Mysteriene i «Dødens dal»
De mystiske funnene i «Dødens dal»: – Hvordan har de kommet seg dit?
Fotspor. Over 2000 år gamle kadavre. Forvirrende steinhauger. De knusktørre dalene i Antarktis forbløffer alle som besøker dem.
Fotsporene skulle ikke vært der. For i dalen hadde ikke mennesker vært på evigheter. Så gikk det opp for den amerikanske professoren Colin Bull at fotsporene han oppdaget i en avsidesliggende dal i Antarktis, var spor etter mann som senere skulle bli kjent for en dramatisk reise med tragisk utfall.
– Jeg fant et par fotspor som vi ikke hadde laget, men som må ha blitt avsatt i 1911. Dette var et skjermet sted og veldig, veldig sandete. Det var ikke velformede fotspor, men det var definitivt fotavtrykk, fortalte Bull senere.
Dalen som Bull og hans medarbeidere besøkte, regnes i dag som verdens tørreste sted, tørrere enn Atacama, Sahara, Mojave og Kalahari, noen av de mest ugjestmilde områder på jordkloden.
Området heter McMurdo Dry Valleys, ligger i en av de mest sentrale delene av Antarktis og består av av tre store daler; Taylor Valley, Wright Valley og Victoria Valley. Taylor-dalen var den første som ble oppdaget og undersøkt detaljert av Griffith Taylor i 1910–13.
Dalene dekker et område på rundt 4800 kvadratkilometer og ligger rundt 97 kilometer fra McMurdo Station, den amerikanske forsyningsbasen som i Norge blant annet er kjent som mål for Børge Ouslands kryssing av Antarktis i 1997.
Nordmann på oppdrag
Satellitt- og GPS-eksperten Øivind Ruud fra Oslo tilhører et eksklusivt utvalg mennesker som har oppholdt seg i de tre dalene. I to sesonger på slutten av 1990-tallet jobbet han her på oppdrag for den amerikanske National Science Foundatio og romfartsorganisasjonen NASA. Han er en av ytterst få, kanskje den eneste nordmann, som har besøkt det isolerte og svært spesielle området.
– Jeg har tidligere bodd 19 år i USA, og i årene 1997–98 og 98–99 tilbrakte jeg deler av tiden i McMurdo. Jeg fartet mye rundt, og jobbet også i de tørre dalene. Det var en meget spesiell opplevelse, forteller Ruud til Vi Menn.
Han minnes store daler totalt uten is og snø, bare stein og grov grus så langt øyet kunne se.
De siste tiårene har USA drevet utstrakt og avansert forskning i de tre dalene. Området de ligger i, er det nærmeste man kommer forholdene på planeten Mars her på jorden. Både Jorden og Mars har daler, elver og innsjøer og de laveste temperaturene i dalene kommer nær temperaturen på Mars. De to utpostene har mye til felles.
Urin-frakt
De tørre dalene ligger så utilgjengelig til at det i praksis er nødvendig med helikoptertransport for å komme dit. Øivind Ruud og hans kolleger ble flydd inn og ut fra McMurdo-basen, og de som slipper inn, er bare folk som har oppgaver der inne.
– Amerikanerne har satt opp noen provisoriske brakker og telt som forskere og andre som har oppdrag der inne kan overnatte i og der de kan lage mat. Men det er strenge regler om at absolutt alt som tas med inn i dalene skal være med ut igjen, forteller Ruud.
Og det gjelder absolutt alt!
Urin og avføring inkludert.
– Vi gjorde fra oss i lukkede systemer, og så ble alt vi hadde «produsert» fraktet ut av området igjen. Hvis ikke hadde det blitt liggende der i uminnelige tider fremover fordi dalene er så tørre.
Øivind Ruud forteller om flotte naturopplevelser inne i de tre dalene, særlig innerst der iskalotten henger ned fra fjellene, utløpere fra den store innlandsisen som dekker det aller meste av Antarktis.
– Vi oppdaget eldgamle fossiler av treverk, blant annet. Og det mest spesielle var kanskje de mumifiserte selene vi kunne se, mangfoldige kilometer fra sjøen, hvordan hadde de kommet seg dit? Det er ikke bare Ruud som har undret seg over selkadavrene.
Sel-mysteriet
Selskrottene er funnet opptil 65 kilometer fra havet, helt opp til 1700–1800 meters høyde. Kadavrene er karbondatert, og har vist seg å være flere hundre år gamle – det eldste er 2600 år. Skrottene ser ut til å være mye yngre, men det skyldes i hovedsak at vinder og det tørre klimaet fører til en rask mumifisering. Selene råtner ikke, og det er ingen åtseldyr som går løs på kadavrene heller.
De nyeste kadavrene, som bare er rundt 100 år gamle, er svært godt bevart, mens de som eldre har begynt å gå i oppløsning og det er bare spredte og eroderte ben igjen av dem.
Skrottene som er funnet, forteller en trist historie om dyr som mer eller mindre har sultet i hjel.
Spekklaget på skrottene er minimalt, noen av selene har skader og blodtap som indikerer blødninger like før de har dødd, muligens etter kutt fra steiner. Magene deres har vært helt tomme for mat, men er i stedet fylt opp av betydelige mengder sand, grus og små steiner, noen som tyder på at de har forsøkt å spise det de har funnet. Noen av selene er i tillegg funnet ved foten av klipper, og har mistet livet når de har falt ned.
Også en del pingvinkadavre er funnet i området, men på langt nær så mange som det er funnet seler.
Ingen er helt sikre på hvordan eller hvorfor selene havner i de tørre dalene under forhold der de er dømt til dø, og etter det som må ha vært en forferdelig vandring for å komme dit. Men forskerne har noen indikasjoner.
De fleste selene som er undersøkt, har vist seg å være ungdyr, mindre enn ett år gamle. Forskerne antar at de rett og slett har tatt feil retning på det årlige trekket som går nordover, og begynt å gå mot sør – innover i landet i stedet.
Det kan være at de har sett innlandsisen i det fjerne og begynt å gå mot den.
Nedbørsskygge
De tre forblåste dalene er omgitt av is og snø på alle kanter. Men Dry Valleys skiller seg ut på satellittbilder som barmark. Den ekstremt lave fuktigheten gjør at snø og is ikke kan bygge seg opp, og dalbunnene er dekket med løse grusmasser.
Dalenes plassering i den transantarktiske fjellkjeden gjør at luft tvinges over dem oppover slik at den mister fuktigheten.
Dalene ligger i en nedbørsskygge, der snø og regn ikke faller.
Fjellene hindrer også isstrømmen nedover dalene fra det øst-antarktiske isdekket. Sterke vinder som blåser nedover skråningene fra innlandet på grunn av gravitasjonen – såkalt katabatiske vinder på opptil 320 km/t – og den ekstremt lave luftfuktigheten, gjør dessuten at isen ikke legger seg.
Dalene har et av de mest ekstreme klimaene på jorden, en iskald ørken der gjennomsnittstemperaturen ligger mellom minus 14 og nærmere minus 70 grader celsius. De mange fenomenene i området har gjort at dalene har vært kilde til mange studier flere tiår.
− Forvirrende steinhauger
Fotsporene Colin Bull oppdaget i sanden var en sterk påminnelse om hvor uutforskeu dalene var, og hvor lett det er for mennesker å sette spor etter seg. Dalene ble oppdaget i 1902, da Robert Falcon Scott, den senere rivalen til Roald Amundsen i kampen om Sydpolen, ledet den britiske National Antarctic Expedition i årene fra 1901–04.
Ekspedisjonen med fartøyet Discovery slo seg til på Ross Island ved McMurdo-sundet og gjennomførte et stort vitenskapelig program, og de krysset blant annet store landområder.
Da Scott ledet et parti på tre mann nedover den ennå ikke navngitte Taylor-breen, forventet han å følge den til havet. De hadde utforsket hundrevis av kilometer med polarplatå, og ikke sett annet enn snø og is og noen mørke fjellkjeder som presset seg opp av det hvite.
– Retningen på isstrømmene i brebassenget hadde alltid vært noe av et mysterium for oss, og vi trodde at hoveddelen av isen måtte strømme ut gjennom denne dalen, skrev Scott i boken «The Voyage of the Discovery.»
For å se hvor breen faktisk førte, fulgte Scott, William Lashly og Edgar Evans morenen ned i dalen til isen var så grov at de ikke klarte å trekke sleden lenger. De slo opp telt ved en kampestein og slo leir for natten.
Da de gikk ned til dalbunnen dagen etter, oppdaget Scott to helt vanlige ting som i Antarktis var helt ekstraordinære; han fant skitt og rennende vann.
Det aller, aller meste av overflaten i Antarktis ligger gjemt under et tykt islag. Og selv om isen inneholder 90 prosent av verdens ferskvann, gjør de lave temperaturene kontinentet til en ørken.
Dagsturen tok de fire britene rundt flere frosne innsjøer, to av dem senere kalt Bonney og Chad. De så opp på hengende isbreer, ned på «sølvtråder av rennende vann» og krysset sandstrekninger og «forvirrende steinhauger». Det de så, var ulikt noe annet de hadde opplevd på ekspedisjonen.
«Dødens dal»
Syv år senere var en gruppe briter tilbake i de underlige dalene. Ernest Shackleton sendte av sted Raymond Priestly, Albert Armitage og Philip Brocklehurst for å undersøke den østlige enden av dalen Scott hadde besøkt.
I 1947 bekreftet moderne flyfotografier at dalene fantes. De kunne måle bredden og dybden på fotografier, men bildene ga ikke svar på hvorfor disse skjulte lommene med barmark fantes på et kontinent dekket med is.
Ytterligere 10 år senere – i løpet av det internasjonale geofysiske året i 1957, ble tre biologer og en geologistudent satt av i en av de da navnløse dalene. Kartene Scott og Shackleton hadde tegnet av kystlinjen var de eneste veiviserne de hadde.
En av de fire var Peter Webb, den gang student, senere professor ved Ohio State University og som Webb-breen er oppkalt etter.
– Vi campet nede på innsjøene og hver dag klatret jeg rundt på de ulike åsene. Det var en interessant opplevelse å se utover landskapet ingen hadde sett før, fortalte han senere.
Etter et par ukers kartlegging av dalen, tok Webb med seg bildene og kartene sine tilbake til Victoria University i New Zealand, hvor Colin Bull forsket.
Året etter satte Bull sammen en ekspedisjon på fire mann, inkludert Webb. De dro blant annet til en ubesøkt dal som Bull oppkalte etter fysikeren Sir Charles Wright.
– Det er veldig spennende å være den første personen noensinne som drar til et område, og det var akkurat det vi gjorde. Ingen hadde noen gang vært i den dalen, medlemmene av Scotts gruppe hadde bare vært i den som ble hetende Taylor Valley, fortalte Bull.
Da fotsporene ble oppdaget, var det dermed ingen tvil om hvem som hadde laget dem og hva som ble deres skjebne: Scott og de fire andre medlemmene av hans sydpol-ekspedisjon hadde vært døde i 46 år.
Da Robert Scott og hans folk oppdaget Taylor Valley i 1902, så de ikke det minste tegn til liv. Scott omtalte stedet som «en dødens dal».
I dag vet vi at Scott tok feil.
Ekstreme livsformer
De tørre dalene er en «antarktisk anomali,» altså helt annerledes enn det normale.
Mellom skitt, små steiner og store steinblokker ligger noen frosne innsjøer, forbundet med omkringliggende isbreer med noen små bekker som tiner i løpet av den antarktiske sommeren.
Forskere har oppdaget at de tørre dalene er hjemsted for en rekke organismer som lever i ekstreme miljøer. Blant disse er lav og moser, samfunn av mikrober og mikroskopiske ormer.
For Øivind Ruud var tiden i Dry Valleys en stor opplevelse.
– Jeg så en del av verden som svært få har sett på nært hold, og som jeg neppe kommer til å se igjen. Vi vandret innover dalene som var digre i utstrekning. Jeg tenkte at de minnet meg om enkelt områder i den sørvestlige delen av USA; Arizona, New Mexico eller Utah. Men på en annen måte var de helt annerledes. Det var et fascinerende landskap.
Blood Falls
Et av de aller mest spesielle fenomenene i De tørre dalene er den såkalte «Blood Falls,» Blodfossen.
Fossen renner ut fra på spissen av Taylor-breen og ned på den isdekte overflaten av Bonney-innsjøen.
Vannet som kommer ut fra bretungen har en rødbrun farge, omtrent som friskt blod. Fossen ble første gang oppdaget av geologen Thomas Griffith Taylor og hans kolleger i 1911.
Oppdagerne trodde fargen kom fra røde alger, men det har senere vist seg at den skyldes jernoksider som fraktes med smeltevannet flere kilometer nedover til utløpet. Vannet kommer fra en annen innsjø under Taylor-breen. Når innsjøen renner over, dannes den lille elven som ender opp som en foss med blodlignende vann.
Salt sjø under isen
Et av de mange merkverdige fenomenene i De tørre dalene, er Lake Vanda, en fem kilometer lang og inntil 69 meter dyp innsjø som ligger i Wright Valley.
Innsjøen er dekket av et tre-fire meter gjennomsiktig isdekke året rundt, selv om smeltingen i slutten av desember danner en «vollgrav» med åpent vann.
Overflaten av isen er ikke dekket av snø, og er full av sprekker og smeltelinjer.
I de kaldere månedene fryser vollgraven på nytt.
– Vandasjøen var noe av det mest fascinerende jeg noen gang har vært borti, sa professor Colin Bull etter å ha undersøkt den. Han boret et hull i isen det første året og målte innsjøens dybde med en stein på enden av en streng.
Det tok mange flere år å oppdage at vannet på bunnen av innsjøen var varmere enn de øvre lagene, fordi bunnvannet var så tungt av salt at selv når det ble varmet opp, steg det ikke.
På dybder på mer enn 50 meter er Vandasjøen en hypersalt innsjø med en saltholdighet som er mer enn ti ganger så høy som i sjøvann, og mye høyere enn saltinnholdet av Dødehavet.
Vandasjøen er også spesiell på den måten at det dypere vannet i innsjøen ikke blandes med det grunnere vannet. Det eneste som er oppdaget av liv i innsjøen er noen mikroskopiske plante- og dyreorganismer.
Lake Vanda er det eneste kjente stedet på jorden der man finner en dyp og veldig salt innsjø som huser slikt mikrobielt liv. Forskerne tror at dette «innelåste» økosystemet, og andre som ikke trenger å hente energi fra sollys, kan indikere at det kan finnes lignende systemer andre steder i solsystemet, for eksempel på Mars.
Lake Vanda viser at det kan være vann i flytende form under en overflate som er dekket av tykk is som beskytter vannet og alt det inneholder, fra skadelige høye overflatenivåer av ultrafiolett lys og kosmiske stråler, og som derfor kan støtte liv. Siden det faller lite eller ingen snø i Dry Valleys, er isen på overflaten av sjøene eksponert og kan være ganske vakker. Isen er veldig hard, blå og klar med små luftbobler.
Kilder: CoolAntarctica.com, antarcticsun.usap.gov, Wikipedia
