Gjestfrie Eritrea
Den gjestfrie militærstaten
Å besøke et av verdens mest lukkede land er en reise i fotsporene til Mussolinis imperiale drømmer, opplevelse av italiensk arkitektur, innsikt i Afrikas lengste krig og et møte med gjestfrie mennesker.
Lokomotivfløyten skjærer i ørene. Omri smiler stolt. Bak ham ruver det italienske Mallet-lokomotivet.
– Jeg begynte å jobbe på jernbanen mot slutten av 1960-tallet.
Omri er en av flere eldre menn som begynte sin karriere da den eritreiske jernbanens gullalder var på hell. Frigjøringskrigen satte toget ut av drift, men da Eritrea ble uavhengig i 1991 gjorde man gjenoppbyggingen av jernbanen til en hovedprioritet.
Kaffe
Toget begynner å bevege seg på skinnene. Først uendelig langsomt, mens lokomotivets damplunge hveser, så gradvis hurtigere, men ikke hurtigere enn det er mulig å løpe. Barn vinker idet toget passerer hjemmene deres.
Kuene på marken hopper kanskje over et dovent tygg. Så passerer vi militærposter, og enda flere militærposter.
Formasjonene av fjellene som omringer Asmara kommer til syne. Banen slynger seg langs og gjennom fjellsidene. Tunneler. Broer. Det går i en hastighet på maks 20 kilometer i timen, men med et slikt landskap savner man ikke noe moderne tog. Hverken japansk supertog eller Vys «buss for tog»-variant.
Å sitte i en gammel, italiensk togvogn i et av verdens mest lukkede land er både en reise i tid og et møte med en ukjent verden. Lukten av brent kaffe fyller vognen. Finnan er i gang med et av eritreernes viktigste ritualer: Kaffelaging. Kaffebønnene ristes. Så kokes de og serveres i ørsmå kopper. Kruttsterk. Brått forstår man hvor italienerne fikk sin espresso fra.
Finnan smiler. – Vil du ha mer? Det vanlige er å servere tre runder med kaffe fra en kanne.
Toget senker farten. Vi er i Arbaroba (15 kilometer fra Asmara). Det er endestasjonen, eller dagens endestasjon. Bare en liten del av jernbanen som italienerne bygget er operativ nå. Lokføreren kobler rør til lokomotivet. Vannet skylles ut, det kastes mer kull i ovnen.
Mussolinis imperium
Tilbake i Asmara. På andre siden av den travle rundkjøringen står Italias mest kjente landemerke i byen, den futuristiske bensinstasjonen. Utformet som et fly. På toppen står det skrevet «Fiat» med røde bokstaver. Arkitekten Gisuppe Pattazzi var for avantgarde for Mussolinis fascistiske Italia, men perfekt til å skape visjonen om et modernistisk Italia i Afrika. I Asmara fikk han utfolde seg.
Bensinstasjonen står fortsatt. Til tross for at byggingen av stasjonen startet kun måneder etter at Italia gjennomførte angrep med kjemiske våpen som drepte titusener av sivile og la landsbyer øde. Fly spilte en avgjørende rolle i denne krigføringen. Derfor fikk den futuristiske, flyformede bensinstasjonen en helt spesiell betydning for sivilbefolkningen. Og likevel lot de den i fred gjennom de turbulente tiårene som fulgte.
– Where are you from? Sprechen sie deutsch?
En eldre mann stopper meg i gaten. – Se!, sier han og peker, rett der nede ligger den italienske kinoen.
I søvnige Asmara er det lite som minner om et brutalt diktatur. Det er nesten ikke politi å se. En kan vandre fritt rundt. Det hender at lokale innbyggere stopper deg på gaten, men alltid med et smil og av nysgjerrighet.
Og der ligger virkelig Cinema Impero, den legendariske Art Deco-bygningen fra 1937. Fasaden er litt sliten, med en løs O. Kinoen er oppkalt etter Mussolinis drømmer om et imperium, og er fortsatt i bruk. Med sin rike kolonihistorie er Asmara et tidsvindu til Italia på 1920-30-tallet.
Italias dominans på Afrikas horn ble imidlertid kortvarig. Etter en dumdristig invasjon av Britisk Somaliland, gikk britene til motinvasjon i 1941, og dermed var Mussolinis afrikanske drøm knust.
Stridsvognenes gravplass
En hund begynner å bjeffe hissig da jeg nærmer meg lastebil-vraket. Et helt valpekull er flyttet inn under kjøretøyet. Det er en gravplass for krigens motoriserte lik. Stridsvogner, militære kjøretøy, lastebiler og personbiler. Vogner Eritrea erobret under krigen.
Offisielt heter det «Tanks-gravplassen», men det er ikke så mange stridsvogner her. Uansett er det en spektakulær innføring i Afrikas lengste krig, og et sted å utprøve sine klatreferdigheter. Vakter bevæpnet med AK-47 Kalasjnikova følger meg. Eritrea sto nesten alene i sin 30 år lange kamp for frigjøring. Stormaktenes skiftende allianser skapte stadige utfordringer.
Myndighetene laget denne gravplassen som en påminnelse til folket om hvilket offer Eritrea betalte for sin uavhengighet. Nå ligger påminnelsen og ruster på sitt siste hvilested. Et monument som ikke er uten sin egen skjønnhet.
Verdens svik
En smilende mann stapper stemmeseddelen i boksen. Alle smiler ikke her. Mange har sørgmodige og skeptiske blikk. Graffitien på veggen er talende for Eritreas selvbilde. Et land som ble forrådt av verden, men som alene kjempet for sin frihet.
Etter andre verdenskrig ble Eritreas status en sak i FN. Etiopia hadde vært på de alliertes siden og gjorde et historisk krav på området. USA fryktet for at et selvstendig Eritrea kunne gi Sovjetunionen økt innflytelse. Resultatet ble at Eritrea ble innlemmet i keiserriket Etiopia i 1952, men en gryende separatistbevegelse og uforutsette hendelser skulle endre historiens gang.
Fra frigjøringsbevegelse til militærstat
I Asmara har folk kledd seg til fest. Nasjonaldagen feires. Tribunen er tettpakket med mennesker. Det blir helt stille da presidenten begynner på sin tale. Martyrene minnes, og visjonene for fremtidens Eritrea presenteres. Utdannelse, industri, elektrisitet, veibygging, listen er lang og løftene mange.
Slik kommer du dit
Turkish Airlines, Emirates og Ethiopian Airlines har regelmessige flyginger som forbinder Oslo med Asmara. Pris tur/retur starter på 4000 kroner.
Begynn planleggingen av reisen i god tid. Nordmenn trenger visum til Eritrea. Søknadstiden kan være på opptil åtte uker.
Det er vanskelig å gjøre individuelle reiser i Eritrea. Det trengs spesiell tillatelse dersom en ønsker å reise ut av hovedstaden Asmara. Det enkleste er at reisen blir arrangert. Dersom en reiser alene, beregn minst 300 dollar pr. dag inkludert guide, overnatting og mat. Dersom en reiser flere eller blir med på en gruppetur, blir det «litt» rimeligere.
Militærparaden starter. Så følger et kulturelt show, en dramatisering av Eritreas historie.
I 1974 ble keiser Haile Selassie av Etiopia styrtet, og et kommunistisk regime tok over. Gamle venner ble fiender. Sovjetunionen ga massiv militær bistand til Etiopia for å knuse eritreernes geriljabevegelse, men trakk støtten på 80-tallet, like før de selv kollapset.
Etter suksessen på slagmarken, avholdt Eritrea folkeavstemning om sin uavhengighet. Nesten 100 prosent stemte for. I 1993 ble Eritrea en selvstendig nasjon. En progressiv demokratisk grunnlov ble skrevet, men aldri gjennom-
ført.
Det gikk som det ofte går. Frigjøringshelten Isaias Afwerki ble landets president, og deretter diktator. På slutten av 1990-tallet brøt det ut skyttergravskrig mellom Etiopia og Eritrea om grenseområdene mellom de to landene. Et ypperlig påskudd for Afewerki til å avlyse det forestående demokratiske valget.
Opposisjonelle ble fengslet og ytringsfrihet kom ikke på tale. En obligatorisk militærtjeneste som i prinsippet skulle vare i 18 måneder, men som for mange kan vare i flere tiår på slavelønn, førte til at mange flyktet til Europa. Så meget for friheten.
Feiringen av nasjonaldagen avsluttes med flaggbæring. Ordet «peace» kommer opp på storskjermen. Det etiopiske og eritreiske flagget bæres side om side. Fredserklæringen i 2018 mellom Etiopia og Eritrea markerte avslutningen på en av Afrikas lengste kriger. En epoke var over. Men fortsatt venter folket på friheten.
Bombet bort
Gatene er nesten tomme. Enkelte menn vandrer forbi. Noen kvinner sitter inne i smugene og lager kaffe eller vasker klær. De bueformede bygningene forteller historier om alle imperiene som har forsøkt å kontrollere havnebyen Massawa. Ruinene her har alle noe å fortelle.
Spesielt er tiden under det osmanske riket fremtredende. Men Massawa var også underlagt Egypt og Italia. Hotel Torino har med sin bueformede utforming en venetiansk stil og gir følelsen av å være ved Middelhavets kyst. Mylderet av smug og sidegater derimot, er som labyrintene i en medina. Det er lagt piggtråd rundt det som engang var Banca D’Italia (den italienske banken). Livsåren i det italienske imperiet er forlatt, utbombet og falleferdig. Rekkverkene er ødelagte. Det er huller i gulvet. Hvelvet er åpent.
Fra toppen av banken kan en se ned på hva det ble kriget om, havnen. Kaianlegget er det eneste som minner om moderne samtid i denne søvnige byen ved Rødehavets bredd. Kulehullene dekorerer veggen. Deler av taket er bombet bort. Ruinene av Keiserpalasset ved inngangen til gamlebyen vitner om Operasjon Fenkil, store seier.
Det siste slaget
Tidlig om morgenen torsdag 8. februar 1990 gikk den eritreiske frigjøringsfronten til angrep. Hva kan palasset fortelle om slaget? Dørene i palasset er alle stengt, men et lite vindu i en av dørene er akkurat stort nok til at jeg kan presse meg gjennom.
Det er mørkt i det første rommet. Jeg entrer midten som er formet som en sirkel med dører i alle retninger. Taket er borte. Deler av veggen er borte og gir utsikt mot skjærgården. Enkelte møbler står igjen i det som var vinterpalasset til den siste keiser av Etiopia, Haile Selassie, som ble avsatt i et kommunistisk kupp i 1974.
Slaget om Massawa kom som en overraskelse på de etiopiske styrkene og var over i løpet av tre dager. Små, hurtiggående kanonbåter ble brukt for å innta øyene. Etiopia svarte med å bombe byen i seks dager.
Hullene etter grove prosjektiler dekker veggen. Det kom fra de sovjetiske krigsskipene som støttet Etiopia. Før revolusjonen i Etiopia støttet Sovjet Eritreas frigjøringsbevegelse. Så skiftet de side, men på 80-tallet reduserte de støtten, hvilket fikk fatal innvirkning på de etiopiske soldatenes kampmoral.
Glede og stolthet
Krigsskipenes angrep på Massawa var Sovjets siste sukk før kollapsen, og starten på en ny verdensorden. Dermed var det også fritt frem for et selvstendig Eritrea.
Visste du at ...
Eritrea har blitt kalt «Afrikas Nord-Korea», men til tross for autoritært styre er det et gjestmildt og vennlig sted. Her kan du oppleve et land med en rik kulturarv, rester fra den italienske kolonitiden, vakre kvinner og kanskje Afrikas vennligste befolkning.
Noen av de eldste menneskelige fossiler er funnet i Eritrea som regnes for å være menneskehetens
vugge.
Eritrea har ikke ett nasjonalspråk, men flere. Det mest talte språket er Tigrinya.
En internasjonal rangering av pressefrihet i 2019 plasserer Eritrea på 178. plass av 180.
Vinden får teltdukene til å dirre. Den improviserte landsbyen ligger isolert ute i ørkenen. Yusuf, en høy, smilende mann, tar meg i hånden. Noen yngre jenter står bak, nesten helt tildekket i sort. Bare øynene er synlige. Yusuf byr på kaffe. Kona kommer ut av et telt og starter kaffeseremonien.
Til arabiske rytmer
– Vi lever som nomader. Tre måneder her, og så drar vi videre. Vi veksler mellom Saudi-Arabia, Sudan og Eritrea. Interessert i å kjøpe noen smykker?
De yngre jentene holder frem håndlagde smykker. Yusuf og familien er rashaida-arabere. Mennene er gode handelsfolk og kjent for å avle frem gode kameler.
Kaffen er krydret med ingefær. Inne i teltet starter fremføringen av arabisk sverddans. Kvinnene begynner å klappe. Det er glede og stolthet i blikkene deres.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 37 2019
