Hamarøys hemmelighet
Da Jan-Folke var ung, så han noe i Sandnesvatnet som har brent seg fast i minnet
Hva slags vesen er Vasstrollet som i over hundre år har skremt vannet av folk på Hamarøy? Det finnes tallrike historier om skapningene som ennå ingen kan forklare.
Var det selveste Vasstrollet som brøt overflaten på Sandnesvatnet? På Hamarøy syklet og sprang en 12–13 år gammel gutt rundt besteforeldrenes gård på Sandnes. Han hadde skoleferie, sommerværet var upåklagelig.
Men det var synet av vesenet utpå Sandnesvatnet som sitter spikret i hukommelsen, over 50 år etter.
Huler store som kirkesaler
Med ujevne mellomrom har det i over hundre år dukket opp beskrivelser av mystiske hendelser og fantasifulle skapninger som er blitt sett i Sandnesvatnet. I vassdraget ligger seks store vann som perler på en snor.
Sandnesvatnet er det tredje vannet og ligger 45 meter over havet. Det er så dypt at bunnvannet er salt.
I området er det omfattende hulesystemer. Dette skyldes forekomsten av kalkstein som går gjennom store deler av Nordland. Den opptrer i forskjellige former, fra marmorslottet i Mo i Rana til kalksteinen i Tysfjord som gir grunnlaget for Norcems store sementproduksjon i Kjøpsvik.
Ikke langt fra Sandnesvatnet har finske forskere de siste årene kartlagt noen av de store og fantastiske hulene, som delvis er vannfylte.
Enkelte steder finnes enorme hulrom i fjellet, store som kirkesaler. En teori går ut på at det finnes ukjente eller fremmede dyrearter som i en fjern fortid er blitt innesperret og som så har vist seg og skremt vannet av folk når de har kommet på villspor.
Uforklarlige hendelser
For 50–60 år siden dukket det jevnlig opp merkelige historier om hendelser i Sandnesvatnet.
Da bodde det folk på gårdene langs vannet. I våre dager er det langt færre mennesker som ferdes i området. E6 går langs deler av vannet, men tett vegetasjon gjør det nesten umulig å observere noe som helst på vannet.
Fellesnevnere i fortellingene er at skapningen beveger seg kjappere enn man kan ro, og at det dukker igjen etter noen minutter.
En avisartikkel fra 1970-tallet beskriver Vasstrollet som rullende tønner eller størjer i vannflaten. Ofte har flere personer sett fenomenene i flere minutter. Etter en stund er det blitt borte og etterlatt en skumpisket overflate.
En Oslo-mann på ferie fikk på 70-tallet vasstrollet etter båten. Han fortalte at det ikke var noe vakkert syn; dyret hadde et lite, trekantet hode, det var brunlig og så sleipt ut. Han så halen piske tre-fire meter bak båten.
Han fossrodde til land. Resten av sommeren lå han på lur med kamera. Men trollet viste seg ikke mer.
Stanken
Under overskriften «Vasstrollet i Sandnesvatnet» formidler den høyt respekterte lærerinnen Elvine Skavikeng noen dramatiske fortellinger.
Det finnes tallrike fortellinger om sjøormer og merkelige skapninger som er observert i rundt 50 norske vann.
Også rett over Kjølen finnes historier om det såkalte Storsjødyret ved Östersund.
Den svensk-norske kongen Oscar II ble i 1894 med på å finansiere et aksjeselskap som skulle fange dyret.
Så sent som i 1986 forbød Jämtlands län «å drepe, skade, fange eller fange levende dyr av arten Storsjødyret. Det ble også innført forbud mot å ta eller skade Storsjødyrets egg, hi eller rede.
Hun var en av pionerene i Hamsund-satsingen på Hamarøy og var sterkt medvirkende til at det i 1959 ble reist en bauta på hans 100-årsdag.
Hun refererer historien fra en gammel same som fortalte at familien langt tilbake i tiden hadde måttet evakuere et par år på grunn av den grusomme stanken fra et vasstroll som fant døden på en sandbanke. Flere så kadaveret som ble anslått å være 4–6 meter.
En annen episode skjedde en sommerkveld i 1910. Oline Sandnes var i robåt på speilblankt vann sammen med veslegutten som satt på aktertoften. Så støtte båten mot noe så hardt at gutten ramlet. Oline kikket over båtripa og fikk se en stor, mørk skapning. Den lå i vannflaten og gjorde deretter et kast på seg så vannspruten traff henne.
– Så var uhyret vekk. Det var ingen tvil. Hun hadde sett vasstrollet, skrev lærerinnen.
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Samfunnsstøtte
Over en kaffekopp på hotellet på sentrum i Hamarøy, Innhavet, forteller Jan-Folke Sandnes (65) den ene historien etter den andre om folk som gjennom årene har sett mystiske ting i Sandnesvatnet.
Jan-Folke Sandnes er en respektert og merittert mann, en kar som gjerne omtales som en samfunnsstøtte. Med utdannelse som elkraftingeniør i bunnen, har han gjennom et mangslungent yrkesliv vært borti forskjellige jobber.
Han har vært både lensmannsbetjent og drevet hvalsafariselskap i Lofoten. I politikken har han satt spor etter seg i skolestyret og som Høyre-ordfører i to perioder.
Nå sitter han i kommunestyret, innvalgt for femte gang.
Slim på fjellet
Jan-Folke er identisk med gutten som så Vasstrollet en sommerdag i skoleferien for over 50 år siden.
– Er det noen som er skeptiske og sier at det bare er tull og tøys, akkurat like absurd som å tro at det finnes sjøuhyre i Loch Ness eller Seljordsvatnet?
Gammel-ordføreren får et fandenivoldsk ansiktstrekk før han svarer:
– En jevnaldrende bekjent av meg sier at etter at de sluttet å lage dårlig hjemmebrent, så er det ingen som har sett noe mer til Vasstrollet.
I neste åndedrag forteller han at morfaren til den samme personen i sin tid gjorde en svært spesiell observasjon:
– Han så noe som han trodde var en ku som hadde ramlet på svaberget og blitt liggende. Så han ville bort og hjelpe til hvis den var skadet. Da han kom dit, fant han intet dyr. Men det var veldig mye slim på fjellet.
Les også: (+) Her bodde småbarnsfaren Nils (25), mannen bak en av de mest grufulle forbrytelsene i fredstid i Norge
De fleste holder kjeft
Skepsisen til fenomenene og frykten for å bli stemplet som småsprø, gjør at de færreste våger å fortelle om sine opplevelser.
Jan-Folke Sandnes gir blaffen i folkesnakket og innestår for sin egen opplevelse som skjedde på slutten av 1960-tallet.
Unge Jan-Folke sto på gårdstunet sammen med bestefaren og to nabokaller da de fikk øye på noe i nordenden av Sandnesvatnet, like ved utløpet til nabovannet.
– Det var som en båt som kom. Vi spurte oss hvem det var som kom derifra? Det vi så var så langt unna at vi ikke så det klart. Men det var som en båt. Vi så bølgene, litt ut ifra land og opp imot Sørbukta, i retning mot Kirkefjellet, forteller Sandnes.
Forsvant plutselig
Etter hvert kom også bestemoren ut på tunet for å se. Ingen registrerte hverken mennesker eller årer.
– Noen hentet en kikkert: Det lignet mest på en veltet båt som ikke lå særlig høyt i vannet; noe mørkt over vannflaten, som en liten pram, minnes Sandnes.
Mens de betraktet gjenstanden, forsvant den plutselig.
– Men bølgene kom og slo mot land før alt igjen ble stille på Sandnesvatnet. Jeg aner ikke hva vi så. Men jeg så noe. Opplevelsen har brent seg fast i minnet, sier Jan-Folke.
Forhistoriske skapninger?
– Jeg har hørt om mange observasjoner. Senest nå i sommer, sier Sandnes.
Søskenbarnet til hans mor gjorde to observasjoner for over 100 år siden.
En annen ble gjort rundt 2005. Da var noen karer på slått i området. De observerte noe i det samme området lengst nord i Sandnesvatnet.
– En av karene påsto det var en elg de så. Men elgen kom aldri opp av vannet, sier Sandnes.
Et fellestrekk for flere av observasjonene er at de gjøres i slutten av juli og begynnelsen av august.
Les også: (+) En dag i august hører Arne tung pusting bak seg. Sekunder senere kjemper han for livet
Fanget i hulene
Flere dyrearter er blitt fanget i grottesystemer og har gjennom tusenvis av år utviklet og tilpasset seg et liv i stummende mørke.
I Mexico finnes både blinde og opprinnelige tetra-fisk. Fiskene som bor i hulene har mistet øynene, mens smaksløkene og sensoriske organer er overutviklet.
I en 600 meter lang vulkansk hule på Lanzarote har et krepsdyr blitt holdt fanget de siste 21 000 siste årene. Det en centimeter lange dyret kalles albinokrabbe, men er egentlig i trollhummer-slekten og finnes bare her.
Forskerne klør seg i hodet over at den i et lukket system har holdt det gående uten at innavl har ødelagt genene. Dyret har utviklet spesielle egenskaper. Ingen har sett dyret ta til seg føde, men det har trolig lært seg å overleve på plankton.
Grottesystem
Sandnes sier at en av teoriene har sammenheng med at det fra 1600-tallet ble fløtt mye tømmer i vassdraget. Kobbergruvene på Røros fikk mye trevirke herfra.
– Hvorfor skulle noen av stokkene som er blitt liggende på bunnen plutselig kaste seg opp til vannflaten, for så å dykke ned igjen? I min verden høres det litt merkelig ut, sier Sandnes.
– Jeg tenker mer i retning av at det kan være en forbindelse mellom vannet og havet gjennom det store grottesystemet. Kanskje har noen forhistoriske fisker blitt fanget og har overlevd til våre dager, kanskje en type malle. De kan jo bli ganske store, filosoferer han.
– Jeg har selv plukket havskjell i vassdraget. I sin tid sto havet over Sandnesvatnet. Isen presset landskapet 70 meter nedover.
– Har noen vært inne på tanken å utnytte fenomenet kommersielt?
– Ja, jeg har vært inne på tanken. Fenomenene i Sandnesvatnet kunne inngått i et kultur- og opplevelsessenter. Kjempespennende, uansett om man observerer noe eller må ta til takke med historiene, sier han.
Les også: (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Zoologen er fascinert
– Dette er en god «kryptide»-historie, sier universitetslektor Petter Bøckman ved Naturhistorisk Museum.
Faguttrykket forklares slik på Wikipedia: Kryptider er en vitenskapelig betegnelse som beskriver arter som ikke er bekreftet av vitenskapen. Kryptider kan således også være fabeldyr, som ikke kan utelukkes å enten eksistere eller ha eksistert, eller dyr man ikke visste eksisterte.
Zoologen er ganske fascinert av de mange historiene om fenomenene i Sandnesvatnet på Hamarøy.
Bøckman har liten tro på at det er huledyr eller kjempefisk som folk har sett.
– Hvis det er snakk om et monster av et dyr, så kan det ikke ha befunnet seg i hulesystemet mer enn 10 000 år. På denne tiden må det ha rukket å utvikle seg, og da må det minst være snakk om en bestand på 150 individer. De vil trenge næring, og det tviler jeg på at det er nok av i dette systemet, sier Bøckman.
– Dermed kan vi utelukke at det dreier seg om en egen dyreart. Det er heller ingen fisk fordi ferskvannet i overflaten vil svi. Vi kan også utelukke fisk som kan krype over land.
Jeg tror det må dreie seg om et havdyr – eller et landdyr, sier han.
Bøckman påpeker at et havdyr i utgangspunktet ikke vil rote seg inn og bli værende i ferskvann.
På den annen side kan det være snakk om et landdyr. For eksempel et reinsdyr som man ikke forventer å være der, sier han.
Av havdyr tror han bare det kan være snakk om to muligheter; enten verdens største skilpadde; havlærskilpadde, eller en sel.
– Havlærskilpadder påtreffes rett som det er langs norskekysten. To samer fikk sitt livs overraskelse da de skjøt et slikt dyr i Porsangerfjorden, sier Bøckman.
– Jeg har nok mest tro på at det kan ha vært en sel som har tatt seg oppover vassdraget. Vi har mange eksempler på seler som jakter laks i elvene, sier han.
Bøckman betegner observasjonene i Sandnesvatnet som et ekte og ordentlig mysterium.
− Jeg regner med at folk snakker sant om det de har sett. Og – hva har de faktisk sett? Inntil det er fastslått, så er det et dyr som vi ikke vet hva er.
På den annen side – vi vet mer om Månens overflate enn om hva som befinner seg i havet, sier han.
Denne saken ble første gang publisert 09/11 2021, og sist oppdatert 13/07 2022.
