Historien om Josef Helvete
Da einstøingen Josef ble hodestups forelsket i nabojenta (17), havnet han for alvor i trøbbel
Alle visste om bygdeoriginalen og einstøingen Josef, men ingen visste sikkert hvor han kom fra. De som ikke kjente ham så godt, ble skremt når de møtte ham. Og det var ikke uten grunn.
Josef Helvete kom dårlig ut av den mentale undersøkelsen han ble underkastet i 1924, etter diverse bråk med fosterfar, naboer og myndigheter:
«Josef Olaus Elvebakken, 23 år, er ugift, middels høy, mager, har slapp lutende holdning og langt hår. Han er en iherdig onanerer, mindre begavet, feig, arbeidssky, moralsk avstumpet, og intelligensen tilsvarer et barn i 9-10-årsalderen.»
Resultatet på den forannevnte konklusjonen ble at Josef fikk attest på at han per definisjon var sinnssyk.
24. april 1924 ble han sendt til Reitgjerdet asyl i Trondheim for behandling. Der ble han registrert som fange nummer 150.
Tragisk start
Veien frem til diagnosen «sinnssyk» og innleggelsen på Reitgjerde asyl hadde vært preget av snubletråder i hopetall. Noen av Josefs problemer var selvforskyldt, andre ikke.
Han ble født 23. mars 1900 inn i en omstreifende taterfamilie som akkurat da oppholdt seg i Aust-Agder. Hans 33 år gamle mor hadde fem barn fra før. Den nyfødte ble båret til dåpen i Austre Moland kirke og døpt Josef Olaus.
Ytterligere tre barn skulle moren sette til verden før hun i 1906 døde i barselseng. Moren etterlot seg en 41 år gammel enkemann med åtte unger fra to til 18 år gamle. Barn nummer ni levde bare i 12 dager.
Familien ble splittet. Josef havnet på barnehjem, en mellomstasjon på veien mot et fosterhjem hos Kristiane (58) og Gudbrand Elvebakken (48) nær Dokka i Oppland fylke. Dit kom han syv år gammel. Gudbrand var husmann som jobbet mye og tjente lite. Elvebakken hvor den stusslige husmannstua sto, het opprinnelig Helvete, oppkalt etter jettegryter i elva Dokka som lokalbefolkningen forbant med noe djevelsk.
Derav Josef «Helvete», tilnavnet som ble hengende ved ham gjennom livet. Et tilnavn han hatet.
Fra omstreifer til bofast
Overgang ble stor for tatergutten da han kom til bofaste forhold på Elvebakken. Alt var nytt. Til og med dialekten. Josef var ikke vant til ord som «itte» og «je». Gutten startet på Skiaker skole i 1907 med 12 ukers årlig skoleplikt. Der ble Josef beskrevet som «en lydig elev som respekterer læreren». Josef gjorde det skarpest i faget kristendom.
Når han ikke var på skolen, hjalp han til hjemme på husmannsplassen. Josef var som unger flest og gjorde guttestreker. Men fosterfar Gudbrand var streng og straffet gutten med juling og innestenging på et mørkt rom.
Da Josef var 13, døde fostermoren Kristiane, 64 år gammel. I motsetning til fosterfaren hadde hun vært kjærlig og snill mot den bortplasserte taterungen. Etter at først moren, deretter fostermoren døde, ble savnet etter en kjærlig omsorgsperson stort.
I 1915 var Josef 15, skolegangen over og voksenlivet ventet. Han gikk i fosterfarens fotspor og ble løsarbeider, jobbet på gårdsbruk og som skogsarbeider ved siden av å hjelpe til på husmannsplassen.
Josef ble sterk av å hugge tømmer, barke og løfte stokker. Snart var han sterkere enn den voldelige fosterfaren. På bygda gikk snakket om at Josef og Gudbrand kjeftet og brølte på hverandre, slo så det smalt i knyttnever og brystkasser. Likevel spiste de av samme fat og drakk av samme mugge.
Utforbakke
Da Josef var fylt 21, stjal han og tre kompiser et geitelår og ei fleskeskinke fra et stabbur i nabolaget. De spiste noe av tyvgodset på stedet og tok med seg resten. Fattige og sultne som de var, ga den enkle tilgangen på god mat mersmak.
En kveld ikke lenge etterpå dro Josef og to av de andre til samme stabbur for å stjele mer mat. Litt senere oppdaget Josef et ubevoktet spann med sild på jernbanestasjonen på Dokka. Tyveriene ballet på seg. Da han og en kompis så nye to spann sild, også det ved Dokka stasjon, stjal de disse også.
I løpet av noen få uker i andre halvdel av 1921 stjal Josef og fire andre lokale ungdommer kjøtt og/eller fisk fire ganger. Bare Josef var med alle gangene. Omtrent samtidig stjal han et par hansker og et lommeur fra en privatperson sammen med et par andre ungdommer. Disse tyveriene i det gjennomsiktige miljøet i Dokka-området vekket naturlig nok både oppsikt og harme.
Flere ungdommer kom under mistanke, og lensmannen etterforsket. Én person pekte seg ut som delaktig i alle ugjerningene: Josef. Han ble innkalt til forhørsretten på Dokka hotell i mai 1922, ble utpekt som hovedmann for tyveriene og tilsto alt. Dommen lød på 60 dagers fengsel. Dommen ble gjort betinget fordi han var tidligere ustraffet. Josef godtok dommen på stedet.
Resten av sommeren gikk 22-åringen rundt i hjemtraktene ved Dokka, stemplet som kriminell. Han greide likevel å rote seg til et lite fengselsopphold:
Josef avstandsforelsket seg nemlig i en bortplassert 17 år gammel jente i nabolaget. Fosterforeldrene hennes opplevde ham som så frekk og nærgående at de kontaktet lensmannen.
Han hadde jo allerede noe på Josef, og den famlende frierferd endte med fem døgn på vann og brød i Gjøvik fengsel i oktober 1922.
Mer bråk og hærverk
Rett over nyttår 1923 ble den betingede dommen på 60 dager gjort ubetinget.
Fosterfamilien til jenta Josef var forelsket i, oppdaget at en av høygaflene deres var ødelagt, og rettet mistanken mot Josef.
Lensmannen trodde på dem, og 28. januar var Josef Helvete tilbake i Gjøvik fengsel.
Han var ikke mange dagene på frifot før noen i løpet av ei natt i april skar remmen av en sirkelsag på et sagbruk. Josef − i bygdefolkets øyne; den lokale skurken, fikk mistanken rettet mot seg. Han innrømmet sin skyld og forsvarte seg med at det hele var ment som en morsomhet. Ingen andre så humoren.
April var ennå ikke blitt mai før mer trøbbel kom Josefs vei.
En natt begikk han hærverk på en plog som sto inntil låveveggen til sin flammes fosterfamilie. Han var fremdeles forbannet på dem, og skrev til og med et brev til familien der han innrømmet sin skyld både for plogen og annet hærverk – som å ha ødelagt ei rive og skåret i stykker en ryggsekk – alt fordi de ville holde ham vekk fra jenta.
I påfølgende avhør innrømmet han alt, at «forelskelsen har vært som en feber, en strøm av ville tanker uten at jenta gjengjeldte følelsene».
Asyl-rømning
Summen av alle disse småkriminelle gjerningene førte til at Josef Helvete i 1924, i en alder av 24 år, fikk svart på hvitt at han var sinnssyk, og ble sendt til Reitgjerdet asyl i Trondheim. Etter oppholdet på Reitgjerdet ble Josef overført til Prestesæter, Opplands fylkesasyl som nærmest var en arbeidsleir. Her svingte humøret hans fra hjelpsom til brutal, fra pågående til sky.
En augustdag i 1925 rømte han mens han jobbet ute. Han løp av gårde gjennom skog og mark mens alarmen ulte, krysset veier og jorder og sov ute en natt. En leteaksjon ble igangsatt, og rømlingen var tilbake på asylet neste dag.
Etter rømningen ble Josef holdt under oppsikt. Et par måneder senere overfalt han en forsvarsløs medpasient med spark og slag, helt uten forvarsel. Etterpå fortalte Josef at tanken var å drepe noen slik at han kunne bli buret inne for resten av livet.
Pleierne ble redde for denne villmannen. Noe særlig mer oppnådde han ikke.
I de neste par årene jobbet han ute som før, men ble låst ut og inn daglig inntil han ble sluppet fri i slutten av 1927.
27 år gammel dro han tilbake til hjemtraktene i Dokka-området. Det nye hjemstedet ble Grangard aldershjem, hvor fosterfar Gudbrand nå bodde. Stedet var også et gårdsbruk, og Josef fikk – sannsynligvis gjennom bekjentskaper – jobb og ei seng.
Til skogs for godt
Der ble han et par år før han i løpet av 1930 flyttet til skogs for å bli den eneboeren skjebnen hadde bestemt at han skal bli. Stort sett bodde han i koier med jordgulv og vedovn, og tok strøjobber som skogsarbeider eller vedhugger innimellom. I perioder bodde han sammen med andre skogsarbeidere, men mesteparten av tiden ble tilbrakt alene, enten på arbeid eller i fritiden.
Josef høstet av naturen til eget livsopphold, særlig gjennom jakt og fiske. Geværet ble en nær og viktig venn, og Josef var en dreven skytter.
De i lokalbefolkningen som ikke kjente Josef Helvete så godt, ble skremt av hans oppsyn preget av fillete klær, svart skjegg og langt, flagrende og uflidd hår. Han vasket seg sjelden. Josef hadde aldri innlagt vann i noen av koiene han bodde i. De som omgikkes ham hevdet likevel at han ikke luktet vondt, men som en villmann; en blanding av os fra bål, kvae, gress og svette.
Josef sov som oftest på en benk i koia med en vedkubbe som hodepute. Eneboeren pratet ikke med hvem som helst. Han kunne stå og stirre i bakken selv i møte med bekjente langs en bygdevei. Så kunne han plutselig si på sin lokale dialekt:
– Je er gælin, je er fali. Dom kalle meg Josef Helvete. Men je hete egentlig Josef Olaus Aleksandersen og er tater.
Bok om Josef Helvete
Thor Gotaas (f. 1965) fra Brumunddal er folkeminnegransker og forfatter, og har skrevet et 50-tall kulturhistoriske bøker og er en populær foredragsholder.
Forfatterskapet spenner fra idrettshistorie, biografier, utvandrerhistorie til utedoer. Boken om Josef Helvete fra 2016 var hans 27. bok.
– I september 2015 holdt jeg et foredrag om loffernes historie på Klinkenberghaugen på Østsinni utenfor Dokka, forteller han.
– Der fikk jeg høre om Josef Helvete, en eneboer i skogen som alle i bygda visste om, men ingen visste sikkert hvor kom fra. For Josef var blitt bortplassert til plassen Elvebakken, tidligere kalt Helvete. Jeg bestemte meg for å lete mer og skrive ei bok om Josef. Boka er basert på skriftlige kilder og bygdefolkets fortellinger. Boka forteller om et helt spesielt liv som tok slutt i 1972.
Boken «Josef Elvebakken» er utgitt av Skiaker Krets, en grendeforening på Østsinni i Nordre Land kommune.
