Skarpretterens siste ofre
5000 nordmenn møtte opp for å se Jakobs siste time. Neste morgen fant man graven halvt skjult av blomster
Noen klatret opp i trær. Andre løftet barna over hodet slik at de kunne se blodet sprute når halshuggingen fant sted. Offentlige henrettelser i Norge var en gang en begivenhet til allmenn forlystelse.
Folk var blitt oppfordret til å holde seg hjemme, likevel møtte anslagsvis 5000 nysgjerrige bergensere opp: En vinterdag i 1876 kunne bergenserne beskue skafottet som var satt opp ytterst på Nordnes. Stillaset var bygget på en flott promenadeplass nedenfor dagens Akvariet.
I juni året før var omstreiferen Jakob Alexander Jakobsen Wallin dømt til døden for å ha drept inspektøren Erik Madsen Hammer med kniv. Wallin oppholdt seg på den tiden i tukthus, og ble beskrevet som en svært oppfarende person. Nå skulle han gjøre opp for seg ved å bøte med eget liv. 50 år var gått siden forrige henrettelse, og motstanden mot dødsstraff i Norge var økende.
De skuelystne som kom for å se på henrettelsen av Wallin, fikk høre den dødsdømte holde en tale til sine medfanger. Han fremsto tåredryppende og angrende i minuttene før øksen falt.
Neste morgen fant man Wallins grav halvt skjult av blomster – et sjeldent syn vinterstid.
Mange hadde syntes synd på Wallin på grunn av hans forhistorie. Han var født i Sverige av en norsk omstreiferfamilie som vandret i området mellom Finnskog, Drevsjø og grensetraktene inn mot Sverige. Moren døde tidlig, og Wallin vokste opp med en tyrannisk far som mishandlet gutten.
Kjendis-debatt
Debatten om dødsstraffen hadde allerede pågått lenge på kontinentet. I Belgia hadde ingen dødsdommer vært fullbyrdet siden 1863, i Finland; ingen siden 1826. I Sverige og Tyskland ble de dømte henrettet innenfor fengselsmurene. I norske aviser gikk debatten, sterke røster fremholdt at offentlig henrettelser var barbari.
Blant dem som deltok aktivt i debatten på 1800-tallet, var dikteren og forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson. Han var en betydelige samfunnsaktør og markerte seg som en tydelig motstander av dødsstraff. Hans avsky mot dødsstraff ble vekket etter å ha blitt tvunget av sin far til å bivåne en henrettelse som barn:
Som ung gutt bodde Bjørnstjerne Bjørnson på Nesset i Romsdal. Her fant også et stygt drap sted: På gården Hagebøen (Hagbø) bodde flere søsken. Den eldste, Iver, drev gården. Den yngste, Peder Pedersen Hagebøen, hadde ingen arv, og forlystet seg med kortspill, alkohol, og sex. Han etablerte et forhold til tjenestepiken Britt Knudsdatter og satte barn på henne, noe som ikke falt i god jord hos hans mor og søsken.
Peder fikk servert en grundig lekse for denne ydmykelsen mot familien. Deretter arrangerte han et møte med den gravide Britt på et øde sted, der han angrep henne med øks til hun lå livløs og blodig på bakken. Peder dro kroppen en halv kilometer og kastet den utfor et stup og ned i sjøen. Deretter skjulte han sine spor.
Samme kveld viet Peder atter tiden til kortspill og fyll, uvitende om at to karer i en båt hadde funnet Britt på en liten avsats like ovenfor vannflaten.
Hun var i live.
... et hugg, akkurat som i en stor kålrabi
Peder ble pågrepet, og kvelden etter tilsto han og fikk be Britt om tilgivelse. Det fikk han. Hun hadde flere ganger bedt om at han måtte bli spart;
«de maa ikke gjøre ham noe Ondt for det».
Så døde Britt − like frendeløs som hun hadde levd. Ingen slektninger ba om å få utlevert levningene hennes for å begrave henne i hjemstedets jord.
Peder vinglet mellom benektelse, tilståelse, og nødverge under den påfølgende rettssaken. Han ble til slutt dømt til døden. Halshuggingen i 1842, den siste som ble gjennomført i Møre og Romsdal, gjorde et voldsomt inntrykk på ni år gamle Bjørnstjerne Bjørnson. Han skulle senere brukte hendelsen i teksten «Et stygt barndomsminne» fra 1889:
«En høy mann kom frem og tok Per over nakkemusklene, mens en mindre tok ut en blank, overmåte bredegget, tynn øks av to sammenføyde håndklær. Da vendte jeg meg bort. Jeg hørte kapteinens fryktelige presenter gevær! – et hugg, akkurat som i en stor kålrabi.
Straks så jeg frem, det ene ben slo opp i det samme, og et par alen foran kroppen lå hodet og gapte og gapte, som snappet det luft. Skarpretterdrengen sprang frem og tok fatt i tørkleendene, og etter dem kastet han det opp i kisten til kroppen med et klask.»
I teksten skrev også Bjørnson hvilken medlidenhet han hadde for Peder første gang han så ham, på hjemgården under avhørene dagen etter ugjerningen. Etter henrettelsen opplevde Bjørnson en sterk angst og følelse av urettferdighet. Han satte også spørsmålstegn ved hele prosessen, fordi flere av de involverte i rettssaken og fullbyrdelse av straffen senere selv ble dømt for diverse forhold.
Tortur og nedverdigelse
Torgrim Sørnes har skrevet flere bøker om dødsstraffens historie i Norge. Han forteller at Hagebøens ugjerning var den vanligste å få dødsstraff for. I motsetning til tidligere år, slapp Peder og andre dødsdømte unna både tortur og nedverdigelse.
– Helt til langt ut på 1600-tallet satt bruken av dødsstraff løst. Radbrekking, drukning, brenning på bål og mye annet var normalt. I 1687 fikk vi en ny straffelov som reduserte antallet paragrafer man kunne få dødsstraff for til 50, en stor reduksjon, sier Sørnes.
Før denne loven kom, ble mange dømt til døden på de merkeligste grunnlag. En historie fra Nord-Norge forteller om en kvinne som ble henrettet etter å ha blitt angitt av et spøkelse.
Etter en kongelig forordning i 1735 skulle alle dødsdommer på kongens bord før de ble fullbyrdet.
– Til gjengjeld ble henrettelsesmetodene mer bestialske, med en topp i 1749: Før henrettelsen kunne fullbyrdes, skulle den dødsdømte ydmykes, tortureres og skjendes på det groveste. Forbryterne ble dratt etter sleder, brent med glødende tenger og fikk lemmer kuttet av, sier Sørnes.
Denne formen for tortur ble avskaffet i 1815, året etter at Norges grunnlov ble født. Christian Vs lov av 1687 ble gjeldende frem til ny straffelov kom i 1842.
– Det nye norske regimet fra 1814 var et revolusjonært regime. Selv om torturen ble avskaffet, økte antallet henrettelser. Nå ble mange som forbrøt seg mot den nye staten, henrettet: Landeveisrøvere, postranere og falskmyntnere. Fra 1842 ble kun mordere henrettet, og på denne tiden fikk vi en ny topp i antall henrettelser, før alle ble benådet etter 1876, forteller Sørnes.
Norges var sist
I dag anses dødsstraff og offentlige henrettelser som barbari i vår del av verden, mens den lever i beste velgående i andre.
– Stemningen var god under begivenhetene helt til siste øksehugg i 1800-tallets Norge. Motstanden var generelt liten eller fraværende i folket, og hvis offentlige henrettelser hadde vært vanlig i dag, ville det antagelig vært på tv, sier Sørnes.
Wallins henrettelse, og Svartbækken Grindalens like etterpå, førte til flere juridiske betenkninger, og til slutt til en revisjon av flere paragrafer i kriminalloven. Dødsstraffen ble opphevet. Norge var ett av de siste landene i Europa som avskaffet offentlige henrettelser.
I straffeloven av 1902 ble livsvarig frihetsberøvelse ble innført som lovens strengeste straff.
De siste henrettelsene i Norge
Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen var den siste som ble henrettet i Norge etter den vanlige straffeloven, i 1876. Svartbekken var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin.
Ragnar Skancke var den siste som ble henrettet i Norge, etter dom i landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig, 28. august 1948.
I perioden 1842 frem til 1902 ble 188 personer dømt til døden, men bare 20 av dem ble henrettet. Den eneste brukte henrettelsesmetoden på 1800-tallet var halshugging med øks. Brenning på bål, drukning og radbrekking var formelt gyldige straffer helt frem til straffeloven av 1842, men er ikke brukt siden tidlig på 1700-tallet.
Henrettelsene på 1800-tallet ble utført offentlig, gjerne med flere tusen skuelystne. Ofte ble henrettelsene flyttet til steder med flere folk, og skulle virke avskrekkende.
Norge avskaffet dødsstraff fullstendig i 1979, også i forbindelse med krig.
Dødsstraff i verden i dag
To av tre land i verden, 141 land, har avskaffet dødsstraff enten i lovverket eller i praksis. Siden 1985 har over 60 land avskaffet dødsstraff. I samme periode er det bare fire land som har gjeninnført dødsstraff etter først å ha avskaffet den.
Tall fra Amnesty International viser at dødsstraff er på fremmarsj i enkelte deler av verden. I spissen for denne statistikken står Iran, Pakistan, Saudi-Arabia og Kina. Andre folkerike land som fremdeles praktiserer dødsstraff er USA, Japan, og India. Følgende metoder er blitt brukt siden år 2000:
• Halshugging (Saudi-Arabia og Irak), elektrisk stol (USA)
• Hengning (Egypt, Iran, Japan, Jordan, Pakistan, Singapore, og andre land)
• Giftsprøyte (Kina, Guatemala, Filippinene, Thailand, USA, Vietnam)
• Skyting (Hviterussland, Kina, Somalia, Taiwan, Usbekistan, Vietnam, og andre land)
• Steining (Afghanistan, Iran, Pakistan, Somalia)
• Knivstikking (Somalia)
Kilder fakta om dødsstraff: Amnesty International, Wikipedia, Store Norske Leksikon
Kilder: Torgrim Sørnes og boken «Ondskap», Riksarkivet og Statsarkivene, Nasjonalbiblioteket, NRK, Bjørnstjerne Bjørnsons beretninger, Wikipedia
Denne saken ble første gang publisert 19/08 2024, og sist oppdatert 19/08 2024.
