URBAN EXPLORATION PÅ Ørland
Det finnes kun fem av dem i verden. Bunkeren på Ørland regnes utrolig nok ikke som verneverdig
Det finnes kun fem i verden av den tyske superbunkeren S446 – tre av dem i Norge. Den på Ørland regnes utrolig nok ikke som verneverdig, og forfaller.
På Ørland utenfor Trondheimsfjorden ligger det en godt skjult skatt fra Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge.
Lerberen kommandosentral, regelbau S446, var en av de største standardbygde bunkrene.
Den sjeldne bunkeren ble forseglet av Forsvarsbygg som vurderte den til å være ikke verneverdig. De mørke gangene inne i fjellet gir en annen og kanskje mer autentisk opplevelse av krigsmaskineriet til det tredje riket.
«Militært område – ingen fotografering» står det skrevet på et gammelt skilt utenfor huset. Til tross for at konstruksjonen nedbygges er dens tilstedeværelse godt synlig på Ørland. Den lille kommunen ytterst på Fosenhalvøya er perfekt plassert til å kontrollere Trondheims innfartsåre.
Jeg passerer et militært checkpoint som ikke lenger er i bruk. Den lille toppen på 99 meter er omgitt av flatt jordbruksområde og gir god utsikt mot havet. I buskaset får jeg øye på en liten skyttergrav laget av sandsekker.
Hermann Görings Strasse
Fra toppen av fjellhøyden ved Lerberen er det panoramautsikt. Nazistene skjønte raskt Ørlands strategiske beliggenhet. I 1941 fikk flere bønder beslaglagt sine landområder av okkupasjonsmakten. Krigsfanger og nærmere 3000 nordmenn ble satt til å bygge flyplass.
Året etter sto den første rullebanen ferdig. Den var på 2000 meter. Samme år startet de med landingsstripe nummer to. Et betongdekke på 1600 meter. Banen fikk navnet Hermann Görings Strasse. Den er så vidt synlig fra fjellet og fortsatt i bruk.
Ørland flyplass ble etter andre verdenskrig overtatt av forsvaret, og er nå flyplass for jagerflyene F-35 Lightning II og base for NATOs overvåkingsfly Boeing E-3 Sentry.
Trakk seg ut av Østersjøen
Ørland har utsikt både mot havgapet og mot Trondheimsfjordens innseiling. I Trondheim bygde tyskerne ubåtbase og hovedkvarter. Austrått fort skulle forsvare innseilingen (i tillegg til 12 andre batterier som lå rundt inngangen til fjorden).
Fortet på Lundahaugen ligger to kilometer unna og ble utstyrt med en unik trippelkanon fra slagkrysseren «Gneisenau». Kanonene hadde et kaliber på 28,3 cm og rekkevidde på 42 600 meter.
«Gneisenau» var et resultat av den tysk-britiske flåteavtalen av 1935. Versailletrakten hadde pålagt Tyskland strenge begrensninger i utviklingen av egen marineflåte. Da Hitler kom til makten begynte reforhandlingene av avtalen.
Resultatet ble at Storbritannia trakk seg ut av Østersjøen og Tyskland kunne øke sin flåte til en tredjedel av den britiske. «Føreren» fikk lettere tilgang til jernmalm fra Sverige og lot ikke sjansen gå fra seg.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – Tirpitz-vraket ble en gullgruve
Trippelkanonen
Et av de første krigsskipene Tyskland bygde var «Gneisenau» med sine tre trippelkanoner. Under invasjonen av Norge i april 1940 spilte slagkrysseren en sentral rolle, men ble tatt ut av tjeneste etter at britene bombet den i Kiel 1942. Men den bakerste trippelkanonene vendte tilbake til Norge.
Slike kanoner trengte betydelig logistikk for å utnytte sitt potensial. Kommandosentralen på Lerberen S446 målte avstand og skytedata, som så ble overført til kanontårnet på Lundahaugen.
Austrått er omgjort til museum, og trippelkanonen er den eneste gjenværende av sitt slag.
Det blåser friskt på fjelltoppen, og jeg får endelig øye på bunkeren. Herfra kommuniserte nazistene med kanontårnet på Austrått. Betongbunkeren er godt integrert i fjellet. Den regnes ikke som verneverdig og er låst av for allmuen.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Brennende bildekk
Avisa Fosna-Folket skrev at noen ungdommer hadde brutt seg inn og lagd bål med bildekk hundre meter inne i fjellet. Hvordan kom de seg inn? En pansret observasjonsboks står på fremsiden av bunkeren. Den ti meter brede avstandsmåleren som sto på toppen, ble fjernet like etter krigen.
Jeg kan skimte trapper gjennom en åpning ved den opprinnelige inngangen, men jernstenger og sement sørger for at det er umulig å komme inn. Ungdommene må ha funnet en annen vei.
Jeg beveger meg nedover. Delvis skjult bak et lite tre kommer en dør til syne. Den er åpen. Jeg møter stummende mørke og tenner lykten. Jeg ser skyteskår. Noen har tegnet et opp ned kors på veggen. På høyre side er det en tung grå ståldør. Heller ikke stengt.
Rust, råte og tomhet
Sjelden
* S446 bunkeren er sjelden. Det ble bygget tre i Norge. Lerberen, Fjell festning utenfor Bergen og Vardås fort på Nøtterøy. Utenfor Norge finnes det kun to, i Corvee og Seydlitz (Frankrike). En ble planlagt i Schelde (Belgia), men ikke ferdigstilt.
* Bunkeren hadde kommandorom og en 10 meter bred avstandsmåler. Kystartilleri kunne styres og data innhentes. Lerberen kommandosentral beregnet avstand og utregnet skytedata som ble overført til kanontårnet på Austrått fort. Sentralen var bemannet av 30 mann.
* Lerberen kommandosentral ble for noen år siden vurdert som ikke verneverdig. Avstandsmåler (Entfernungsmesser 10M) ble fjernet etter andre verdenskrig. Bunkeren har blitt sikret og det meste av inventaret fjernet. Den var bygget med gode kullventilasjonsanlegg og et elektrisk anlegg (var uvanlig), men i dag er luften tett og anlegget bærer sterkt preg av årene som er gått.
Hvitfargen på veggene har begynt å falme og malingen flasser av. Det er kaldt og fuktig. I taket går det ventilasjonsrør, langs veggene er det er elektriske ledninger og lysbrytere. Det er lenge siden de var i bruk.
Det meste av inventaret er fjernet, men noe står igjen. To betongvasker ved døren, og den grønne vanntrykkstanken. Enda en vask på den andre veggen. Dette må ha vært kjøkkenet.
Det lille rommet innenfor består av et basseng. Vanntilgangen må ha vært god.
Hvite vegger, ventilasjonsrør, rust, råte og tomhet. Det er noe tiltrekkende ved den mørke atmosfæren. Som å tråkke inn i en annen verden. Trappen leder oppover i mørket. Velkommen til nazistenes kommandosentral S446!
Nazibunkeren infiltreres
Gangen leder opp en 180 graders repostrapp til bunkerens første etasje. Her er det flere dører og ganger. Et større rom hvor mannskapet holdt til. På gulvet ligger telys spredd utover. Veggene som engang var dekket av tre, er delvis brent opp. Innenfor rommet ligger et toalett som har sett bedre tider.
Treverket ligger strødd. I taket en åpning mot overetasjen. Det er for høyt til å klatre. Det dukker opp enda flere ganger og rom. Og endelig, rommet med «gullet». Aggregatet til en gammel Junker, et åpent sikringsskap, strømkabler, telefonkabler, verktøy. Maskiner ligger henslengt.
Kommandosentralen var ingen hvilken som helst bunker da den var oppsatt med elektriske anlegg. Her er også en batteriladestasjon. Rusten og skadet, men like fullt en sjelden gjenstand fra Nazi-Tyskland.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Anleggets hjerte
Trappen smalner, men rekkverket er stødig og byggverket stabilt. En liten (ødelagt) tretrapp leder opp til innsiden av den pansrede observasjonsboksen for periskop. Stålplatene og gulvet er rustent, men å sitte her og se gjennom skyteskårene, utløser forestillinger om hvordan dagene var for mannskapet. Trangt og definitivt klaustrofobisk her på observasjonsdekket.
Det går en stige videre opp til toppen, men åpningen er stengt. En sidegang fører til det sorte rommet, planleggingsrommet. De en gang lysegule treveggene er dekket av et sort, askelignende belegg. Er det sporene etter bildekkbrannen beskrevet av Fosna-Folket?
Rust eter dører, stålplater og ovner. Atmosfæren er mørk og dyster. Sentralt i rommet er det et gapende hull ned til første etasje. Det er best å være forsiktig. Veggene har fått mer eller mindre fantasifulle ord og navn risset inn med kniv. Norske navn, kjønnsorganer og Hitler med et hjerte etter. Røverstreker.
Dette var hjertet i anlegget. I dette rommet ble all skyteinfo samlet og sendt over til Austrått fort. Herfra skulle Trondheimsfjorden sikres mot angrep slik at Norge kunne forbli i Det tredje riket. Okkupasjonsmakten hadde utplassert mer enn 300 000 soldater i vårt land.
Noen av dem tjenestegjorde her. Hvordan var deres siste dager da alt begynte å kollapse? Hvordan var ventetiden her inne for mannskapet når nederlagets spøkelser hvisket illevarslende fra de mørke gangene?
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Bunker-system
Regelbau var armerte betongbunkere. Byggingen av Regelbau går tilbake til Tysklands krig mot Frankrike i 1870. Frem til 1. verdenskrig bygde tyskerne en rekke forsvarsverk med bunkere i betong.
Standardiseringen av bunkere startet i 1933 etter at Hitler kom til makten. Bunkere ble konstruert basert på deres formål. De ble systematisert ut fra felles retningslinjer med nummerering fra 100 til 400. De forskjellige bunkernes forbokstav antyder bruk og styrke på bunkeren.
S446 var en kommandobunker over to etasjer, og en av de største Regelbau-bunkerne. Med plott- og kommandorom, og en 10-meter bred avstandsmåler, kunne den finne retning og avstand til et mål. Bunkere egnet seg for fort med store kanoner med lang rekkevidde og som trengte avstandsmåler. S446 hadde sikringsgrad A hvilket innebærer 3,5 meter tykke vegger av armert betong.
