Kaptein Frithjof Utne forteller
Den norske kapteinen Frithjof ble møtt med døve ører: – Forholdene under dekk var ubeskrivelige
Over 2000 mann ble stuet sammen på skipet. De «levende døde» ble bare lempet over bord. Dette er kaptein Frithjof Utnes rystende skildring med egne ord.
Den spente situasjonen i Kina i 1937 gjorde det nødvendig å sende tropper fra Nord-Kina til Kanton. Selv om Kina den gang gikk for å være et samlet rike under Chiang Kai-sheks herredømme, var tilstandene langt fra fredelige − generaler i Syd-Kina gjorde ham rangen stridig ved åpen revolt.
I verdens øyne var det nokså besynderlig at Chiang Kai-shek kriget mot sine landsmenn i sør, mens japanerne kjempet mot kineserne i nord.
Sammen med ni andre kinesiske skip ble Hsin-Ping-An, som jeg den gang førte, rekvirert av Chiang Kai-shek til troppetransport. Jeg ble beordret til Pukou vis-à-vis Nanjing, et oppdrag jeg ikke var særlig begeistret for.
Kinesiske troppetransporter ble ansett som noe av de mest ubehagelige og risikable verv man kunne utsettes for i Kina. Hsin-Ping-An var på 2400 tonn. Med denne kapasiteten regnet jeg med at vi i høyden kunne transportere 500 mann over og under dekk.
Den militære inspektør som skulle organisere transporten, tok imot beregningen min med et ironisk flir. Man hadde allerede bestemt at vi skulle frakte 1700 mann, 50 hester, 4 feltkanoner og 300 tonn ammunisjon.
Tidligere jernbanetransporter var grunnlaget for de militæres beregninger. Jeg minnet ham på skipets tonnasje, og foreslo at han rigget opp utenbords stillinger og plasserte 1000 mann på disse. Inspektøren tygget virkelig på forslaget, humoristisk sans var visst ukjent for den karen.
Kanonføde er billig i Kina
Kineserne har en besynderlig evne og et ubeskrivelig hell i å utføre hva man vanligvis anser for å være umulig til sjøs. De greide virkelig å stue sammen 1700 mann ombord. Men da var også skipet fullpakket.
Stor ble derfor min forbauselse da inspektøren krevde at jeg skulle krysse over til Nanjing-siden av floden og embarkere ytterligere 500 sjeler.
Rekruttene hadde oppholdt seg på brygga i tre uker og så ut til å være likegyldige om de ble innskipet eller ikke. I motsetning til denne flegma sto inspektøren og en del offiserer i sterkt gestikulerende konferanse om løsning av problemet − 400 mann var allerede stuet inn i kullbunkrene, men fremdeles satt 100 igjen på brygga.
Skipet var tettpakket. Med unntagelse av båtdekket, for det ville jeg holde fritt. Jeg ga styrmannen en boks med Bjellands sardiner, og ba ham vise inspektøren denne og forklare hvordan vi i Norge forsto å pakke mest mulig i et begrenset rom.
Inspektøren sammen med en umåtelig korpulent høyere offiser forlangte nå straks min overgivelse av båtdekket. Sardinmetoden var allerede gjennomført for 2100 manns vedkommende. Jeg protesterte. Vi måtte holde båtdekket fritt så livbåtene om nødvendig, kunne settes ut.
Merkelig nok fikk jeg støtte av inspektøren; antagelig tenkte han på sin personlige sikkerhet − han skulle jo følge skipet til Kanton. Til min overraskelse samtykket også tjukken. Hans kompromiss: Båtdekket skulle halveres.
Billig kanonføde
Nå var det 2200 soldater ombord. Om det samme antall ti dager senere ville forlate skipet i Kanton, var heller tvilsomt. Jeg belyste risikoen for soldatenes helbred ved å stue dem så tett sammen − og fikk til svar:
− De er sunne og sterke og tåler meget!
Den tykke innrømmet at man erfaringsmessig beregnet et tap på fem prosent underveis. Vel 100 mann. Kanonføde er billig i Kina.
Etter avgang neste morgen gikk jeg inspeksjonsrunden sammen med førstestyrmannen og inspektøren. Forholdene under dekk var ubeskrivelige. Det tok tid å vasse gjennom den levende massen som lå sammenklemt der nede. Ofte var det umulig å finne fotfeste for neste skritt av frykt for å trå på en mann i mørket. Atmosfæren var pesttung i de opphetede rommene. Det var en befriende lettelse å komme opp på dekket igjen og få renset lungene med frisk luft.
Jeg var fast overbevist om at vi umulig kunne foreta en 1200 mils sjøreise pluss anløp av tre havner på denne måten. Men inspektøren holdt på sitt.
− Dessuten vedkommer det ikke Dem om «lasten» blir bedervet underveis, sa han.
Laveste geskjeft i China
Soldatyrket i Kina er den laveste geskjeft en mann kan velge, og derfor rekrutteres soldatene helst fra nødlidende områder − der unge menn begjærlig griper sjansen til å slippe unna sult og elendighet.
Soldatene reagerte som turister på det eventyrlige synet som møtte dem da vi neste morgen gikk opp Huangpu-floden, på vei til Shanghai. Vårt myldrende skip kom som en flytende protest mot alt hva internasjonale sjøfartsbestemmelser krever om sikring til sjøs; redningsmateriellet vårt var vel neppe nok til en halv prosent av dem ombord engang. Jeg bekymret meg ikke for offentlig påtale. Jeg var fritatt for enhver straff. Chiang Kai-shek var nemlig min sjef for øyeblikket.
Vi kunne uhindret velge den beste bryggeplass, og peke nese av både tollere og havnemyndigheter.
Begeistringens bølge steg blant soldatene etter hvert som Shanghai utfoldet sin prakt, for til slutt å kulminere i et jubelhyl ved synet av byens imponerende fasade − The Bund. Dette var et uvant skue for bondeguttene fra det indre av China. Begeistringshylene startet forut og forplantet seg akterover. Støyen minnet meg like meget om panikkartet redsel som ren opprørslyst.
I renslighetens navn appellerte jeg til inspektøren om å benytte anledningen til rengjøring, og «lasten» ble jaget ned på brygga under væpnet bevoktning.
Det var befriende å se båtsmannen fjerne ekskrementene etter et par tusen mann med spyleslangen. Nå kunne vi atter puste ombord. Etter rengjøringen inntok soldatene godvillig sine tidligere plasser. De nøt å ligge på et rent underlag. Men i kullbunkerne ble det svært trangt om saligheten for dem som oppholdt seg der, for nå kom det også ombord to hundre tonn kull.
Halvdøde lempet over bord
Vi nærmet oss Yangtze-elvens utløp, og merket en svak bevegelse i skipet − en påminnelse om havdønningene utenfor. Besetningen ble forventningsfull og skadefro. Båtsmannens bekymrede ansiktsuttrykk fra tidligere på dagen hadde veket plass for et bredt smil.
Han skottet forover mot de begynnende dønninger, derpå falt blikket hans på en staut bondegutt som allerede viste synlige tegn på at sjøsyken hadde grepet ham. Med et håpefullt glimt i øyet vagget båtsmannen tilfreds til sin lugar.
Fra broa var det komisk å se hvordan den ene etter den andre segnet omkull, til dekket så ut som en slagmark.
Vi hadde ingen lege ombord, de som ble syke fikk klare seg selv. Heller ikke hadde rekruttene gjennomgått noen legeundersøkelse etter at de ble oppsamlet fra de nødherjede distriktene. De hyppige dødsfallene underveis var antagelig resultatet av medbrakte smittsomme sykdommer.
De døde ble ganske enkelt lempet ut gjennom lasteportene i skutesiden. Det var nifst å høre plaskingen i vannet da utkastingen begynte like etter solnedgang. Soldatene var altfor ivrige etter å bedre sine trange kår, for ofte hørte vi «likene» protestere høylytt. Man tvinges til kynisme i kinesisk troppetransport. Jeg protesterte, men inspektøren ristet ufølsomt på hodet.
Dødsfall var naturlig, og en lettvint måte å bli kvitt de svake som ikke egnet seg til soldater, mente han.
En frisk nordlig bris på styrbords låring befridde oss fra den stramme odøren fra soldatenes usjenerte maveuttømming, både i rommene og på dekk. Da vi atter kom innenskjærs og stevnet opp elven Min til Fuzhous forstad, ankringsplassen Pagoda Anchorage, var soldatene på bena igjen.
Det væpnede befal utøvde jerndisiplin. Her var det ikke tale om skulking da soldatene ble kommandert til oppstilling på dekk, et drepende skudd avgjorde enhver oppsetsighet.
Plyndret paviljongen
Et foretaksomt bankfirma i Fuzhou hadde nettopp fullført byggingen av en moderne flytebrygge med tilliggende lagerhus i Pagoda Anchorage. Begivenheten ble omfattet med stor interesse, og man forberedte en stor innvielsesfest. Provinsens guvernør skulle åpne festligheten med offisiell landstigning fra den lokale kanonbåt.
Og så kom vi dampende, rett inn i høytidelighetene, uvitende om hva som foregikk. Inspektøren pekte gledestrålende på den nye brygga. − Hvorfor ikke, tenkte jeg.
Vi ble møtt med harmdirrende protester.
Nå fikk jeg et innblikk i det fiendtlige hat som alltid har hersket mellom provinsene i Kina. Inspektøren og soldatene kom fra en nordlig provins og betraktet fukieneseme som arvefiender. Den hissige diskusjon som utspant seg mellom inspektøren og flytebryggens eier, ble hemmet av språkvansker. De skjønte ikke hverandre, og måtte ty til den høyttravende, offisielle mandarin-dialekten. Men ingen av dem behersket det offisielle språk tilstrekkelig.
Eieren var uansett maktesløs. Vi lå med en tallrik hær ved hans brygge, hvem kunne jage oss? Soldatene marsjerte i land og ble faktisk oppmuntret til å plyndre mottagelses-paviljongen som var reist bak lagerhuset. Det skar meg i hjertet å være vitne til hærverket. De rev ned det store teltet, spjæret teltduken og raspet med seg alt de kunne bære.
Senere kom jeg i prat med eieren som talte godt engelsk. Jeg beklaget hendelsen, men han bedyret at han på ingen måte bebreidet meg for soldatenes sadistiske opptreden:
− Soldatene er fra Nord-Kina, og hva annet kan man vel da vente av dem, svarte han med resignert verdighet.
Som en flytende kjempemine
På vei til sjøs igjen var det en livlig aktivitet å se på dekk; improviserte telt ble reist, takket være de «lånte» materialer, og skipet så til slutt ut som en flytende sigøynerleir.
Soldatene var uforbederlig tyvaktige, de stjal alt hva de kom over. Tauverk var en særlig ettertraktet vare. (Som det fremgår av bildet der jeg inspiserer båtdekket, henger taljene opphengt i davitene og er til ingen nytte. Vi var derfor bokstavelig talt avskåret fra å kunne sette livbåtene på vannet.)
I Amoy fikk vi en ny forsyning på 100 mann. Om vi hadde tapt så mange ved dødsfall, fikk jeg ikke vite. Men kullforbruket underveis ga mer plass i bunkerne.
Vi lastet flere tonn ammunisjon, pluss et kvantum flybensin i kanner. Men da en lekter med fire personbiler, tilhørende generalen, kom langs siden, sa jeg stopp.
Hsin-Ping-An forlot Amoy i en sårbar tilstand, lastet med ammunisjon, flybensin og 2300 mann. Stakkars det skip som kolliderte med oss! Vi var en flytende kjempemine.
Jeg skulle likvideres
Jeg ble ikke populær hos generalen ved ankomsten til Kanton, da han fikk høre om min oppsetsighet. At det ikke var plass til bilene hans, nektet han å akseptere. Enda mer forarget ble han da jeg nektet å føre skipet opp en bielv hvor det var altfor grunt for skipet. Alle befalinger skulle adlydes, selv de umulige. Farlig mann.
Førstestyrmannen betrodde meg at generalen hadde tenkt å likvidere meg; men at tanken på hvor han skulle få fatt i en ny fører til skipet hadde fått ham til å ombestemme seg.
Den tykke i Nanjing hadde nok delvis rett når det gjaldt soldatenes motstandskraft. Tross den ensformige risdietten to ganger daglig og den spartanske behandling for øvrig, var soldatene gjennomgående ingen sveklinger. Kan hende var det nettopp dette røffe levesettet som herdet dem.
Jeg tenkte: Hvilken mektig militærmakt Kina ville bli hvis landet innførte verneplikt og fikk sine egne atombomber.
Krigshelt
Frithjof Utne mottok Krigskorset for sin innsats under 2. verdenskrig.
Artikkelforfatteren, Frithjof Utne, gjorde seg bemerket både som sjøkaptein og visekonsul. Han opererte i mange år i Asia. I 1924 bygde og førte han Kinas første kystvaktkrysser til bekjempelse av piratvirksomhet. Han var, som fortalt i denne artikkelen, engasjert i troppetransport under Kinas krig med Japan mot slutten av 30-tallet.
Handlingen i artikkelen foregår i 1937, kort tid før japanerne angrep Shanghai. Etter å ha erobret byen, marsjerte de i desember 1937 mot Nanjing, den gang Kinas hovedstad. Her ble sivilbefolkningen utsatt for grusomme overgrep og massakrert.
Under 2. verdenskrig seilte Utne på DS «Leka», og fraktet i mai 1940 1125 sivile flyktninger fra Calais til England, en innsats som gjorde at han ble tildelt Krigskorset i 1942.
Senere, under en storm i Nordsjøen, reddet han kapteinen og tre overlevende fra det torpederte skipet «Manx», samt én overlevende fra det torpederte svenske skipet «Foxen».
Utne var i 1946 med Bergensfjord under den dramatiske ferden fra Skottland til Jamaica med 1400 dimitterte soldater som skulle hjem, en ferd som inkluderte både opprør og skyting.
Han tjenestegjorde som visekonsul, først i Greenock og Gourock (1941) i Skottland, senere i Port Arthur (til 1948) og Galveston (til 1951) i Texas, og ble tildelt St. Olavs Orden.
Andre utmerkelser: Kongens fortjenstmedalje i gull, Order of the British Empire, Victory Medal og Kong Christian Xs frihetsmedalje.
Frithjof Utne ble født i Berlin i 1889 og gikk bort i 1982, 92 år gammel.
