Som svarte hull i havet
Norske ubåtkapteiner avslører: Slik lekte de katt og mus med de russiske gigantene
De norske ubåtene ble sendt ut i Barentshavet, utstyrt for full krig. I det kalde dypet pågikk en nervepirrende katt-og-mus-lek med den sovjetiske marinen. Norske båtmannskap ble mestre i å opptre usynlig.
Svarte, runde, trange − og små: Ved siden av allierte atomubåter fremsto de norske ubåtene unnselige.
Men nettopp derfor var de små ubåtene fryktet av Sovjetunionen. Ingen kunne snike seg ubemerket innpå den mektige nordflåten deres som de norske ubåtene under Den kalde krigen.
I september i fjor signerte Norge kontrakt på levering av fire splitter nye ubåter. Igjen skal små, norske ubåter bli et konstant uromoment utenfor den russiske kysten.
– Ubåter gjør Norge tryggere. Ubåter er en sentral militær kapasitet for Norge. Evnen til å operere skjult, kombinert med stor slagkraft, bidrar betydelig til Forsvarets avskrekkende effekt, sa forsvarsminister Bjørn Arild Gram da kontrakten med ubåtverftet i Kiel.
Også for snart 60 år siden rustet Norge opp sitt ubåtvåpen med fartøy fra Tyskland. I likhet med de nye som nå er bestilt, var de 15 ubåtene av Kobben-klassen den gang konstruert for oppdrag i den grunne Østersjøen.
Det bød på store prøvelser for blant andre Hugo Overgaard (89), den gang fartøyssjef på KNM Utstein.
Helvete i ishavet
KNM Utstein var ikke stort mer enn et halvt år gammel. Etter seilasen hjem fra verftet i Tyskland, hadde mannskapet fått øve seg utenfor kysten av Vestlandet. Nå befant den seg langt øst i et øde og vinterkaldt Barentshav på sitt første patruljetokt.
Fartøysjef Hugo Overgaard hadde akkurat ledet besetningen gjennom et dypdykk til 180 meter – maksdybden i fredstid var 186 meter – og var tilbake på normal operasjonsdybde på 30 meter da vannspruten plutselig sto i hele akterskipet.
– Det gikk så fort at vi knapt rakk å bli redde. På et blunk var maskinrommet halvfullt av sjøvann og elektromotoren sto under vann før førstemaskinisten fikk stengt ventilen til kjølevannssystemet hvor lekkasjen kom fra. Snart sank vi raskt uten kontroll og uten fremdrift med akterenden først, forteller Overgaard mer enn 50 år senere.
Mens besetningen måtte holde seg fast for ikke å skli på den skrå dørken, blåste han alle ballasttankene for å gi oppdrift.
– På grunn av den store vinkelen, forsvant luften bare ut av floodinghullene i bunnen uten å presse ut vannet.
Ubåten sank ukontrollert mot bunnen. Motoren hadde kortsluttet. Besetningens siste håp var at ikke lensepumpen, som gikk for fullt, også skulle kortslutte av alt sjøvannet.
Bare et par meter over bunnen, på 200 meters dyp, hadde lensepumpa fått ut nok vann til å stoppe nedturen. Sakte rettet ubåten seg opp, og begynte å stige oppover igjen.
Snart lå den skadeskutte ubåten stille på overflaten langt øst i Barentshavet. Der kunne mannskapet konstatere at en komponent i kjølevannssystemet var dimensjonert for det grunne farvannet i Østersjøen som lignende tyske ubåter var bygget for, og skulle ha vært skiftet ut før seilasen nordover.
På 200 meters dyp tålte det ikke trykket. Nå ble lekkasjen midlertidig tettet med stålplast før KNM Utstein dykket på ny, og haltet tilbake til Hammerfest.
– Hvis vi hadde vært på dypere vann, for eksempel i Norskerenna, og lensepumpen hadde kortsluttet, hadde vi vært ferdige, forteller Overgaard.
Les også: (+) KNM «Utstein» var sekunder unna katastrofen. I 25 år sverget mannskapet på å holde hendelsen hemmelig
Svarte hull
Oppdraget KNM Utstein var sendt ut på i 1965, var blant de første av såkalte Barentshav-patruljer. På tross av nesten-havariet, skulle det langt fra bli det siste.
Fra midten av 1960-tallet og ut Den kalde krigen var det rutine at norske ubåter befant seg utenfor kysten av Sovjetunionen med full torpedolast og ordre om angrepsmål nedlåst i safen til skipssjefen – oftest en ung kapteinløytnant – dersom det skulle bryte ut krig mens ubåten var ute på tokt.
Fra midten av 1970-tallet tilbrakte de 15 Kobben-ubåtene over halvparten av tiden på oppdrag i Barentshavet. Et standardtokt tok tre uker, men ble senere redusert til to.
Selv om primæroppgaven til ubåtvåpenet var å stoppe en russisk invasjonsflåte før den landsatte styrker i Norge, var man tidlig klar over ubåtenes egenskaper som etterretningsfartøy.
Kobben-klassen var små fartøy. Det var trangt om bord og komfort var fraværende. Ikke desto mindre var de godt egnet til å komme nær sovjetiske marinefartøy.
Orion-fly og spionskipet Marjata hadde langt bedre sensorer til å fange opp data fra russerne. Men ubåtene var de eneste som kunne samle inn etterretningsinformasjon uten selv å bli oppdaget.
– Kobben-klassen var særdeles stillegående. Så lenge ubåtene var gjort skikkelig sjøklare og ikke snorklet i overflaten, var de nærmest som svarte hull i havet å regne for datidens sovjetiske sonarteknologi, forteller pensjonert flaggkommandør og tidligere ubåtkaptein Jacob Børresen.
Les også: (+) Hadde 570 000 kvadratkilometer å gå på - likevel krasjet ubåtene
Sniktitt i rom sjø
Undervannsbåtene bidro med observasjoner og lydbåndopptak av sovjetisk øvingsaktivitet. Etter en god jakt, kunne belønningen også være fotografier av fartøy tatt gjennom periskopet.
Tidligere ubåtkaptein Jacob Børresen opplevde bare én gang å komme i virkelig nærkontakt under en patrulje i Barentshavet. Det gjorde inntrykk.
– Det må ha vært sommeren 1975: Jeg hadde fått en sonarkontakt som ble klassifisert som «mulig undervannsbåt». Jeg kom forsiktig opp på periskopdybde for å se. Først så jeg ingenting. Så, etter en liten stund, begynte vannet å «koke», og ikke mer enn en 6-800 meter unna dukket en diger undervannsbåt av klassen vi i NATO kalte Echo opp, en kryssermissil-ubåt på rundt 3500 tonn, 110 meter lang, som måtte stige opp for å kunne avfyre missilene sine. Etter kort tid kunne jeg se telemetrimasten i akterkant av tårnet, som normalt lå nedfelt i dekket, reise seg. Like etter kom rakettaffutasjene opp. Deretter avfyrte båten seks missiler i rask rekkefølge mens vi lå og så på − uten at han ante at vi var der, forteller Børresen.
Børresen forteller at ved anløp i Bodø på vei sørover etter fullført tokt, ble detaljert plott på kalkerpapir, filmer, lydbånd og en detaljert toktrapport overlevert Etterretningstjenesten på Forsvarskommando Nord-Norge.
Selv om det etterretningsutbyttet av toktene neppe rettferdiggjorde ressursbruken, hadde toktene en langt større avskrekkende effekt enn ubåtenes antall og størrelse skulle tilsi. Bare en enkelt ubåt som var nesten umulig å oppdage rett utenfor flåtebasene på Kola, ville vært en betydelig trussel for russerne i en eventuell krig.
Kirkenes ble ofte med vilje benyttet som transitthavn på toktene. For å ha avskrekkende effekt skulle den russiske grensevakten kunne se at de norske ubåtene dro ut på tokt i Barentshavet.
Aldri konfrontert
– Jeg har aldri hørt om at noen norsk ubåt noen gang ble «angrepet» under patrulje i Barentshavet, forteller Børresen.
Årsaken var at russerne sjelden oppdaget dem. Selv ble han oppdaget bare én gang av et overvåkingsfly.
Men russerne visste at de norske ubåtene befant seg utenfor stuedøra, bare ikke hvor. Hugo Overgaard innrømmer å ha spilt Beatles-låten «Yellow Submarine» over undervannstelefonen for å få i gang litt action under et usedvanlig kjedelig tokt øst av Kola uten noen russisk aktivitet, men det hjalp ikke.
Men stående rutine var at man aldri skulle bli oppdaget. Det ville bety en ripe i lakken, også personlig, for ubåtsjefen.
– Vi lekte ikke butikk på patrulje i Barentshavet. Det var så nærme et krigsoppdrag man kunne komme, forteller en høytstående sjøoffiser med lang fartstid på Kobben opp gjennom 1980-tallet. Av tjenestemessig hensyn ønsker han ikke å stå frem ved navn.
– I fredstid ville russerne neppe angrepet med skarpe våpen, men vi ville nok ha blitt presset og pushet til å komme til overflaten. Hadde vi blitt oppdaget og ikke kom oss unna, ville jeg nok lagt meg på havbunnen et par-tre dager til de gikk lei, legger han til.
For ordens skyld nevner han at de alltid opererte i internasjonalt farvann utenfor territorialgrensen.
Les også: (+) Da fiskerne skjøt med hagle, svarte den norske Kystvakten med kanon
Grønt brød
Det lengste en Kobben-klasse var neddykket sammenhengende, var 36 dager. Normalt måtte ubåtene bryte vannflaten med snorkelmasta et par ganger i døgnet for å lade batteriene. Lå man helt i ro på havbunnen, kunne man bli der i flere døgn.
– Jeg har spist mye grønt brød gjennom ubåtkarrieren, for å si det slik. Det verste er fuktig knekkebrød uten «knekk». Det smaker bare papp, forteller sjøoffiseren.
I tillegg gjennomsyret diesellukten både mat og klær etter hvert. Man gikk og sov i den samme uniformen så lenge toktet varte. Bortsett fra skipperen og kokken, delte mannskapet på køyene.
Ferskvann begrenset seg til 10 liter i uka per mann – nok til tannpuss og håndvask. Toalettet var eneste sted man kunne ha et slags privatliv noen minutter av gangen.
− På de store allierte ubåtene var det flere folk og mere mas. Ombord på de norske ubåtene var det bare hyggelig, erindrer den pensjonerte ubåtkapteinen Hugo Overgaard (89) i dag.
Rene sokker og en omgang med våtserviett føltes som rene luksusen etter noen uker under vannet.
Overlatt til seg selv
Ingen hørte fra ubåtene under toktene, og de ville heller ikke blitt savnet før det var gått tre uker dersom noe hadde gått alvorlig galt.
Etter hvert opprettet man et postboks-system med forhåndsavtalte møter med de norske Orion-flyene i rom sjø.
Dersom man var sikker på at ingen andre fartøy var innen radiorekkevidde, kunne man sende og motta korte beskjeder over UHF-sambandet mens Orion-flyet sirklet over.
Ellers måtte det unge håndplukkede mannskapet – de fleste i 20-årene – stole på seg selv.
Undervannsjakt på sovjetsonarer
Fra midten av 1970-tallet fikk Kobben-ubåtene montert en såkalt Straza-sonar i baugen som kunne «se» under vann omtrent som en radar.
På oppdrag fra Etterretningstjenesten seilte ubåtene på søk etter lyttebøyer som russerne hadde plassert på havbunnen nord for den norsk-russiske grensen for å spore trafikken av NATO-ubåter.
Vestlig etterretning hadde sterke indikasjoner på at bøyene lå oppankret på 300 meters dyp med selve elektronikken i en stor sylinder omtrent 50 meter over bunnen.
Pensjonert kommandørkaptein og tidligere sjef for ubåtvåpenet, Bernt Utne, beskriver opplevelsen som utfordrende. Når ubåten gikk på 180 meters dybde ute i havet, ble den trimmet med mye vekt forut, slik at baugen stanger 15 grader nedover i dypet.
Sonaren var ikke vippbar, så hele skroget måtte pekes ned dit man antok at bøyene var.
I 2015 beskrev Vi Menn en norsk marine hvor bare halvparten av fartøyene var bemannet og operative.
Nå jobber marinen på spreng for å tilpasse seg opptrappingen av den russiske militærmakten i nord. Sentralt står oppgradering av ubåtvåpenet.
Fire nye topp moderne konvensjonelle ubåter er bestilt, Forsvarssjefen ønsker seg ytterligere to. Disse skal opereres i nært samarbeid med Tyskland, som anskaffer identiske fartøy med levering fra 2029.
Øvelsen kunne sammenlignes med å kjøre bil på en hinderbane i fullstendig mørke med kun lyset fra en liten lommelykt til hjelp. Et sammenstøt på dette dypet kunne lett bli fatalt.
– Vi gikk så sakte som mulig for å ha tid til å svinge unna, siden det var en kalkulert risiko at vi kunne kollidere med bøyene. Samtidig måtte vi ha fem knops styrefart, forteller Utne.
– Det var en tidkrevende oppgave å gjennomsøke havområdene. Ofte tok det tre-fire døgn i strekk. Normalt fanget vi opp ekkoet på 500-600 meters avstand. Når det forsvant på 200 meter, visste vi at de passerte under oss, forteller han.
Ubåtmannskapene klarte å plotte bøyerekkene med rimelig god presisjon, selv uten hjelp av moderne GPS.
– Oppdraget var krevende, ikke minst mentalt. Vi var på tå hev for ikke å smelle inn i bøyene. Men jeg merket ingen nervøsitet hos mannskapet, forteller Utne.
