Da Ellen May åpnet det ukjente brevet med den vakre håndskriften, falt alle brikkene på plass

Brevet kom en augustdag i 1982. Håndskriften på konvolutten var så vakker – det måtte være skrevet av en kvinne.

Men hvem kunne det være fra?

Ellen May Lervåg rev opp konvolutten og mistet pusten.

For brevet var fra Else, den biologiske moren hennes.

Da kom tårene …

– Jeg minnes at det var et ganske kort brev og at det var holdt i nøkterne ordelag. Hun skrev saklig og i få ord om seg selv. Hun bodde på Kolbotn utenfor Oslo. Hun håpet jeg ville se henne, og at jeg var hjertelig velkommen hvis jeg ønsket å komme på besøk en gang.

– Om jeg ønsket å komme? Høsten 1982 var jeg riktignok en gift kvinne med to gutter på åtte og ti år, og med full jobb, flere verv og mange jern i ilden. Men nå fikk alt annet vente.

Allerede påfølgende helg satte Ellen May seg i bilen på Ulefoss i Telemark, der hun den gang bodde, og kjørte den nesten fire timer lange turen til Kolbotn.

– Jeg parkerte ved torget i byen, og selv om jeg hadde adressen hennes, måtte jeg spørre to damer som satt på en benk om de kjente Else. «Elsa, ja! Det er sydama vår, det! Hun er så dyktig!»

– Jeg kjente at hjertet mitt gjorde et gledeshopp. Jeg var også interessert i og flink til å sy. Vi hadde altså de samme interessene. Kanskje hun i tillegg ligner på meg? I hele min oppvekst hadde jeg jo ikke lignet på noen.

– Kan du beskrive øyeblikket da dere møttes?

– Vet du, mye av det er utrolig nok glemt. Men jeg husker at vi kastet oss om halsen på hverandre da døren ble åpnet. Og der, i døråpningen, ble vi stående og klemme hverandre. Jeg tror den klemmen varte i nærmere et kvarter.

– Så først etter en god stund fikk vi anledning til å se ordentlig på hverandre, og da oppdaget jeg at vi faktisk var ganske like rent fysisk også.

Det ble mange tårer og smil den dagen. Og mye latter. Ellen May overnattet på gjesterommet hennes til neste dag.

– Ja, det var et sterkt møte. Og noe av sterkeste var at hun hadde et stort bilde av meg som liten baby på stueveggen. Det bildet må ha hengt der i mange år!

Les også: Ingen skjønte hva som gjorde Roger syk. Så tok han testen som endret livet hans

Ble sviktet av kjæresten

Ellen May Lervåg kom til verden en iskald januardag i 1952. Bare timer etter fødselen ble hun tatt fra moren og gitt til adopsjonsforeldre.

Nå sitter hun i sitt hjem i Bø i Telemark og forteller sin dramatiske historie.

– Min mor Else kom fra en liten gård i Sunnfjord på Vestlandet. Hun hadde fem søsken; to søstre og tre brødre. Hun var 21 år gammel da moren hennes døde og hun valgte å reise til Bergen. Som så mange ungjenter fra bygdene fikk hun huspost i byen, forteller Ellen May.

– I Bergen traff hun en kar som het Einar. De var ikke ukjente for hverandre. De hadde svermet litt for hverandre i oppveksten, når han ferierte hos mormoren sin i Sunnfjord. Nå ble de betatt av hverandre på nytt. I alle fall var mor veldig forelsket i denne karen som var noen år eldre enn henne. Og resultatet ble altså … meg.

Else hadde håpet på ekteskap, men forsto nok tidlig at Einar ikke var klar til å slå rot. Spesielt moden var han da heller ikke.

Da den voksende magen til Else ble stadig større, mistet hun jobben. Løsningen ble å reise til jordmoren i Mysen. Antageligvis hadde hun sett en annonse om hennes virksomhet i et ukeblad.

Ekstremt smertefullt

– Mor må ha følt seg veldig alene. Og veldig sviktet. Og å føde meg, for så å gi meg bort kort tid etter, må ha vært ekstremt smertefullt. Jeg tror hun må ha tenkt på meg dag og natt i dagene og ukene som fulgte.

– Mor åpnet aldri opp for den smerten overfor meg. Hun bare fortalte meg kort om dagen da hun fødte meg. Hun sa at hun fikk et lite glimt av meg og hørte at jeg gråt, før jeg ble borte for henne.

Else fortalte også til Ellen May at hun bare ville vite at den lille datteren hennes hadde det bra. Men på grunn av taushetsplikten visste jo Else at det nærmest var umulig. Likevel prøvde hun.

Hun fant ut hvor hun kunne finne opplysningene, og fikk et møte med en ung politiadvokat.

Han viste nettopp til taushetsplikten, men lot protokollen ligge åpen på pulten mens han «måtte» et nødvendig ærend.

– Om det var hennes sjarm eller om han forsto hvor desperat hun var, vet jeg ikke. Men hun fikk i alle fall sjekket protokollen mens advokaten var ute, og noterte seg at jeg var kommet til et ektepar i Arendal, som het Gurli og Bernhard Johnsen, forteller Ellen May.

– Kan du fortelle litt om dine adoptivforeldre?

– De to hadde vært sammen i hele 15 år, helt siden 20-årsdagen til adoptivmoren min. Hun overlevde så vidt en nyresykdom som tenåring og konsekvensen av det var at hun ikke kunne få barn. Etter som årene gikk, ble de tante og onkel til en stadig økende barneflokk, som de passet ofte og gjerne.

– Etter hvert fikk de nok et sterkt ønske om å adoptere et barn. Et vennepar av dem hadde hentet et barn hos jordmoren på Mysen. De bestemte seg for å gjøre det samme.

– Det første tilbudet de fikk, var et tvillingpar. Det ble nok i meste laget for dem. Det neste tilbudet rakk de ikke å svare på i tide. De hadde ikke telefon og var avhengig av venner som hadde det.

– Meg rakk de å svare «ja» til, men fikk kjeft av jordmoren fordi de kom så sent på dagen for å hente meg. Det var dagen etter fødselen, og det gjaldt visst å få oss nyfødte ut av huset så fort som mulig.

Les også: (+) Først dagen etter fødselen fikk far komme på besøk. Da fikk han se barnet sitt gjennom et glassvindu

Kjærlighet ved første blikk

– Fortalte dine adoptivforeldre om det første møtet mellom dere?

– Å ja, mange ganger, sier Ellen May og stråler opp:

– Pappa fortalte meg gang på gang om øyeblikket da jordmoren kom mot dem med meg i armene sine. Hun la meg naken på et teppe på salongbordet. Hun hadde en stor hund i stuen også. Pappa var livredd for at den skulle gjøre meg noe, fortalte han. For pappa var det kjærlighet fra første blikk. Og en bedre pappa kunne jeg ikke fått. Og mamma var jeg også veldig glad i.

– Og så gikk ferden tilbake til Arendal?

– Ja, men det tok sin tid. Mamma og pappa ankom Mysen med tog – og tok toget tilbake Oslo med meg. Der bodde de på hotell den natten og dro videre med tog til Arendal neste morgen. De hadde fått med seg to flasker morsmelk. På hjemveien ble visst flaskene tomme, og nå ante de ikke hva de skulle gi meg.

– Heldigvis bodde farmor i huset og visste hvordan man laget melkeblanding på den tiden, så jeg ble god og mett da jeg endelig kom frem. Farmor ble forresten veldig viktig for meg i oppveksten. Hun hadde fem barnebarn fra før, og fikk ett til med meg. Jeg hadde et spesielt nært forhold til henne.

Fikk dukke og bamse

– Din biologiske mor fikk tidlig vite hvor du var i verden. Når tok hun kontakt?

– Jeg vet ikke om hun skrev til dem i forkant, og telefon hadde de som sagt ikke. Kanskje hun bare reiste på lykke og fromme til Arendal? Hun kom i alle fall på besøk rett før jeg fylte ett år. Det har jeg selvsagt ingen minner om.

– Pappa var hjemme alene med meg da hun kom, og hun ble tatt godt imot. Hun hadde med dukke og bamse til meg. Dukken fikk navnet Lise, og hun ble min favorittdukke. Bamsen dro jeg rundt på bestandig, så den fikk til slutt hull i øret sitt.

– Hun ble bare noen timer, men jeg tror besøket gjorde Else godt. Hun fikk se at jeg hadde det fint og var et harmonisk barn. Else må ha fått med seg et bilde av meg under dette besøket, for det var dette bildet hun hadde på veggen da jeg møtte henne på Kolbotn 30 år senere.

Var et elsket barn

– Hvordan ble livet til Else etter at du hadde kommet til verden?

– Hun slo seg ned i Oslo-området og begynt å jobbe som sydame. Hun hadde praktisk sans og klarte seg bra. Hun fant en ny mann, giftet seg og fikk en datter tre år etter at jeg ble født. Hun fikk navnet Laila. Tre år senere kom sønnen Per. Men ekteskapet begynte å halte etter noen år, og hun ble skilt rundt 1980.

– Og hvordan ble ditt liv i Arendal?

– Jeg var et elsket barn, og å vokse opp i skjærgården rett utenfor en sørlandsby på 1950-tallet var jo det reneste paradis. Og selv om jeg var enebarn, følte jeg meg aldri ensom. Jeg hadde alltid venninner, og jeg hadde et nært forhold til mange av søskenbarna mine.

– Rett før jeg begynte på skolen, fikk jeg vite at jeg var adoptert. Jeg husker at jeg ikke ble så overrasket over den opplysningen. Jeg lignet ikke på noen og hadde mange interesser som jeg ikke delte med de andre.

– Hadde du et ønske om å møte din biologiske mor?

– Det var først da jeg selv skulle ha barn som 20-åring, at jeg begynte å bli opptatt av bakgrunnen min. Jeg skrev brev til fylkesmannen og ba om opplysningene. Jeg fikk et avvisende svar. «Det var ikke sikkert at det passet inn i livet deres at jeg tok kontakt», var beskjeden jeg fikk. Og jeg ga meg da.

Men 10 år etter, i 1982, kom altså brevet fra Else. Det endret alt.

– Det gjør både godt og vondt å vite at hun i alle år lengtet så sårt etter å møte meg igjen.

Ellen May smiler:

– For å bli bedre kjent med meg tok Else meg med på flere sydenturer de første årene. Etter hvert ble også søsteren min Laila med.

Les også: Etter konas død, gikk Tomas gjennom telefonen hennes. Én SMS forandret livet hans

Fikk et tett bånd

– Vi tre dro også til Sunnfjord. Det var fint å se stedet der hun vokste opp, og å møte bestefaren min. Alle Elses søsken tok godt imot meg. Jeg hadde endelig kommet «hjem», sier Ellen May rørt og forteller videre:

– Da jeg møtte Else, hadde hun skilt seg og tatt etternavnet til sin morsslekt – Lervåg. I årene som fulgte, gjorde jeg og søsteren min det samme. Å ha samme etternavn var viktig for oss.

Da Else var i slutten av 60-årene, ble hun rammet av kreft, og hun døde i 1997 – 71 år gammel.

– Jeg var dessverre ikke til stede da hun døde, og det er noe jeg angrer bittert på. Men vi holdt en stor fest for henne på 70-årsdagen hennes sammen med den nærmeste slekten vår. Det er et fint minne.

– Fikk du noen gang møtt Einar, din biologiske far?

– Nei, han møtte jeg aldri. Men Else og jeg forsøkte å spore ham opp. Vi fant ut at han døde i 1968. Vi møtte også kvinnen han giftet seg med. Det ble faktisk en hyggelig kveld med oss tre damene.

Einar hadde vært blomsterhandler på fiskebrygga i Bergen. På fritiden drev han med veddeløpshester. Enken fortalte om et liv i hell og uhell. Vant han på veddeløpsbanen, tok han henne med på tur. Kasinoet i Monaco var blant reisemålene.

– Jeg har besøkt graven hans og har stelt den noen ganger. Røtter er viktig. Det tror jeg alle adopterte vil si seg enig i.

Ellen May ser på seg selv som et privilegert menneske.

– Jeg vokste opp hos to adoptivforeldre som elsket meg. Det er dem jeg kaller mamma og pappa. De fikk begge lange liv, de ble over 100 år og døde bare for noen år siden.

– Vi hadde nær kontakt i alle år. I tillegg ble jeg altså kjent med – og nær venn – med min biologiske mor. Jeg fikk altså dobbelt opp. Og de årene jeg fikk med Else, er jeg dypt takknemlig for, sier Ellen May.

– Det siste året tenkte jeg: «Dette er ikke min mamma, dette er ikke hun som var bautaen i livet mitt»

– Jeg bar lenge med meg et absurd håp om at han ville dukke opp, for ingen hadde funnet ham død