Gåten på Mount Everest
George ville vært tilgitt om han dro hjem til kona Ruth og barna. 75 år senere ble det gjort et grufullt funn på Mount Everest
I år er det 100 år siden George Mallory og Sandy Irvine omkom høyt oppe på Mount Everest, men gåten er fremdeles uløst: Døde de på vei opp? Eller hadde de allerede vært de aller første menneskene på toppen?
Vi starter tidlig for å ha klarvær. Se etter oss i åtte-tiden. Da bør vi enten krysse klippebeltet under pyramiden eller gå langs ryggen, synlige mot himmelen, skrev George Mallory på lappen han sendte med bærerne nedover fjellet til de øvrige ekspedisjonsmedlemmene.
Tidlig dagen etter, 8. juni 1924, stilte fotograf John Noel derfor opp filmkameraet sitt på stedet han hadde sett seg ut, et utkikkspunkt på 6700 meters høyde han selv døpte «Ørneredet». Derfra kunne han med falkeblikk og teleskop overvåke nordøstryggen og hele den øverste delen av verdens høyeste fjell.
Da klokka ble ti, hadde han fortsatt ikke sett noe som helst til de to klatrerne, Mallory og unge Sandy Irvine.
Til sin frustrasjon så han i stedet at tåkeskyer la seg over Mount Everest.
Flekkene i fjellet
På samme tid tok geologen Noel Odell seg oppover mot leiren som Mallory og Irvine hadde forlatt før sitt toppstøt, slik at han kunne bistå når de kom ned igjen. Odell gledet seg også over muligheten til å kikke etter fossiler der ingen andre noen gang hadde gjort det.
I rask rekkefølge gjorde han to interessante observasjoner. Først fant han virkelig et fossil. Og så, i det han jublende klatret over et utspring og tåken plutselig gled vekk, la han merke til noe som beveget seg i fjellsiden langt over ham.
– Jeg så først en liten sort, flekk som beveget seg oppover et snøfelt nedenfor et trinn i fjellryggen. En annen sort flekk fulgte etter. Den ene nådde bunnen av klippen og dukket snart opp på toppen, fulgt av den andre. Det fantes bare én forklaring. Det var Mallory og hans kompanjong, og selv på den avstanden kunne jeg se at de gikk livlig og sprekt, med kort vei til bunnen av selve pyramiden, forklarte Odell i avisene senere.
Han fulgte dem noen få minutter før været tetnet til på nytt. Mallory og Irvine ble aldri sett igjen. De forsvant – like innhyllet i tåke som mysteriet de etterlot seg: Nådde de to britene toppen av Everest den junidagen i 1924?
Livlig og sprekt, nesten tre tiår før Edmund Hillary og Tenzing Norgay − de offisielle førstebestigerne av verdens høyeste fjell?
• Frem til begynnelsen av 1800-tallet var Chimborazo i Andesfjellene regnet som verdens høyeste fjell. Da innledet britene «The Great Trigonometrical Survey», omfattende utforskning og kartlegging av sine indiske territorier. Nepal var forbudt land og utilgjengelig, men fjellene der kunne betraktes og måles fra indisk side. I 1808 ble den første 8000-meterstoppen, Dhaulagiri, oppdaget, og i 1838 målte britene Kangjenchunga (8586 m.o.h). 23 mil lenger bak så de en topp som først fikk navnet «topp b». Da den endelig ble målt i 1852, viste kalkulasjonene en høyde på nøyaktig 29000 fot, 8840 meter, over havet. Mount Everest ble offisielt stadfestet som verdens høyeste punkt i 1856. Høyden er i dag fastslått til 8848,86 m.o.h.
• Fjellet fikk vestlig navn etter landmåler-sjefen George Everest. Det tibetanske navnet er Qomolangma, hellige mor.
• Everest ligger på den nepalske siden av grensen mellom Nepal og Kina (Tibet) i Himalaya.
• Mount Everest ble besteget første gang av Edmund Hillary og Tenzing Norgay i 1953. De klatret den sørlige ruten fra Nepal. En kinesisk ekspedisjon nådde toppen via nordryggen i 1960.
Høyere enn fantasien
I år er det 100 år siden det første gode forsøket på å erobre verdens høyeste fjell endte i gåtefull tragedie. Britene var ivrige etter å komme først til det de likte å kalle «det siste polpunktet». De hadde jo tapt de andre kappløpene. Amerikanerne hevdet å være først til Nordpolen. Nordmannen Amundsen, den rakkeren, var kjappest i sør.
Britene måtte simpelthen bare være først opp Everest, og tidlig på 1920-tallet fantes ingen konkurrenter. Det gjaldt bare å finne de beste mennene til oppgaven. Prestesønnen George Mallory (f. 1886) hadde klatret opp på kirketaket hjemme i Cheshire som syvåring, og «etterpå klatret han alt som klatres kunne», ifølge familien.
Etter flere turer til Alpene i årene etter krigen var læreren og offiseren anerkjent som imperiets fineste alpine fjellklatrer. Han var selvskreven i ekspedisjonen som dro av gårde i 1921, i første omgang for å utforske og kartlegge området og finne en mulig rute inn i det ukjente. Ingen oppdagere hadde vært nærmere Everest enn ti mil tidligere.
– Vi har gått ut av kartet, skrev Mallory hjem til konen, Ruth.
I dag er det vanlig å klatre Everest fra sørsiden, men Nepal var lenge fullstendig lukket for folk utenfra. Britene måtte finne adkomstvei fra Tibet på nordsiden.
– Til sist dukket den hvite toppen av Everest opp, høyere på himmelen enn noen hadde våget å forestille seg, skrev Mallory.
Ekspedisjonen plottet inn en klatrerute fra den østlige Rongbuk-isbreen til toppen, via passet «North Col» og nordryggen. Året etter, i 1922, var britene tilbake. Da ble det gjort tre forsøk på å nå toppen. Mallory var med i et klatreparti som gikk uten oksygenflasker og måtte snu, 8225 moh. Ekspedisjonen ble avsluttet da syv sherpaer mistet livet i et snøskred.
Friskt blod fra Spitsbergen
Fjellet hadde vist seg som en formidabel og farlig motstander, men George Mallory var hjelpeløst tiltrukket.
– Hvorfor vil du klatre Everest? spurte en journalist fra New York Times under forberedelsene til den tredje reisen dit.
– Fordi det er der, sa Mallory.
22 år gamle Andrew Irvine, kalt «Sandy», var ett av de nye medlemmene i den 12 mann store gruppen av britiske klatrere som med hjelp av 60 lokale bærere tok seg oppover fjellet på forsommeren 1924, før monsunsesongen.
Irvine var ingeniørstudent ved Oxford, og hadde blitt anbefalt etter en arktisk ekspedisjon til Spitsbergen året før. Der var Irvine med på bestigningen av fjell som knapt er klatret siden, og Irvinefjellet nord på øya er oppkalt etter ham.
– Litt friskt blod blant alle offiserene kunne ikke skade, mente Mallory. Han dannet seg et positivt inntrykk av nykommeren under båtreisen.
– Sterk som en okse og handy. Du kan stole på ham til alt, muligens unntatt konversasjon, noterte han.
50 til 1
Etter en måned i fjellet hadde ekspedisjonen bare gjort små fremskritt. De hadde klart å etablere en leir ved North Col på 7000 meters høyde, men en snøstorm jaget dem ned igjen. Fra basecamp skrev George Mallory et langt brev hjem til sin Ruth. Blant mye annet skrev han:
– Vi hviler ut for nye støt oppover. Norton har gjort meg ansvarlig for å velge ut angrepspartiene, men jeg tviler på om jeg vil være i form. Jeg hoster så innvollene holder på å ryke. Sjansene til å nå toppen er 50 til 1, men vi skal gjøre et forsøk. (...) Jeg må stoppe. Lyset brenner ut. Håper du har fått gode nyheter og at din angst vil være over før du leser dette.
Innvollene må ha holdt seg på plass. I lag med Geoffrey Bruce, som i brevet ble omtalt som «den sprekeste av oss nå», og ni av de beste sherpaene klatret Mallory opp til en ny leir høyt over North Col. Der nektet bærerne å gå videre, og forsøket måtte avbrytes.
På vei ned til leiren på North Col møtte de en angrepspulje nummer to. Howard Somervell og Edward Norton klarte å slå leir på 8170 meters høyde, og derfra gjorde Norton 4. juni et soloforsøk som han ga opp 280 meter nedenfor toppen. Mennene var døden nær da de kom ned igjen, Somervell nesten kvalt av et forfrosset strupehode og Norton snøblind.
Vekk i tåken
George Mallory ville vært tilgitt om han hadde sagt «det holder nå» og dratt hjem til Ruth og barna. Men Everest var jo der. Han valgte å gjøre ett forsøk til. Og plukket ut unge Irvine som følgesvenn.
– Perfekt vær for jobben, skrev Mallory i lappen han sendte med bærerne nedover fjellet.
Se etter oss i åttetiden, hadde han også skrevet, men klokka var nesten ett da Noel Odell så flekkene som beveget seg livlig og sprekt, før de forsvant i tåken igjen. Odell fortsatte oppover. Det sluddet. Han så bare et par meter foran seg.
Han plystret og jodlet for å lede Mallory og Irvine i riktig retning hvis de befant seg i nærheten. I firetiden var han tilbake i den øverste leiren igjen. Plutselig endret været seg. Hele nordveggen lå badet i sollys. Lenge studerte han knausene der oppe. Ikke et menneske var å se.
I gamle spor
I «Ørneredet» pakket John Noel vekk teleskopene og filmkameraet, i visshet om at øyeblikket som ville blitt høydepunktet i dokumentarfilmen hans hadde gått tapt.
Geologen Odell ventet så lenge han våget i den øverste leiren før også han resignerte, og tok seg ned til de andre. Tilbake i sivilisasjonen stilte han spørsmålet som pirrer like mye i dag, 100 år senere.
– Har Mount Everest blitt klatret? Det forblir ubesvart, for det finnes ikke direkte beviser. Men med tanke på alle omstendigheter jeg har beskrevet, og deres posisjon da de sist ble sett … Jeg tror det er svært sannsynlig at Mallory og Irvine klarte det, sa Noel Odell sommeren 1924.
Hans påstand ble møtt med en skepsis som har vokst seg sterkere med tiden. En presset Odell begynte selv å tvile, og åpnet for at han kunne ha tatt feil av «Second Step» og det enklere «First Step», lenger unna toppen.
Men fordi det, som Odell påpekte, ikke fantes sikre beviser for hverken den ene teorien eller den andre, har Mallory og Irvine forblitt en del av fjellets mytologi.
Mange har søkt, men sporene som er funnet har ikke gitt entydige svar på om de nådde toppen. I 1999 dro en stor ekspedisjon til Everest utelukkende for å lete etter de to gamle klatrerne. Det hadde gått 75 år. 1300 personer hadde stått på toppen av fjellet siden de forsvant.
Gravplassen
Blant steiner og klipper, rundt 600 meter nedenfor toppen, oppdaget en av klatrerne noe hvitt. Noe som ikke var snø.
– Det var som en marmorstatue som klamret seg til fjellsiden, forklarte amerikaneren Conrad Anker.
En navnelapp i de fillete restene av klærne avslørte at han hadde kommet over levningene, godt bevart av den evige kulden, etter George Mallory. Teamet filmet og dokumenterte funnet, og ut fra detaljene (skadene på kroppen, det avslitte tauet rundt midjen, solbrillene i lommen) kunne det endelig lages et sannsynlig hendelsesforløp.
I nattemørket på vei ned til leiren, noen timer etter at de sist ble sett av Odell, måtte Mallory ha mistet fotfestet. Tauet, som var festet til Irvine røk, og Mallory stupte videre i døden.
Et hull i hodeskallen og et brukket ben viste at sammenstøtet med fjellet var voldsomt. Likevel hadde han trolig vært i live og bevisst, i hvert fall en kort stund. Fingrene hadde stivnet i et grep, som om han med sine siste krefter tviholdt i fjellet han var så tiltrukket av.
Amerikanerne dekket til liket med stener, og forlot George Mallory der han hadde falt.
Sandy Irvine har aldri blitt funnet. Det letes fortsatt, men de fleste har innsett at han må ha falt og blitt borte et sted der ingen mennesker kommer til. Heller ikke det lille Kodak-kameraet de to klatrerne hadde med seg, har dukket opp. Mange klatreres drøm har vært å finne kameraet og fremkalle et endelig bildebevis som hadde endret historien.
Eller hadde det egentlig det? Ifølge etterkommerne til George Mallory ville det ikke betydd så mye fra eller til. Da liket ble funnet i 1999, uttalte klatrerens sønn John følgende:
– Å bestige et fjell teller bare hvis du kommer levende ned igjen.
Denne saken ble første gang publisert 29/08 2024.
