De fleste har sett det ikoniske bildet av Pelé som blir båret på gullstol. Få kjenner til den dramatiske historien bak
De fleste har sett det over 50 år gamle ikoniske bildet: Pelé på gullstol på Azteca stadion i Mexico. Den perfekte slutten på et VM som forandret fotballen for alltid. Ingen husker starten: At Pelé egentlig hadde tenkt å bli hjemme.
Det brasilianske fotballikonet Pelé døde torsdag 29. desember etter lengre tids sykdom.
Han ble 82 år gammel.
Den legendariske storscoreren ble innlagt med tarmkreft i fjor og har slitt med en rekke helseproblemer som følge av kreftsykdommen.
De siste ukene har tilstanden hans blitt kraftig forverret og han har mottatt livsforlengende behandling.
«Vi er uendelig glad i deg. Hvil i fred», skriver datteren Kely Nascimento på Instagram.
Bildet av Pelé som blir båret på gullstol etter VM-finalen i Mexico i 1970 er blitt et av de mest kjente bildene i fotballhistorien.
Her får du historien bak bildet:
En vårdag i 1970 stormet Brasils landslagssjef Joao Saldanha inn på et treningsfelt i Rio, viftet med en ladd pistol og ropte «Hvor er den jævelen!?»
Og takk Gud for det.
For ellers ville verden aldri fått oppleve det som ble fotballkongen Pelé sin store signingsferd i VM i Mexico noen måneder senere. Den endte på gullstol etter et mesterskap mange eksperter fremdeles, 50 år senere, regner som tidenes beste og mest heidundrende fotballfest.
Ikke bare var fotballen underholdende, den var også i farger og TV-sendt over hele verden. Nordmenn måtte riktignok ha svenskeantenne, men ingen husker det i dag. På bildene som har festet seg fra den hete sommeren i Mexico i 1970, er gresset grønt og Brasil leker i gult og blått.
Ingen lekte som Pelé. Han var involvert i 14 av Brasils 19 scoringer i mesterskapet. Selv scoret han fire, deriblant det første målet i finalen mot Italia. Det var på en majestetisk heading der Pelé stanset tiden og svevde over motstanderen. Pelé kom aldri ned igjen. Han er der oppe ennå, høyt hevet over alle andre fotballspillere.
En engelsk TV-kommentator oppsummerte innsatsen slik:
– Det er lett å stave Pelé. Det staves G-U-D.
Men det kunne altså gått til helvete. Det var ingen selvfølge at Pelé dro til Mexico i det hele tatt. Han måtte ha litt hjelp fra en gærning med våpen og sikringen av.
Fotballen ble aldri som før
Denne gærningen, Joao Saldanha, og Pelé kom egentlig godt overens. Faktisk var det mye Saldanhas fortjeneste at landets store fotballstjerne var tilbake på landslaget i det hele tatt.
Pelé hadde fått nok av VM etter mesterskapet i England i 1966. Der hadde han blitt sparket i filler. Motstanderne hadde skjønt at den eneste måten å stoppe ham på, var å dele ham på midten. Først ut var bulgarerne, så portugiserne.
– Pelé, taklet brutalt. Slik er den moderne fotballen, sier kommentatoren på BBC med trist film-
avisstemme i ett av TV-klippene. Brasil ble utslått tidlig, og Pelé haltet nedslått hjem.
– Aldri mer, sa Pelé.
Tre år senere nærmet det seg kvalifisering til neste VM, og han hadde fortsatt ikke dukket opp. Brasilianerne begynte å bli nervøse. Mente han det? Virkelig?
Ansettelsen av Saldanha som ny trener var ett av grepene som fikk Pelé til å ombestemme seg. Saldanha var hissig og ustabil, men Pelé likte fotballen han sto for, og laget han satte sammen.
Like viktig var det at det internasjonale fotballforbundet, FIFA, hadde innsett at noe måtte gjøres for å snu det negative imaget som 60-åras mesterskap hadde påført sporten. I 1962 hadde mange av lagene vært bedre til å slåss enn spille fotball, og kampen mellom Italia og vertslandet Chile var så ille at BBC advarte mot sterke scener før den ble sendt i opptak.
Også i 1966 var det tidvis kynisk og rått, og det ble litt glemt i den engelske jubelen over seieren på hjemmebane at finalen var en av få målrike kamper. Enkelte fryktet for fotballens fremtid.
Les også: Barcelona virket ustoppelige – så ble toppscoreren deres kidnappet
I stedet ble den sendt inn i en ny, moderne æra. Mexico-VM ble et veiskille. Mesterskapet var det første, virkelige steget mot å gjøre fotball til en pengemaskin. Adidas leverte sin klassiske ball med 32 sorte og hvite felter, som alle gutter snart ville ha. Panini solgte samlealbum på lisens.
Gule kort (58 brukt), og røde (ingen, faktisk), ble introdusert for å tydeliggjøre for spillere og tilskuere hva som foregikk. Kampene ble spilt i drepende hete midt på dagen for å tilfredsstille de viktige TV-markedene i Europa.
– I 1970 hadde vi fire dollar i safen. Nå har vi fire milliarder dollar, sa FIFA-president Joao Havelange da han ga seg i 1998.
Men også selve spillet fikk et løft. Lagene fikk endelig lov å benytte innbyttere. Dermed var det ikke lenger en åpenbar fordel å sparke motspillere ut av kampen.
Alle hadde sett hvordan Pelé hinket hjelpeløs rundt etter grisetaklingene til Portugals Morais i 1966, og det var langt fra noe enkeltstående tilfelle. Før 1970 ble mange fotballkamper i praksis spilt 11 mot 10, hvis en spiller fikk en smell tidlig.
Til sist hadde FIFA skjønt at stjernene som folk ville se, måtte beskyttes.
Ut med Pelé!
Det var akkurat det Pelé ville høre. Selv om han allerede var en legende, og verdens mest kjente idrettsutøver, muligens i selskap med Muhammad Ali, følte han at han hadde noe å bevise. Han hadde aldri fått vise seg frem gjennom et helt mesterskap.
Som spinkel 17-åring forbløffet han alle under sitt første VM, i Sverige i 1958, med viktige scoringer på Brasils ferd mot triumfen – men Pelé selv husket også kneskaden som hadde satt ham utenfor de to første kampene. Og i 1962 rakk han bare å score ett mål i første kamp før det var over på grunn av nedsparking og skade.
og Saldanha ville vrake stjernen til VM.
Pelé hadde to VM-titler, men i hans øyne var ingen av dem komplette. At han aldri hadde spilt for andre klubber enn Santos hjemme i Brasil, gjorde også at folk i Europa sjelden fikk se så mye av ham. Hvor god var han egentlig, denne karen alle snakket om?
– Jeg følte at jeg fortsatt hadde noe uoppgjort, sier Pelé. Det var noe som manglet. En perfekt siste dans, på den aller største scenen, så hele verden kunne se. I farger, til og med.
Så da kvalifiseringen til Mexico-VM startet, var Pelé tilbake. Det gikk først riktig så bra. Laget til Saldanha vant alle kampene og VM-plassen ble sikret på overbevisende måte. Men så ble det 0–0 i en tam treningskamp mot erkerivalen Argentina, og alle i Brasil ville vite hva som var galt. Pressen skyldte på Saldanha, diktator Medici gjorde det samme og forlangte dessuten at spissen Dada måtte inn på laget. Mens Saldanha skyldte på Pelé.
– Laget har et problem og det heter Pelé. Han hjelper ikke midtbanen nok. Jeg vurderer å droppe ham, sa Saldanha, som også kom med rare uttalelser om at Pelé var nærsynt og trolig syk.
Mange trodde ham. At Pelé, snart 30, var ferdig. Pelé ble usikker selv.
– Jeg trodde jeg hadde kreft eller noe som ingen hadde fortalt meg, skriver Pelé i sin biografi.
Les også: – Ikke lat som dere er Moder Teresa, sa dommeren da fotballstjernen fikk dommen
I beste velgående
Krisen løste seg uten at Pelé trengte å gjøre noe.
Til alt hell uttalte treneren til storklubben Flamengo seg kritisk om Saldanha i et intervju. Det var da Saldanha fant frem pistolen for å gjøre opp. Han fant aldri Flamengo-treneren på treningsfeltet den dagen, noe som var et lykkelig utfall for alle parter. For Saldanha fikk sparken, og den siste hindringen var ryddet vekk.
Pelé dro til Mexico, og resten er historie som det heter. Men for en historie. Brasil spilte fotball som ingen andre hadde gjort. Pelé kalte det «jogo bonito», det vakre spillet, vi kjenner det som sambafotball. Den nye treneren, Mario Zagallo, rådførte seg med spillerne og satte opp et lag der den elegante Clodoaldo holdt igjen litt på midtbanen, og Pelé, Gerson, Tostao, Jairzinho og Rivellino tok seg av resten.
Brasil ga nesten aldri fra seg ballen, og det var smart ettersom de ikke var spesielt gode til å forsvare seg, og målvakten Felix var lagets desidert dårligste. Han slapp inn et lompeskudd mot de alltid plagsomme naboene fra Uruguay i semifinalen, og Brasil var i trøbbel et langt stykke ut i andre omgang før det ordnet seg. Pelé til Jairzinho. Mål.
Jairzinho scoret i alle kampene, men det var Pelé som var drivkraften. Han dominerte finalen mot Italia også med én scoring og to målgivende. Den siste til lagkapteinen Carlos Alberto etter et trekk som involverte åtte av utespillerne. Scoringen er blitt stående som selve symbolet på spillet til verdensmesterne fra 1970.
Etter kampen banket Pelé på veggene nede i kjelleren på Azteca stadion, og hilset til kritikerne:
– Jeg er ikke død! Jeg er ikke død! skrek han.
Les også: (+) Alle trodde at Einar var død
Det vakre spillet
De som hadde trodd han var for gammel, hadde bommet grovt.
– Pelé hadde akselerasjonen, teknikken og kraften og alt det du ser på TV-bildene, men det ingen tenker over er at han alltid var den grundigste og beste på trening også, sier lagkamerat Clodoaldo. Og selv om han var nærsynt, så Pelé ting på en fotballbane ingen andre gjorde.
– Han observerte alltid. Han fulgte med på hva alle gjorde. Dommeren, tilskuerne, motspillerne, keeperne. Han visste alltid hvilken side som var din svakeste, og gikk alltid den veien, sa Carlos Alberto.
Disse evnene kom til syne i to av turneringens mest berømte øyeblikk – selv om ingen av dem endte med mål. I kampen mot Tsjekkoslovakia skjøt Pelé fra egen banehalvdel. Skuddet strøk rett på utsiden av stolpen.
– Jeg hadde lagt merke til at europeiske keepere ofte sto langt ute. Jeg angrer litt på at jeg ikke ventet med den, etterpå var det ingen som våget seg vekk fra streken, sier Pelé. Mot Uruguay, på stillingen 1-1, slo Tostao en pasning mot Pelé som løp i full fart mot målvakten Mazurkiewicz. I stedet for å berøre ballen, slik karen med det vanskelige navnet forventet, lot han den være. Ballen rullet videre til høyre, forbi keeperen, mens Pelé selv løp til venstre. Kanskje var Pelé overrasket over den vellykkede bløffen. Skuddet etterpå, på åpent mål, traff bare stolpen.
Så god var Pelé i 1970 at selv missene var vakre.
Men vakrest av alt er smilet på gullstolen.
Les også: (+) I nesten 80 år hadde søsknene fått være i fred i sin egen lille verden på gården øverst i dalen. Så skjedde det ufattelige
