strandet i Trondheimsfjorden
«Betongkolossen» ingen blir kvitt
Båten er blitt en del av naturlandskapet som en overlevning fra en nær fortid.
«Fevåg» viser skiltet ved den lokale Coop-butikken. En smal grusvei gjennom åkrene og lekteren kommer til syne. Gps-lokasjonen stemte.
Med hodet først inn i kaninhullet
Navnet «Crete Joist» står skrevet i baugen. Jeg åler meg inn gjennom et hull i skorget. Inne i det fremste lasterommet er veggene dekket i en symmetri av rust og betong. Det lukter saltvann, tang og tare. Tidevannet har satt sine spor på veggen. Ikke et sted å være i høyvann.
Det er en åpning i det midterste lasterommet, men bunnen er fylt med råttent bunnvann, tang og tare. Kanskje ikke den mest innbydende svømmeturen? På motsatt side er stigen som leder opp til dekket. Kanskje fire meter opp. Flere av trinnene er rustne og bøyde. Jeg griper hardt rundt trinnene.
For en stor neve pund
Allerede på 1850-tallet ble de første betongfartøyene bygd i Frankrike. Det skøyt fart under Den første verdenskrig. England igangsatte en storstilt produksjon som en del av krigsinnsatsen. Man ønsket å frakte jernmalm fra Spania til England.
Les også: (+) Det norskeide gigantskipet forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Verftet Blacketts Construction CO Ltd i Thornaby fikk bestilling på totalt 10 lektere, men fullførte bare to. «Crete Jetty» ble sjøsatt 21. mars 1920 og hadde dampstyring, men måtte slepes fordi den manglet fremdriftsmidler. I august samme år ble «Crete Joist» sjøsatt. For sent til å bidra i krigen.
Mye hadde gått galt. Ikke minst sprakk alle budsjetter.
Produksjonskostnadene kom opp i hele 27 500 pund. En tilsvarende stållekter ville ha kostet ca. 17 000 pund. «Crete Joist» endte hos Christiania Portland Cementfabrikk (senere Slemmestad sementfabrikk) for 900 pund.
Den engelske kjempen
Jeg finner en stige i gresset og kommer meg opp på dekk. Det er omtrent en meter klaring mellom lasterommene og havet. Gulvet er rustent, men stabilt. Crete-lekterne hadde tre lasterom hvor det var dampkjele til vinsjene og pumpene i akterkant. I det lille dekkshuset var det skipperlugar, lugar for styrmann og rom for et mannskap på tre.
I alt kunne den frakte hele 1200 tonn. Slemmestad sementfabrikk brukte den til å frakte kalkstein fra Langøya til Slemmestad, for så å bringe sement til Oslo. I 1941 kjøpte Bergen Kullkompani lekteren for 7.500 kroner i tillegg til en annen lekter av Crete-serien. De to lekterne skulle fort skifte hender igjen da tyskerne tok beslag på Bergen Kullkompani.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien en dødsfelle
Lekterne ble satt til transport av kull og koks mellom Trondheim og Ålesund. Den andre lekteren endte sine dager ved å gå fullastet på en mine i Trondheimsfjorden.
Reisen til nattens ende
Natt til 20. februar 1943 ble kaptein Finn Sven med mannskapet Ole Vang og Torleif Sæter slept fra Trondheim til Ålesund i ballast. Det hadde blåst opp til storm og mannskapet forsøkte å søke nødhavn i Vingvågen. Slepet ble imidlertid brutt og lekteren begynte å drive. Livbåten var knust, og de pumpet på skift hele natten. Lekteren skal ha slått mot bunnen flere steder og fått betydelige skader, men vinden førte dem videre nordøst.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
På morgenen ble lekteren oppdaget av Adolf Salbubæk og hans sønn Martin like utenfor Fevåg. Mannskapet ble reddet på land, og historien om den skjebnesvangre natten ble senere nedskrevet av Martin.
Etterdønningene
Det er nærmere 80 år siden lekteren ble parkert på sandbanken. Den gang verdsatt til 87 750 kroner. Nå står bare skjelettet igjen av den falne kjempen. Tyskerne skal ha gjort flere forsøk på å sprenge lekteren. Det samme skal det norske forsvaret ha gjort etter krigen. Uten å oppnå nevneverdige ødeleggelser.
«Crete Joist» er et stolt monument av trass over en svunnen tid.