Katyn-massakren
Massakren som nazistene ville vise frem
Da tyskerne i 1943 oppdaget massegraver av henrettede polske soldater, så Goebbels det som en gyllen mulighet til å så splid mellom de allierte. Og for en gangs skyld bygde nazipropagandaen på sannheten.
I april for 75 år siden, mens tyskerne var travelt opptatt med Operasjon Barbarossa, publiserte propagandaministeriet plutselig grusomme bilder som med all tydelighet viste masseslakt av mennesker.
Det var bilder av massakrerte polakker i massegraver i Katyn, vest for Smolensk, ikke langt fra grensen mot Polen.
Tyskerne hevdet de var henrettet av sovjetrusserne, og det skulle vise seg at de for en gangs skyld snakket sant. De dokumenterte grundig med film og fotografier, og så ingen grunn til å skjule sitt funn, antagelig i håp om å så splid mellom de allierte.
Nazistenes sannferdige propagandabilder avdekket det som viste seg å være 22 000 offiserer, i tillegg til intellektuelle, embetsfolk, prester og journalister. Det var kjernen av den polske eliten som ble gravd frem.
Bakgrunnen var denne: Den 23. august 1939 inngikk Hitler og Stalin en ikkeangrepspakt. Den inneholdt en hemmelig tilleggsprotokoll, der partene fastsatte tyske og sovjetrussiske innflytelsessfærer i Polen.
Polen skulle deles. Tyskland kunne okkupere de vestlige områdene med sovjetisk velsignelse, mens det østlige Polen ble forhåndsavgitt til Stalin.
Måtte elimineres
Pakten ble respektert til punkt og prikke. Bare en uke etter signeringen gikk tyskerne inn fra vest, og slo ned motstanden i løpet av en måned. Den 17. september angrep Sovjetunionen østfra og sikret seg «sin» polske del.
Det er anslått at 14 700 polske offiserer og soldater havnet i sovjetisk krigsfangenskap den høsten, og de fikk snart følge av flere som Stalin fryktet kunne utgjøre en fare for hans okkupasjon. De måtte elimineres, slik han hadde vane for å gjøre med folk han anså kunne stelle til problemer.
Den 5. mars beseglet politbyrået de polske fangenes skjebne, og ga ordre om å henrette de «nasjonalistiske og kontrarevolusjonære aktivistene».
Den vide fullmakten gjorde at Stalins bøddel, Lavrentij Beria, kunne aksjonere bredt. Flere tusen ikke-militære polakker ble samlet bak gitrene sammen med krigsfangene.
Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig
Massakre
Massakren fikk sitt navn etter det lille stedet Katyn, der nærmere 4500 polakker ble myrdet i april-mai 1940. Resten av de 22 000 møtte døden i samtidige massakrer en rekke andre steder.
Fra leiren ved Starobelsk i Ukraina ble nærmere 4000 offiserer brakt til NKVD-fengselet i Kharkov, der de ble skutt og deretter begravd i et skogs- og parkområde ved landsbyen Pjatykhatky i samme område.
Rundt 6300 polske fanger på øya Stolobny i den nordrussiske Seligersjøen ble ført ned i kjelleren i NKVD-bygningen i Tver (da Kalinin) og skutt der. Likene ble brakt til et sted ved landsbyen Mednoje og lagt i en massegrav. Videre ble sannsynligvis mellom 3700 og 4500 andre myrdet i Minsk og begravd i et skogsområde utenfor byen.
Den 19. mai 1940 var NKVD ferdig med sine ugjerninger.
Langvarig traume
Det måtte en Mikhail Gorbatsjov til for at Sovjetunionen erkjente sin uhyrligheter i Polen. Innrømmelsen kom i 1990. I 2012 erklærte Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg at det dreide seg om et folkemord.
Det polske traumet ble beskrevet som tosidig: først å miste så mange i meningsløse massehenrettelser, og deretter bli nektet å få vite sannheten i så mange år.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull
Ble hemmeligholdt
Krigsforbrytelsen kunne vært avdekket langt tidligere, og det fra uventet hold. For i 2012 viste deklassifiserte dokumenter fra 1943 at amerikanske myndigheter hadde hemmeligholdt opplysninger som pekte i retning av sovjetrussisk skyld.
I mai 1943 fraktet tyskerne en liten gruppe amerikanske og britiske krigsfanger til en lysning i furuskogen ved Katyn. De fikk se rekker av massegraver med delvis bevarte kropper i polske offisersuniformer.
To amerikanske offiserer var blant de forskrekkede fangene. Kaptein Donald B. Stewart og oberstløytnant John H. Van Vliet Jr., hatet Nazi-Tyskland intenst etter å ha sett det på nært hold, og ville først ikke tro på den tyske informasjonen. Men han ble etter hvert overbevist om at tyskerne snakket sant.
Her sto de to amerikanerne midt i overveldende beviser for at deres sovjetiske allierte hadde begått drap på tusener av polske krigsfanger. Tyskerne viste ivrig frem de dreptes brev, dagbøker og avisklipp som var funnet på de døde, og ingenting av dette kunne dateres senere enn våren 1940.
Stewart og Van Vliet lot seg også forsikre av den gode stand uniformene og støvlene var i. Det fortalte dem at de massakrerte ikke kunne ha levd lenge etter at de var tatt til fange.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
La lokk på informasjonen
Tyskernes hensikt med å vise frem Katyn til verden var åpenbart propagandistisk. Goebbels annonserte høylytt om det sovjetrussiske barbariet, og lot Stewart og Van Vliet sende kodede meldinger til amerikansk etterretning. Alt i håp om å så splid og mistillit mellom de allierte maktene.
Oppdagelsen av massakren
I juni 1941 gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen i «Operasjon Barbarossa». I april 1943 oppdaget tyskerne massegravene med polske soldater. Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff skal ha vært blant dem som tilfeldigvis oppdaget gravene. Han var blant offiserene i det tyske militæret som sto i opposisjon til Hitler og som planla attentat mot ham. Straks gravene ble funnet, så propagandaminister Joseph Goebbels det som en mulighet til å så splid i den skjøre alliansen mellom sovjetmyndighetene og den polske eksilregjeringen i London.
Kilde: Snl.no og Wikipedia
Virkningen uteble. I frykt for å irritere Stalin, la president Roosevelt tett lokk på polakkenes skjebne. Det ble ikke tema da Roosevelt, Churchill og Stalin møttes til konferanse i Teheran i november/desember 1943 eller ved senere anledninger.
Heller ikke ut i den kalde krigen fant noen vestmakter det opportunt å ta opp folkemordet og dermed risikere å utfordre det skjøre forholdet til Sovjetunionen, selv om noen opprørte amerikanske embetsmenn greide å presse Kongressen til å nedsette en komité for å se på saken.
Verkebyll
Rapporten fra 1952 bekreftet Stalins skyld. Den erklærte at massakren hørte til «en av verdenshistoriens mest barbariske forbrytelser», og at Roosevelt-administrasjonen hadde tilbakeholdt informasjonen fra offentligheten. Kongresskomiteen ville dessuten stille Sovjetunionen for et internasjonalt tribunal, noe som aldri kom i stand.
I løpet av prosessen ble de to amerikanske offiserene, Stewart og Van Vliet, beordret til aldri å røpe noe om sine kodede meldinger fra 1943. Hemmeligholdet la ekstra sten til byrden for polakkene i tiårene etter krigen, og Katynsaken har vært en vedvarende nasjonal verkebyll helt til våre dager.
Les også: (+) Ingeborgs tullebilde fikk forferdelige følger
Tragedien i 2010
Det polske marerittet fra Katyn ble vekket og forsterket da et fly med president Lech Kaczynski og hans følge på 95 personer styrtet ved Smolensk 10. april 2010.
Ulykken fikk en skjebnetung symbolikk da Kaczynski, hans kone og mange høytstående embetsfolk var på vei til en minneseremoni i Katynskogen sammen med russerne. Det ble vurdert som et viktig skritt i forståelsen mellom de to landene.
Alle om bord døde i flystyrten, bare få kilometer unna området der tusener av deres landsmenn fikk sine nakkeskudd 70 år tidligere.
