Da folk fikk se arbeidernes ansikter, fikk de sjokk: – Klarte ikke holde tårene tilbake

OSLO, 1889: På fyrstikk­fabrikken er det jobb å få for damer som vil pakke fyrstikker.

Det er bare å melde seg. Men arbeidsdagen er lang, fra seks om morgenen til seks om kvelden, seks dager i uka.

Kommer du for sent, får du bot og ikke lønn før etter pausen.

Og det er dumt siden lønna er på lusne 20 kroner måneden, og kanskje ikke det engang.

For lønna – den avhenger av hvor mange esker du klare å pakke hver dag.

Kanskje er du stiv i fingrene av frost eller gikt og ikke klarer minstekvoten? Hvis det blir oppdaget, er det bot eller oppsigelse. Heldigvis er de yngre jentene barmhjer­tige.

Så snart bestyreren snur ryggen til, legger de noen av sine egne esker opp i hyllene til de eldre. For å forsikre seg om at kvoten deres fylles opp og at ingen mister jobben.

Ikke noe bønn

Samholdet på Grønvold fyrstikkfabrikk på Østre Aker i Kristiania er sterkt. I 1889 er Grønvold den største fyrstikkfabrikken i Norge.

Her tjener over 500 mennesker til livets opphold. På pakkeavdelingen jobber det rundt 100 jenter, noen gamle, de fleste unge og enkelte rett og slett barn på åtte-ni år. Men de får fri to dager i uka for å gå på skole.

Det er tøffe vilkår. I løpet av den lange arbeidsdagen får jentene på pakkeavdelingen kun en halv time til å spise frokost fra ni til halv ti – og én times middagspause. Hver dag i over ti timer står de side om side ved de lange bordene og pakker små fyrstikker i esker. Det tar aldri slutt.

Et giftig arbeid

Et farlig arbeid er det også. Man må være forsiktig så ikke fyrstikkene eksploderer i hånda på en. Det er ordentlige fosforstikker, og alle vet at det er giftig. Drar du en slik fyrstikk under skosålen din, flammer den opp av seg selv.

Nesten som et mirakel. Fint å se på, men livsfarlig.

Fosforgiften kan gå rett i kjeven på deg hvis du for eksempel har et hull i en tann. Og det er det jo mange som har her.

Blir kjeven angrepet, får du nekrose, og da må deler av benet meisles bort, hvis ikke kan du dø. Å gå rundt med en halv kjeve er det samme som å bli vansiret for resten av livet. Ikke rart alle stiller seg ivrig i kø når legen kommer én gang i måneden for å sjekke tennene.

Les også: (+) Hyller husmødrene: Slik var de med på å bygge samfunnet

Livsfarlig og uhygienisk

I dag hviskes og tiskes det langs bordene mens jentenepakker fyrstikker fortere enn noen kan telle. Det ryktes at lønna skal settes ned. Hørt på maken! De jobber jo allerede for en luselønn, og forholdene på fabrikken er elendige. Ikke bare er jobben farlig, sanitærforholdene på fabrikken er så uhygieniske at jentene nøler med å gjøre sitt fornødne. Det er ikke lov å snakke mens de pakker, men nå er ikke sinnet til å stagge.

Den ene rasende replikken etter den andrehveses mellom dem. Skal de finne seg i slikt? Hvis de gjør det, er det vel bare å vente til neste gang lønna settes ned? De møtes etter arbeidstid og slår seg sammen med jentene på Bryn Fyrstikkfabrikk. Streik, ropes det. Streik er farlig, sier mange. Streik betyr sultedød. Men nå er sinnet så voldsomt at det koker over. Jentene legger fyrstikkene fra seg og stålsetter seg til kamp. Det blir streik eller ikke noe.

Inspirasjon fra London

En hustrig oktoberdag i 1889 samles 368 kvinner fra Grønvold og Bryn Fyrstikk­fabrikker. De har ingen organisasjon i ryggen, ikke noe streikekasse, ingen annen støtte enn hverandre. Riktignok har avisen Social-Demokraten lenge snakket om at alle arbeidere bør gjøre opprør mot egenrådige fabrikkeiere, men hvem våger slikt? Jo, noen engelske arbeidere i London har visst gjort det, kunne man nylig lese i den samme avisen. Der sto det også at kvinnelige arbeidere fra østkanten i London hadde begynt å organisere seg. Kanskje det var noe de burde tenke på? En fagforening!

Jentenes våpendragere

Fyrstikkpakkerskene er rådville, hvordan skal de gjøre dette? Det er da redaktøren i Social-Demokraten, Carl Jeppesen, trår til.

Han er en ivrig sosialdemokrat og var med på å stifte Arbeiderpartiet året før. Partiet har særlig to punkter på programmet som fyrstikkpakkerskene fester lit til, nemlig forslaget om lovfestet normal arbeidsdag og retten til å legge ned arbeidet når enkelte forhold tilsier det.

Carl Jeppesen maner jentene til å forstå at «uten forening får dere aldri forbedret deres stilling, bare ved en forening får dere makt og kraft til å utrette noe».

Jentene er ikke vanskelig å overtale, og mandag 28. oktober 1889 danner de sin egen fagforening og får laget en flott fane. Og nå kommer det flere som vil hjelpe til. Nasjonens store mann, Bjørnstjerne Bjørnson, kaster seg inn i kampen på fyrstikkarbeiderskenes side.

Les også: (+) Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet

Streikekassa fylles opp

Onsdag 30. oktober 1889 fylles Karl Johans gate opp med streikende fyrstikkarbeidere. Kondisjonerte folk tror knapt sine egne øyne. Et demonstrasjonstog! Foran i toget går 300 fabrikkarbeidersker med en stor, rød fane der det står: «Hjelp de streikende fyrstikkpakkersker. Vi forlanger kun et øre mere.»

Bak jentene følger et opptog på 10 000 mennesker som viser sin støtte. Det er en sensasjon. Jeppesen rykker en viktig annonse inn i avisen sin: «Til indtægt for fyrstikpakkerskernes strejk holdes torsdag 31. oktober kl. 8 aften offentligt møte i Arbeider-samfundets store sal. Talere: Bjørnstjerne Bjørnson og Oscar Nissen m.fl. Entré 25 øre. Dog mottas med tak også mere.»

Bjørnson holder tale, det er konsert og penger samlet inn. Streikekassen fylles opp til jentenes store glede og forbauselse. På møtet er også legen som månedlig sjekker jentenes tenner. Han har med seg tre jenter som har fått nekrose.

Det ser ikke pent ut, og folk i salen som aldri har sett slikt, får sjokk. I avisen dagen etter står det: «Det virket forferdelig. Man opplever sjelden et tristere syn. Det ble dødsstille i forsamlingen. En mængde kvinner kunde ikke holde taarene tilbake, men hulkede.» (Social-Demokraten, 3. november 1889).

Jentenes krav

Fyrstikkjentene får mer støtte enn de kunne drømme om, og fremsetter nå flere krav til fabrikkeierne. De vil ha garanti for at arbeidsdagen ikke skal overskride 12 timer, ofte jobber de jo både 14 og 15 uten å få overtidsbetalt. Overtid er slikt man må regne med, sier direktøren.

De vil ha avskaffet bøtene de får som følge av at de ikke klarer kvoten en dag, eller kommer for sent. Og de vil ha bedre sanitære forhold. Hverken mer eller mindre. De har penger nok i streikekassa til å holde streiken gående i seks samfulle uker. Når de går tilbake til jobben, er lønna den samme, men de fikk bedretoalettforhold, og fjernet boten.

Det ble bestemt at de i stedet for å betale mulkt til fabrikkeierne når de kom for sent, heller skulle betale 20 øre til en sykekasse for arbeiderne. Nå visste direktøren at han ikke kunne herse med dem som han ville. Som de første arbeidskvinnene i landet hadde de sin egen fagforening. Bare det var verdt streikeopprøret, synes flere av de unge jentene.

Les også: (+) Pappa skrev nasjonalsangen. Sønnen Erling ble dømt til ti års fengsel for landssvik

Vi blir ikke kvitt dem

Bjørnstjerne Bjørnson tar sitt sterkeste våpen i bruk, nemlig pennen og skriver flere artikler. Han er overbevist om at de modige jentenes streik bare er en spe begynnelse på et opprør som vil stige til uanede høyder.

Arbeidernes kår her i landet må forbedres, maner Bjørnson, og skriver følgende i Dagbladet to uker etter streiken: «Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvitt dette.»

Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn

Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige