nær i tid er ekstra engasjerende, sier arkeologen entusiastisk.
Fortsatt byr dødsleiren på overraskelser.
