en krigsseilers traumer
Da legen stilte Einar det vonde spørsmålet, brast han i gråt
Farfar Einar levde med traumene etter å ha vært krigsseiler. Nå har barnebarnet Nicholas skrevet bok: Om krigsseileren og hun som sørget for at han orket livet etterpå.
«Då farfar din og eg kom inn til legen, prøvde eg å fortelja litt av opplevingene hans. Då sa legen:
«No skal eg spørja deg, Møllerhaug. Så skal du ikkje lyga til meg», sa han. Legen sat på ein krakk, og Einar sat på ein stol.
Og så spurde legen: «Korleis hadde du det under krigen?»
Eg hadde aldri sett ham gråta før.
«For-for-for-for-for-forferdeleg», var det einaste han klarte å seia. Så stoppa legen og sa: «Du skal ikkje på jobb igjen. Eg skal sjukemelda deg. Du skal få medisinar så du får sove og komme deg til hektene. Og du skal slett ikkje tenka på jobb. Du har gjort nok for landet.»
Slik starter Nicholas H. Møllerhaug (49) boken «Farmors og farfars krig – ei krigsseglarhistorie 1940–2023».
Det var i 1976 farfaren Einar Møllerhaug ble ufør av senskadene han slet med etter de traumatiske opplevelsene han hadde hatt som krigsseiler.
Samtalene forfatteren hadde med sin nå avdøde farmor Alfhild Marie Møllerhaug, har resultert i den nye boken.
Jevnlige besøk
Da han var rundt 10 år gammel, gikk det opp for Nicholas at farfaren hadde vært krigsseiler. På vei til kino en lørdag så Nicholas farfaren sammen med flere andre eldre menn ved et hvitt trehus i Haugesund sentrum.
Da han senere fortalte foreldrene om det, fikk han vite at farfaren var på vei til «Krigsen».
Det var en forkortelse for Krigsinvalideforeningen. Nicholas ble nysgjerrig, og etter hvert fikk han høre drypp av krigsseilernes historie.
– To dager i uken var jeg først på speideren og så spilte jeg med orkesteret jeg var med i. Vi bodde i den lille bygda Grinde, litt utenfor Haugesund, så etter spillingen dro jeg alltid til farmor og farfar og var der et par timer før pappa hentet meg. Farmor serverte da ostesmørbrød og saft og la opp til at farfar skulle fortelle meg fra krigsseilasen sin.
Einar hadde seilt i hele 20 konvoier til Murmansk og var med på invasjonen ved Normandie.
På veggen hjemme i Rogalandsgata hang det krigsmedaljer på veggen, og det var jo en stolthet rundt dette. Samtidig som Nicolas forsto at det også innebar mye vondt, skjønte alvoret av dette først i voksen alder.
Les også: (+) Leif kunne trave rundt i stua hele natten. Han fortalte aldri barna om grusomhetene han hadde vært vitne til
Så slagskip synke
– Jeg fikk høre mye, men de skånet meg nok for en del av detaljene, så lenge jeg var liten.
Av alle de dramatiske historiene var det senkningen av det tyske slagskipet «Scharnhorst» som var opphavet til Einars traumer og evigvarende mareritt.
Etter flere år i handelsflåten fikk 22 år gamle Einar jobb som stuert om bord på KNM Stord, som var Norges kraftigste krigsskip. I julen 1943 ble det tyske skipet «Scharnhorst» angrepet, og ombord var 1968 mann – de fleste unge, tyske menn. Bare 36 av dem overlevde.
– Farfar sto på dekk og så utallige unge tyske gutter skrike etter hjelp mens de lå i den iskalde sjøen. De ropte «mamma», «pappa» og «Jesus». De hadde strenge ordre om ikke å ta opp noen – hverken levende eller døde. Lyden av eksplosjoner og skrikene om hjelp hjemsøkte farfar resten av livet.
– Det som hendte denne romjulsdagen i Nordishavet, gjorde dypt inntrykk på meg som 11-åring: Jeg ble nærmest besatt av historien. Star Wars var ingenting i forhold til dette. Da jeg ble eldre, forsto jeg jo mer av traumene han hadde rundt dette. Da ble alt mye mer alvorlig.
Våknet av mareritt
Helt frem sin død i 1998 hadde Einar mareritt om opplevelsene han hadde hatt som ung. Hver kveld la han frem tre rullings på nattbordet. De lå klare når han hver eneste natt våknet av marerittene om skrikene fra det tyske mannskapet.
Siden farmor og farfar giftet seg 17. april 1948 var hver natt slik: Farfar våknet i tretiden og tente den første sigaretten. Slik holdt han på frem til klokken fem, da han måtte sykle til verftet på jobb.
Da gikk farmoren i gang med å vaske og lufte ut, for alt skulle være normalt til barna sto opp.
Etter 28 år gikk det ikke mer. Farfar kollapset, og farmoren dro ham med seg til legen. På mange måter hadde farfaren levd et dobbeltliv. Han var en ansvarlig familiefar, men levde også med traumene fra krigen som hjemsøkte ham i alle disse årene.
Les også: (+) Bodde med to kvinner: Landsforræderen forrådte sin unge kone
Nære møter
Boken handler like mye om farmoren Alfhild Marie Møllerhaug, som levde med ektemannens traumer fra de to møttes i 1946 til hun døde nyttårsaften 2023, 97 år gammel.
Farmoren sto på barrikadene for farfar i mange år. Det var ikke bare lett, for krigsseilerne ble rakket ned på. De hadde et dårlig rykte og ble kalt for lasaroner. Og da de endelig fikk pensjon, var det mye misunnelse.
– Farmor opplevde sent i livet at naboer snakket stygt om krigsseilerne. Det var smertefullt for henne.
Alfhild var utdannet sydame og hadde ord for seg å være veldig flink.
– Da hun giftet seg, måtte hun legge yrket på hylla. Men da farfar ble ufør, tok hun opp yrket igjen og kombinerte det med et kunstnerisk talent som hadde vært der hele tiden. Hun begynte å lage bildetepper, som på mange måter ble terapi for henne, forteller Nicholas.
– Jeg husker godt at jeg synes teppene var så vakre da jeg vokste opp. Det var harmoniske motiver av jenter, fugler, trær og blomster, som hun lagde på frihånd. Stoffene var flotte, i velur, silke og gulltråder. Det var nesten som mosaikk, og det skapet en myk atmosfære i rommet – som kontrast til alt det mørke farfar strevde med. Jeg tror det kan ha vært godt for farfar å ha bildene rundt seg da han var oppe og røykte om natten.
Støtte for farfar
Kjernen i boken er samtalene Nicholas og farmoren hadde mellom 2014 og 2019.
– Det ble noen nære møter mellom farmor og meg, og hun hadde mye gripende å fortelle. Farmor er jo egentlig motoren i fortellingen, og det var fint å få med hennes perspektiv på historien. Farmor var omsorgsfull og en god støtte for farfar, sier forfatteren.
– Noe som spesielt er fint å tenke på, er at farmor ofret sin husmorstolthet og lot farfar ta over kjøkkenet da han ble ufør. Han hadde vært kokk ute til sjøs og elsket å lage mat. Matlaging ble viktig terapi for ham.
Nicholas mener det var fint å få frem hennes side av saken også og fokusere på innsatsen hun hadde gjort.
– Mens han levde, var det jo farfar som fikk all oppmerksomheten. Men da farmor var i slutten av 80-årene, skjønte jeg at skal jeg få hele historien, må jeg få den nå. Hun var i god form, men begynte jo å bli en voksen dame. Da jeg satte på opptageren, ble det mer høytidelighet rundt samtalen.
Les også: (+) – Glem meg, Halvard. Jeg har blitt stygg. Finn deg en annen jente!
Fokus på krigsseilerne
Med boken ønsker Nicholas H. Møllerhaug ikke bare å sette fokus på hvordan krigsseilerne og deres etterlatte ble behandlet, men også hvordan ektefellene hjalp mennene sine med krigstraumene, når det ikke var profesjonell hjelp å få.
– Farfars ansikt ble helt grått om han kom for nær innpå slaget om Nordkapp, når han fortalte. Da for han opp på loftet og tok frem trekkspillet. Som liten forsto jeg jo ikke at dette var traumer. Det skjønte jeg først mye senere.
Det skjedde heldigvis ikke så ofte.
– Farmor var jo der som oftest og passet på. Hun var flink til å endre kurs på fortellingen når det ble for vanskelig.
