Stankelbeinet med stålnevene
Den norske bokselegenden sjokkerte OL-byen Paris
«Stankelbeinet fra Bygdøy» overrasket alle da han sto igjen som vinner i boksekonkurransen under OL i Paris for 100 år siden. 20-åringen Otto von Porat slo seg frem til legendestatus i møte med utenlandske goliater.
Det skjedde i de dager da De olympiske leker fortsatt var uskyldsrene og norske sportsaviser heltedyrket de store tungvektsmesterne i boksing: En dag tidlig på 1920-tallet kom en tynn og hengslete tenåring inn i treningslokalene til Kristiania Atletklubb, og lurte på om han kunne prøve å bokse litt.
Det tok ikke lang tid før trenerne sperret øynene opp. Jøss som denne gutten, denne Otto von Porat, kunne slå med høyra!
– Porat vakte allerede ved første anledning berettiget oppsikt for sin stilige og flotte boksing og gentleman-like opptreden. Det var snart på det rene at den karen kunne drive det til det helt utroligste, het det i ett av klubbens jubileumsskrift, riktignok skrevet med fasit i hånd.
Gutten med det staselige navnet som stammet fra hans svenske far, gjorde kometkarriere. Våren 1924 slo han ut «en svensk koloss» og en merittert danske, i tillegg til at han vant kongepokalen i NM. Mindre enn to år etter at han begynte med boksing, og fortsatt bare 20 år gammel, var han derfor selvskreven i den norske OL-troppen som den sommeren ankom Paris med tog.
– Det mektige og kompliserte apparat som en moderne olympiade er, gjorde et overveldende inntrykk for oss unggutter fra Norge som ikke hadde sett så meget av den store verden. Der var berømte idrettsnavn fra alle verdenshjørner, veldige menneskemasser og pågående journalister, skrev Otto von Porat senere i boken «Kampår».
Ikke helt ulikt det som vil møte den norske troppen til sommeren, altså – selv om det i 2024 vil delta over 10 000 utøvere fra mer enn 200 nasjoner, mot 3000 fra 44 land under lekene samme sted i 1924.
Vaklet i troen
I OL-landsbyen gikk Otto von Porat rundt og kjente på lampefeber og effekten av «raffinert, men rar og uvant mat fra det franske kjøkken». Han kikket også nærmere på konkurrentene, og ble bekymret.
– Det slo meg plutselig at jeg sikkert ikke var god nok til å gi meg i kast med slike karer, sa von Porat.
For der var Eddie Eagan, amerikaneren som hadde vunnet OL-gullet i lett tungvekt fire år tidligere, og der var den største favoritten av alle: Den skumle argentineren Alfredo Porzio, 17 kilo tyngre enn nordmannen. Kjempen fra Pampasen, Sør-Amerikas Goliat; avisene overgikk hverandre i kallenavn. Selv beskrev von Porat sin rival på en måte som i dag ville vært en smule politisk ukorrekt.
• Paris er arrangørby for årets sommer-OL, 100 år etter forrige gang den franske hovedstaden var vertskap for lekene. Årets OL avholdes i perioden 26. juli–11. august.
• I 1924 tok Norge fem gull: Otto von Porat (boksing) og Ole Lilloe Olsen (skyting, løpende hjort) vant individuelt gull. I tillegg triumferte Norge i lagskyting, samt 6-meterklassen og 8-meterklassen i seiling. Siden den gang har Norge kun tatt like mange gull i sommer-OL ved ett tilfelle; i Athen i 2004. Rekorden er imidlertid hele 13 gull fra OL i Antwerpen i 1920.
• Med 45 gullmedaljer var USA suverent beste nasjon, fulgt av Finland (14 gull) og vertsnasjonen Frankrike (13).
• I forkant av sommerlekene 1924 ble det også arrangert en vintersport-uke i Chamonix. Disse konkurransene ble senere anerkjent som det første vinter-OL av den internasjonale olympiske komité.
– Mutt, ruvende og sortmusket.
Ikke hilste han tilbake når den unge, naive nordmannen møtte ham i gangene og ville være kamerat, heller.
Kjernekaren og hissigproppen
Det var noe annet med motstanderen som nordmannen møtte i første kamp. Charles Jardine fra Australia, en sauebonde som hadde blitt overtalt til comeback, ble omtalt som en kjernekar. Han var medgjørlig på alle vis.
– Han var litt for gammel for en krevende olympisk konkurranse, fastslo von Porat, som slo ut kjernekaren med «en nokså stygg knockout i annen runde».
I neste kamp ventet en motstander med et helt annet lynne og energinivå. Bertazzolo fra Italia var «ilter som et lemen».
– Han var så sint så han freste, sa nordmannen etterpå. Italieneren ble slått ned tre ganger før han sprakk for godt på telling nummer tre.
Sverre Sørsdal, sølv i lett tungvekt, Antwerpen 1920, bronse Paris 1924
Henry Tiller, sølv i mellomvekt, Berlin 1936
Erling Nilsen, bronse i tungvekt, Berlin 1936
Von Porat var dermed klar for semifinale. Han hadde dessuten hatt hell med resultatene i andre kamper. Favoritten Eagan tapte på poeng mot en engelskmann i første runde, men den farlige engelskmannen ødela selv neven og møtte aldri til neste kamp.
Den største mann
De som fulgte turneringen var av den oppfatning at det bare var igjen to reelle utfordrere om gullet. Ferskingen fra Norge og den mutte, argentinske Goliat. De barket sammen i semifinalen.
– Porzio var den største mannen jeg noen gang møtte i ringen, skrev Otto von Porat mange år og kamper senere.
– Han var over meg som en tornado før jeg fikk sukk for meg, og leverte en serie voldsomme svingslag som jeg hadde min fulle hyre med å parere. Jeg fikk inn noen hooks, men han ristet det av seg som en okse rister av seg en flue. Den første runden føltes som tre, mintes von Porat.
Nordmannen hadde imidlertid oppdaget kjempens svakhet: Han var vant til å slå ut folk. Han tenkte lite på forsvar. Von Porat danset unna, og scoret jevnlig poeng med rette støt mot kroppen.
– I tredje runde var han synlig irritert over at han ikke fikk has på denne spinkle stankelben. Et par slag rystet meg noe, men de fleste traff bare hanskene. Seieren må ha vært mer opplagt enn jeg selv forsto. Argentinerne i publikum pep ikke engang da kamplederen løftet armen min, skrev Otto von Porat – som også måtte moderere oppfatningen av sin skumle motstander. Porzio løp bort til nordmannen, omfavnet ham og kysset ham på kinnene.
– Bak det bryske vesen skjulte det seg sportsånd, fastslo Otto von Porat.
Ivrig orkester og rasende publikum
Søndag 20. juli 1924 var det medaljekamper i alle klassene i boksing. Den beste beskrivelsen av dagen finnes i spesialtelegrammene fra Aftenpostens journalister, som var på plass i den dystre Velodrome d›Hiver. Ifølge von Porat så idrettshallen ut som en jernbanestasjon på utsiden, og føltes som et gravkammer på innsiden. Det var klamt og muggent og mørkt, men på selve finaledagen var det i hvert fall ingenting å si på stemningen.
– Alt lå til rette for en festlig avslutning på stevnet. Der var mange mennesker, musikk og livlig stemning. Publikum er like partisk og ukyndig som tidligere, men det setter bare krydder på aftenen, rapporterte Aftenposten.
Da en franskmann vant bronsekampen i bantamvekt, ble dirigenten for orkesteret så «patriotisk begeistret» at de dro på med «Marseillaisen». De fulgte opp med «Star Spangled Banner» etter neste bronsekamp, før det hele roet seg.
– Det ble derefter bestemt at kun seierherrene i finalen skulle ha den honnør.
Det ble derfor bare medalje og ingen nasjonalsang for Sverre Sørsdal, som tok bronsen i lett tungvekt på walkover.
Salen kokte da Otto von Porat og dansken Søren Petersen entret ringen for finalen i tungvekt. Det skyldtes ikke bare høye forventninger og at von Porat hadde blitt populær, men like mye at kampen før hadde endt med slagsmål − på tribunen.
– Finalen i mellomvekt foregikk under en veldig larm. Publikum brølte mot den engelske stilbokseren Mallin, som ble forhatt etter at den franske bokser bet ham i brystet og ble diskvalifisert. Det var like hard kamp på tribunene mellom politi og tilskuere som på podiet. Mallin fikk gullmedaljen under voldsomme raseribrøl, opplyste Aftenposten.
Stil og fremtreden
Tungvektsfinalen ble langt roligere. Første runde foregikk «uten større begivenheter», meldte Aftenposten.
– Vi var svært trette etter gårsdagens kamper. Jeg var kvalm og utilpass i timene før finalen, fortalte Otto von Porat.
Men Søren Petersen var heldigvis ingen kriger fra Pampasen. Han var fra Jylland. Dansken hadde blitt slått ned syv ganger av en brite i OL-finalen fire år tidligere, og også denne gangen møtte han en bedre bokser. Von Porat var i stil og fremtreden langt foran sin motstander, fastslo Aftenposten, og oppsummerte de to siste rundene.
Andre runde:
– Porats runde. Scorer points med et par lynsnare støt. Søren går veldig på for knockout.
Tredje runde:
– Porat en rekke lynrappe slag med begge hender. Søren vakler gang på gang.
Otto von Porat så selv på kampen som et antiklimaks etter den voldsomme bataljen med argentineren i semifinalen.
– Jeg hadde litt flere krefter igjen, og oppnådde en klar, men ikke overveldende points-seier.
Flagget gikk til topps. Orkesteret bød på en entusiastisk, men rufsete versjon av «Ja, vi elsker». Von Porat fikk en krukke massasjeolje og et par boksehansker som anerkjennelse fra den amerikanske delegasjonen.
100 år senere har vi fortsatt til gode å se Otto von Porats like. Ikke bare er han fremdeles vår eneste olympiske gullmedaljevinner i boksing. Han er dessuten fremdeles vår yngste individuelle gullvinner i sommer-OL. Jakob Ingebrigtsen var en måned eldre da han vant 1500-meteren i 2021.
OL i Paris ble Otto von Porats eneste olympiske opptreden. Han dro til Amerika og søkte proffdrømmen i stedet – på den tiden olympiske leker fortsatt var uskyldsrene og for amatører.
Amerikas hardeste punch
Mange mente Otto von Porat kun var en dommertabbe unna tittelkamp i profesjonell tungvektsboksing.
Bokselegenden Jack Dempsey sa ingen slo hardere enn «Stankelbeinet fra Bygdøy».
Otto von Porat ble proffbokser i USA etter OL-triumfen i Paris. Etter en tøff start hvor han opplevde «grådige managere, blodtørstige tilskuere, kyniske journalister og fattige, stakkars dævler som blir slått til krøplinger for et måltid og noen dollar», løsnet det i 1928, med blant annet fem knockoutseire. Samme år ble tungvektstittelen ledig etter at mesteren Gene Tunney valgte å legge opp. Otto von Porat var én av seks utfordrere som ble trukket frem i amerikanske aviser i kampen om den ledige tronen.
– Von Porat har den hardeste punch i Amerika i dag, uttalte tidligere mester Jack Dempsey etter en kamp mot baskeren Paolino, der nordmannen tapte på poeng i Madison Square Garden.
Dessverre fikk Dempseys debut som ringdommer et uheldig utfall for von Porat. Nordmannen ble, omdiskutert og trolig feilaktig, disket for et lavt slag mot Phil Scott i en kamp han dominerte og som i realiteten var en kvartfinale for tittelkamp. Scott tapte senere mot Jack Sharkey, som på sin side tapte den store tittelkampen mot Max Schmeling i 1930.
Otto von Porat mente selv at det ikke gjorde så mye fra eller til.
– Det hindret møte med Sharkey eller Schmeling, men jeg regnet begge som bedre boksere enn meg, skrev han i sine memoarer.
Like etterpå røk nordmannen på karrierens aller første knockout, mot Young Stribling. Første halvdel av 1930-tallet fortsatte han proffkarrieren vekselvis i USA og Europa. Han vant i alt 38 av 50 kamper.
