Den japanske politisjefen hadde sine mistanker, et smart grep reddet den norske spionkapteinen

Noe av det uhyggeligste jeg har opplevd, hendte på Formosa (Taiwan) i 1937. Jeg var den gang fører av det kinesiske skipet Hsin Ping An i regulær fart mellom Pagoda Anchorage nedenfor Fuzhou og tre forskjellige havner på Formosa som var under japansk kontroll.

Som det eneste «ikke japanske» skip i timecharter på Formosa i konkurranse med det japanske Osaka Chosen Kaisa-kompaniet, ble vi gjenstand for myndighetenes særlige oppmerksomhet. Bortsett fra tollernes arroganse og ublu griskhet var det særlig politisjefen som beæret oss med sin bevåkenhet. Han betraktet oss med mistenksomhet, og jeg som den eneste hvite mann ombord, ble selvsagt omhyggelig bevoktet.

Rundturene mellom laste- og lossehavner tok bare én uke. Da var han alltid på pletten med de sedvanlige undersøkelser og granskende spørsmål. Hans engelskkunnskaper innskrenket seg til et beskjedent antall ord, våre samtaler ble deretter. Jeg tror han pugget en del ord og setninger spesielt med tanke på meg. Men stort sett begrenset han seg til sitt sparsomme ordforråd med utholdende energi inntil jeg kunne det utenat.

Like ovenfor losseplassen lå det engelske konsulat. Bygningen var en historisk, gammel festning oppført et par hundre år tidligere av portugiserne da de behersket øya.

Konsulen, Mr. Archer, inviterte meg en dag opp til middag. Jeg mottok invitasjonen med glede. Det var en velkommen avveksling. Konstant omgang med bare asiater tretter en i det lange løp.

Middagen i konsulparets behagelige hjem var en velgjørende avkobling. Samtidig fikk jeg det inntrykk at vertskapet benyttet anledningen til å drøfte vår felles «venn» politisjefen.

Ved avskjeden rakte konsulen meg et brev som han ba meg poste over i Kina.

– Med fornøyelse, forsikret jeg ham.

– Men for all del, la ikke politisjefen få teften i dette, advarte han meg med en snev av bekymring i stemmen.

Pass opp for politisjefen!

Uten hinder kom jeg ombord, og et par timer senere stakk vi til sjøs. Brevet ble postet ved ankomsten til Kina.

Invitasjon til konsulens hjem inntraff nå regelmessig ved hvert anløp, og ofte smuglet jeg hans post over til Kina. Men samtidig plaget politisjefen meg med uventede og hyppige visitter til alle døgnets tider.

En dag jeg returnerte fra en tur i land, ble jeg nokså overrasket ved å finne ham sittende ved mitt skrivebord. Skuffene var åpnet, og han gjennomgikk min korrespondanse. I øyeblikket gransket han et prospektkort som jeg nylig hadde mottatt fra min hustru. Kortet var en del av Nordfjordeid fotografert fra luften.

– Nippon! hveste han mot meg.

– No, its from my home country, Norway, avfeide jeg smilende.

– Nippon! Nippon! insisterte han hårdnakket og reiste seg truende. Nå hadde han endelig kapret et grandgivelig bevis for min spionvirksomhet.

Mannens politimyndighet var farlig i hans iver etter å fakke meg, og for hurtigst mulig å ugyldiggjøre hans innbilte bevis svarte jeg:

– You can keep the postcard!

Han forsto meg ikke, og for å illustrere min hensikt snappet jeg kortet og stappet det i hans jakkelomme. Han svarte med den for japanerne så karakteriske luftinhalasjon mellom tennene.

– You go consul?

– Oh yes, the consul often invites me to his home.

– You speak consul?

– Certainly, we have much to talk about!

Men nå var hans reportoar foreløpig oppbrukt, og uten engang å bukke sitt sedvanlige farvel strøk han i land. Formodentlig hastet det med å få hans nyervervede bevis undersøkt av en ekspert.

Fyren var slu i sin autokratiske makt, det var ikke godt å vite hva han kunne trumfe gjennom for å arrestere meg. Jeg besluttet derfor å holde meg borte fra konsulatet den gjenværende måned av vårt charter.

En livsfarlig innbydelse

Det var siste anløp av Tamsui, og jeg følte en lettelse ved tanken på snart å komme bort fra politisjefens enerverende visitter. Jeg ønsket ikke å se Tamsui igjen. Et bud fra konsulatet kom med brev fra fruen. Det var invitasjon til middag, og det endte med en inntrengende appell om ikke å svikte dem, fordi hun hadde et silketøy som presang til min hustru, skrev hun. Jeg var lenge i tvil om hvorvidt jeg skulle våge risikoen, men silketøyet vant til slutt.

Det var vanskelig å skjule min forbauselse da jeg hørte fruens velkomsthilsen.

– Jeg vet at De forsto hvorfor jeg skrev om silketøyet. Politiets folk ville selvfølgelig oppsnappe budet på veien til skipet. Av brevets innhold ville de tro at De kom for å motta silken. Men det var selvfølgelig bare et skalkesjul, forklarte hun med nervøs forlegenhet.

Hva annet kunne jeg gjøre enn å late som om det hele var en triviell bagatell ?

Ved portvinen, da fruen hadde forlatt bordet, tryglet konsulen:

– Jeg er avhengig av Dem. De må ikke skuffe meg denne gang. Jeg forstår grunnen til at De har holdt Dem borte så lenge, men jeg har ingen annen utvei til å sende mine beretninger enn med Dem. Politisjefen respekterer ikke min konsulære uangripelighet. Vi har uttallige bevis for at min post blir åpnet av ham. Våre protester til det japanske utenriksdepartement nytter ikke.

Og dermed la han en stor, tykk, forseglet pakke ved min kuvert.

– Vil De ta den med? Men denne gang må De levere den personlig til min kollega i Kina, sa han med sitt elskverdige smil.

Takket være sin evne til å skape en atmosfære av likestillet kameratskap mellom oss, stillet han meg faktisk mot veggen. I tillegg kom en slags forpliktelse til gjengjeld for hans gjestfrihet. Men fra det øyeblikk satt jeg som på glør for å komme av sted hurtigst mulig. Jeg skjøv den innholdsrike pakken under vesten. Den ga meg en korpulent fyldighet, men da jeg fikk regnfrakken på, ble den mindre synlig.

Klokken var 21.30 da jeg forlot konsulatet, og uten å møte en sjel kom jeg ombord, lykkelig over at politiets folk ikke hadde anholdt meg underveis.

Farlige minutter

Jeg stakk nøkkelen i lugardøren og merket til min forbauselse at den var ulåst. I det jeg slo lyset på, kvakk jeg til ved synet av politisjefen som satt i sofaen og gliste med sitt mest infame uttrykk: – You go consul.

Nå gjelder det et skuespill for livet, snakk fort og lenge, var min første innskytelse.

– Yes, the consul gave a farewell dinner in my honour!

– You speak consul?

– Joda, vi pratet, spiste og drakk og hadde det riktig hyggelig. Men hva ser jeg, her sitter politisjefen i mørket, uten den ringeste forforfriskning. Det kan jeg ikke være bekjent av, nå skal vi to ta oss en avskjedsdrink.

Og dermed førte jeg hånden bort på den elektriske knappen til ringeapparatet ved døren og lot som om jeg trykket til. Selvfølgelig skjedde det intet, mens jeg sludret i vei med uvesentlig prat om selskapet hos konsulen, som han neppe forsto. Han satt ubevegelig lik en uhyre edderkopp som voktet byttet som vred seg i nettet.

Plutselig hevet jeg røsten i utålmodig harme over den slappe boyen som ikke hadde innfunnet seg øyeblikkelig.

– I shall call the boy, ropte jeg indignert og sprang ut på dekk. I en fart løftet jeg regnfrakken opp nedentil, og rev pakken frem fra vesten og stakk den under seildukstrekket på en av livbåtene. Idet jeg snudde meg, så jeg en politimann som sto vakt i akterkanten av båtdekket. Heldigvis sto han med ryggen til.

Lettet i dobbelt forstand hastet jeg over til salongskylightet og brølte: – Boy, boy!

Politivakten hoppet rundt og kom mot meg. Jeg tok ingen hensyn til ham, nonchalant kom jeg meg tilbake til min kjære politisjef: – Disse kineserboyer glemmer sine plikter fullstendig når de spiller Mah-Jong, for da skråler de i munnen på hverandre. Derfor hørte han ikke at jeg ringte.

Luftsuging mellom tennene etterfulgt av et «Ah» var hans eneste svar.

Han har revolver!

Regnfrakken var fremdeles gjenknappet, og min lille avstikker til livbåten var foregått så hurtig at han ikke fikk grunn til mistanke, dessuten stolte han på sin årvåkne vakt utenfor.

– Hot! smilte han underfundig.

– Ja, det er varmt her inne – innrømmet jeg og tok frakken av. Boyen kom samtidig hesblesende med uforstående blikk over min besynderlig opptreden og barske tone. Enda mer forbauset ble han da jeg bebreidet ham at han ikke kom da jeg «ringte». For å forhindre ethvert forsøk på forklaring beordret jeg at drinker skulle serveres straks. Og for å fjerne politisjefens mistanke om at jeg skjulte et brev på meg, spurte jeg:

– Har de noe i mot at jeg skifter antrekk og kommer i uniform? Vi skal jo til sjøs ved midnatt?

– Can do! samtykket han med et forventningsfullt nikk.

Da boyen litt senere kom og skjenket whisky og soda, sto jeg allerede uten jakke og vest. Jeg hevet glasset og takket politisjefen for hyggelig samvær i det forløpne halve året vi hadde arbeidet så harmonisk sammen. Hvorvidt han forsto ironien, er uvisst, men da boyen gikk, reiste han seg.

– You too much strong, fikk han til min forbauselse stammet frem, og for å forvisse seg om musklene mine befølte han meg over armer og bryst. For å lette hans vitebegjær, åpnet jeg skjorten så brystet ble synlig. Men nå syntes jeg komedien utfoldet seg noe ensidig:

– You are also very strong, smigret jeg og imiterte hans teknikk, men idet jeg strøk ham på venstre side av brystet, støtte hånden mot noe solid og hardt, en revolver! Jeg lot meg ikke merke med oppdagelsen, for nå hadde jeg visshet for at visitasjonen var ingen spøk. Det var en uhyggelig komedie «på lissom». Det gjaldt være eller ikke være for mitt vedkommende. For å påskynde en avgjørelse fjernet jeg buksene. Jeg tok meg god tid med å trekke i uniform mens han sto ved siden og nøye fulgte mine bevegelser.

Men fremdeles var han ikke tilfreds – å dømme etter hans mistenksomme blikk – og jeg var mer enn villig til å hjelpe. Jeg ba ham unnskylde meg et øyeblikk så jeg kunne få snakket med 1. styrmannen.

Landgangsklæme lot jeg skjødesløst henge over en stol, lett tilgjengelig for hans ransakende hender. Da jeg kom tilbake en liten stund senere, lå vesten på dørken. Undersøkelsen hadde nok foregått i nervøst hastverk.

Faren over

Det var merkelig interessant å betrakte japanerens forvirring ved min tilsynelatende opprømte stemning, da vi senere satt i koselig gemyttlighet og skålte med hverandre. Han nød pjolteren, hans slu uttrykk mildnet betraktelig og forandret ham nesten til en sympatisk kamerat. Men når lyden av vaktens snikende trinn hørtes ute på båtdekket, brakte det oss straks tilbake i våre respektive roller i dette demoniske spill. Hver gang jeg hevet glasset, kastet jeg et flyktig blikk på vegguret over hodet hans. Ville dette torturmarerittet aldri ta slutt?

Endelig kom losen ombord. Han og politisjefen utvekslet høflige komplimenter og gjentagne dype bukk, mens den tolv mann sterke politistyrke samlet seg ved landgangen. Jeg hadde ingen anelse om styrkens antall før nå. Politisjefen hadde nok forberedt seg på en god fangst denne gang. Det var nesten smigrende å se at et helt dusin politimenn ansås nødvendig for å kapre en skipskaptein.

Det var med usigelig lettelse jeg så ham og hans menn trippe over landgangen og forsvinne i mørket.

Etterat losen var kvittert utenfor basen, stakk jeg hånden under livbåtdekket og halte den infernalske pakken frem. Min første tanke var å hive den på sjøen, men inngrodd ansvarsfølelse avholdt meg fra det. Hadde jeg først greid å smugle den ut fra Formosa, kunne jeg like godt fullføre vervet. Det gjenstående innebar iallfall ingen personlig risiko.

Ingen takk for hjelpen

Ved ankomsten til havn over i Kina skyndte jeg meg opp til konsulatet for å avlevere disse viktige dokumenter. En noe overlegen kontorist ba meg vente – konsulen var opptatt, forklarte han. Ventetiden dro ut, og da kontoristen gjorde et ærend inn til sin sjef, fikk jeg gjennom døråpningen et glimt av en avislesende konsul sittende ved sitt bord.

Er det slik bevendt, tenkte jeg, og gikk uten videre inn. Kontoristen protesterte: – Jeg ba Dem vente, snøvlet han.

Konsulen sendte meg et utålmodig blikk idet han senket avisen:

– Yes, what is it?

Jeg forklarte ham mitt ærend, samtidig rakte jeg pakken mot ham.

– Put it there! nedlot han seg til å svare med et nikk mot bordet. Øyensynlig var det under hans verdighet å rekke hånden mot meg for å motta pakken. Jeg etterkom hans ønske og ble stående i forventning om hans erkjennelse for mottagelsen.

– Anything else? kom det med indolent irritasjon. Mannens opptreden forbauset meg. Jeg ga ham et kort resymé av politisjefepisoden, men han virket ikke interessert:

– These Japs are a bit of a nuisance don’t you think?

Dette var hans lakoniske svar og takk fordi jeg hadde vært dum nok til å risikere livet for å smugle hemmelige dokumenter ut fra Formosa.

Konsulen skulle tidsnok få erfare hvor plagsomme japanerne kunne være. Snart ville de angripe Beijing, og deretter Shanghai. Da Pearl Harbor ble bombet 8. desember 1941, hadde japanerne allerede terrorisert og massakrert kineserne i ti grusomme år.