Rektor ofret seg selv:
Da Helena (61) skjønte hva som skjedde, tok hun et heltemodig valg
Pekka-Eric Auvinen (18) planla i flere måneder et blodbad, et slikt folk i Norden bare forbandt med USA. Og det i fredelige Finland. Og etterpå var det som om ingen ting hadde skjedd.
Grå skyer lå lavt over den finske landsbyen Jokela. Men det var ingen ting mot mørket som skulle senke seg over småbyen med 6000 innbyggere i Tuusula kommune, fem mil nord for hovedstaden Helsinki, onsdag 7. november 2007.
Jokela videregående skole sydet av aktivitet ved lunsjtider. Blant skolens elever var det kun én som visste at dette skulle bli siste skoledag for en flere av dem: 18 år gamle Pekka-Eric Auvinen. Han hadde skulket de første timene, og var nå på vei gjennom det åpne landskapet mot den gule skolebygningen.
Kraftig, sørlig vind hadde løftet utetemperaturen til rundt null. Den lille snøen som hadde falt tidligere var forvandlet til et tynt lag med slaps som dekket fortau og gater og gjorde forholdene utrivelige utendørs. Men det var bare utendørs redningen fantes da det første skuddet ble avfyrt i første etasje, like utenfor skolens toaletter.
Godt forberedt
Pekka-Eric Auvinen var godt forberedt da han møtte opp på Jokela videregående skole ved lunsjtider.
4. mars, åtte måneder før den mørke novemberdagen, skrev han i sin dagbok at han hadde innledet «Operasjon Main Strike», og at hensikten var å skape kaos og forårsake så stor ødeleggelse som mulig. Dagen etter skrev han:
− Main Strike går fremover med god fart. Senest på høsten er jeg bevæpnet og beredt til å virkeliggjøre operasjonen. Jeg skal drepe så mange av dere drittmennesker som mulig.
For å få tilgang til våpen, meldte han seg inn i en lokal pistolklubb. Som sportsskytter kunne Auvinen 2. november oppsøke Jokelas våpenbutikk og kjøpe en halvautomatisk Sig Sauer Mosquito pistol i kaliber 22. I tillegg kjøpte han 500 patroner.
Fem dager senere, var han klar:
− Jeg har fått nok. Jeg ønsker ikke lenger å være en del av dette forferdelige samfunnet. Menneskerasen er ikke verdt å kjempe for eller redde, kun verdt å drepe, hadde han skrevet på en nettside han opprettet for sitt prosjekt.
− Jeg er klar for å dø for saken som jeg vet er riktig, rettferdig og sann. Jeg vil heller kjempe og dø enn å leve et langt og ulykkelig liv, skrev han også.
Mens medelevene fulgte undervisningen i de første timene 7. november, la Auvinen ut en YouTube-video under navnet «Sturmgeist89.» På videoen, som han kalte «Jokela High School Massacre», poserte han foran en rød bakgrunn, pekende med den nyinnkjøpte pistolen. Videoen viste også et bilde av Jokela videregående skole, og var akkompagnert av tung, aggressiv musikk.
Ingen på Jokela videregående skole hadde fått med seg 18-åringens planer og tanker. Derfor koblet de heller ikke den skarpe lyden fra området ved toalettene i første etasje med noe farlig da Auvinen løsnet det første skuddet ved 11.40-tiden.
«Overmenneske»
Medelevenes nøling og manglende oppfattelse av faren som truet, ga Auvinen ekstra tid. Han rakk å skyte flere elever utenfor toalettene før noen fra skolens personal dukket opp. Da skolens helsesøster omsider kom til og så noen av elevene ligge på gulvet, ba han henne om å tilkalle hjelp.
Uvitende om at det var Auvinen selv som hadde forårsaket skadene, snudde hun og løp etter hjelp. Auvinen løp etter henne og løftet våpenet. Hun ble det neste offeret.
− I beste fall oppstår massiv ødeleggelse og kaos eller til og med revolusjon, hadde Auvinen sett for seg før han angrep sin egen skole.
− Jeg vil at dette skal huskes for alltid og at det påvirker hele verden. Kanskje kan jeg få en etterfølger, jeg er jo et overmenneske, nesten Gud, skrev han i dagboken under planleggingen.
Han skulle ikke lykkes på noen måte.
Låste dørene
Etter den første forvirringen begynte det å gå opp for elever og lærere på Jokela videregående skole hva som sto på. Rektor Helena Kalmi varslet elever og lærere over høyttaleranlegget og oppfordret dem til å låse seg inne i klasserommene. Deretter gikk hun selv ut i skolebygningen for å finne Auvinen og forsøke å snakke ham til fornuft.
Det endte dårlig.
− Jeg så at hun løp for å komme unna, men han skjøt henne, fortalte en 18 år gammel gutt som ble vitne til det som skjedde.
Rektor Kalmis oppfordring over høyttaleranlegget reddet ganske sikkert liv denne dagen. Men selv ble Helena Kalmi ett de åtte ofrene som Auvinen skjøt og drepte denne dagen.
En av elevene, Ville Keronen, beskrev overfor VG hvordan Auvinen nærmet seg kantinen der han hadde søkt tilflukt.
− Da han kom opp trappen mot kantinen, rømte vi ut en dør i motsatt ende av lokalet.
Elevene hadde på forhånd låst døren til kantinen. Auvinen forsøkte å skyte seg gjennom, men mislyktes.
Flyktet for livet
Etter hvert som elevene låste seg inn i klasserommene, ble det vanskeligere for Auvinen å nå dem. Han begynte å skyte gjennom dørene og inn i rommene der elevene befant seg i håp om å treffe noen. Det eneste han oppnådde var å treffe en elev i en tå.
Mange av elevene flyktet videre, ut av klasserommene. De knuste vindusruter i skolebygningen, og flere skar seg til blods mens de klatret ut og løp i sikkerhet.
Etter hvert kom politiet til stedet. De tok seg inn på skolens område og lokaliserte Auvinen. En skuddveksling fulgte. Men etter en stund opphørte skytingen. Politiet rykket inn og fant Auvinen hardt skadd på et toalett i nærheten av kantina. Han hadde skutt seg selv i hodet.
Auvinen ble kjørt til sykehus, men livet sto ikke til å redde. Han døde samme kveld av skadene han hadde påført seg, og ble det niende og siste dødsofferet for skoleskytingen.
20 minutter hadde massakren pågått. Til sammen skjøt Auvinen nærmere 70 skudd på Jokela videregående. Ofrene ble hovedsakelig skutt i hodet og brystet, enkelte ofre ble skutt opp mot 20 ganger.
Stillheten etterpå
Umiddelbart etter massakren fikk elevene oppfølging av krise- og helsepersonell. Den første uken etter skytingen ble kulehullene på skolen tettet. Vinduene ble reparert og skolen ble delvis malt i andre farger. På ettårsdagen for massakren ble en minnestund arrangert på Jokela videregående skole.
Så ble det stille.
I en dokumentar laget av Vaski filmi og det finske fjernsynsselskapet YLE, uttalte Tina Partanen som er prest i Tuusula kommune, at det ikke ble noen flere markeringer.
− Datoene på gravsteinene er det eneste som markerer hendelsen, bemerket presten, og løftet frem en paradoks: Etter en togulykke på 1990-tallet ble det reist et minnestatue i Jokela. Men over ofrene etter skoleskytingen er det ikke reist noe minnesmerke.
Alviina Alametsä var elev på Jokela videregående og mistet en venninne i skytingen. Hun fortalte i TV-dokumentaren hva elevene ble tilbudt for å få hendelsen på avstand:
− Det ble arrangert ulike aktiviteter. Vi kunne dra på Sea-life og bowling, alt etter hva du ville. De ville muntre oss opp og hjelpe oss til å glemme.
For Alametsä, som var i sorg, ble den positive tilnærmingen vanskelig:
− På skolen eller i gjengen kunne du ikke vise at du sørget. Det var meningen at vi skulle løfte hverandre opp. Vi skulle glemme det som hadde skjedd. Men noe hadde skjedd.
Ingen rosetog, ingen erklæringer om hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen når én mann kan skape så mye hat, ingen minnesmerker eller krangel om hvor de skal ligge eller se ut, ingen årsmarkeringer. Norges nære naboer og deres forhold til den kanskje mest opprørende massakre i nyere tid står i klar kontrast til Utøya-massakren.
Glemt
Jokela skole finnes ikke lenger. Den forsvant i en skolereform noen år etter skytingen dal tre skoler ble slått sammen til én. Nå ligger den videregående skolen i kommunesenteret i Hyrylä, bare en liten avdeling er igjen i Jokela. Denne ligger ikke der skytingen skjedde.
Rektoren på ungdomsskolen i Jokela er den eneste representanten for skolevesenet i Tuusula kommune som besvarer Vi Menns henvendelser 17 år etter massakren. Han ønsker ikke navnet sitt gjengitt på trykk, men forteller at skoleskytingen i 2007 har blitt et fjernt minne:
− Dette er lenge siden, det er gammel historie. Barna på min skole var ikke født da det skjedde. Det er ikke en del av dagliglivet i Jokela.
Massakren i Kauhajoki
Under ett år etter Jokela-massakren opplevde Finland ytterligere en skolemassakre. Denne gangen var det Seinäjoki yrkesskole i Kauhajoki som ble rammet. Den 22 år gamle Matti Juhani Saari, som var elev ved skolen, møtte opp 23. september 2008 med en pistol. Han skjøt og drepte ti medstudenter før han satte fyr på skolen. Til sist skjøt han seg selv i hodet.
Saari ble kjørt til sykehus med livstruende hodeskader, men døde samme ettermiddag av skadene. Som Pekka-Eric Auvinen hadde han i forkant lagt ut bilder og videoer av seg selv på nettet, der han poserte med våpen.
Kan skje i Norge
Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk sier at skoleskytinger godt kan skje i Norge også.
Norsk politi har avdekket planer og rukket å avverge dem før de har kommet for langt. Bjørnebekk har selv vært med på å jobbe med disse tilfellene.
− I Norge er vi gode på forebygging, og på å identifisere personer som er i risikosonen og sette inn kunnskapsbaserte tiltak tidlig.
Bjørnebekk sier at forskjellen mellom Finland og Norge ikke er stor, og at tilfeldigheter kan avgjøre hvor slike ting skjer:
− Også Finland er gode på forebygging, sier hun.
Forsket på skoleskyting
Skoleskyting er en metode som ekstreme personer kan ty til for å oppnå berømmelse, og ikke nødvendigvis hevn.
Voldsforsker ved Politihøgskolen, Ragnhild Bjørnebekk, har forsket på skoleskyting og de som utfører det.
I 2011 ga hun ut en forskningsrapport som tok for seg alvorlige voldsangrep mot skoler, der våpen ble brukt på skolens område. Rapporten skiller mellom skoleskyting, der våpen blir brukt på skolens område og skolemassakrer, der tre eller flere blir drept som følge av våpenbruken.
Bjørnebekk beskriver ulike motiver for de som utfører skoleskyting, blant dem hevntanker utløst av krenkelser, ønske om berømmelse, ønske om å utrydde «uverdige» personer, starte en revolusjon, eller selvmord der skytteren kan ta med seg flere i døden.
Å bli skutt av politiet, «suicide by cop», har også vært en motiv for enkelte.
Ofte etterlater gjerningsmennene en detaljert beskrivelse av hvorfor de handlet som de gjorde, noe som har gitt forskerne grunnlag for konklusjonene sine.
Hun forsket også på Pekka-Eric Auvinen. I rapporten har hun beskrevet hvordan han på den ene siden hadde tanker om seg selv som et overmenneske, nesten en Gud. På den andre siden var han ensom, uten nære venner, og et mobbeoffer.
Ragnhild Bjørnebekk avviser overfor Vi Menn at det er enkelt å forklare Auvinens gjerninger med at han var et utstøtt mobbeoffer uten venner.
− At skoleskytterne er marginaliserte mobbeofre, er en myte. Noen av dem har vært mobbeofre, andre har vært mobbere. Noen av dem har vært begge deler. Det er ganske komplisert når man går inn på enkeltindividene, noe som er veldig viktig å gjøre for å forstå og forebygge at slike hendelser skal skje.
− Stort sett har skolene i Norge gode rutiner for å hindre at slike ting skjer. De er opptatt av forebygging på alle hold. Det er ikke store sjanser for at det vil skje i Norge, men man kan aldri si aldri.
Ifølge Bjørnebekk er å «bli sett» viktig for flere skoleskytere. Et annet fellestrekk er at de varsler om det som skal skje:
− Normalt lekker de opplysninger på forhånd, enten på internett eller til andre personer.
