«The Rumble in the Jungle»
Kampen som endret boksesporten for alltid
Ekspertene var ikke i tvil: En militærnekter som året før hadde fått grisebank og brukket kjeve − mot en fryktinngytende slagmaskin? Kampen måtte bli rått parti. Men «The Rumble in the Jungle» for 50 år siden ble historisk på stikk motsatt vis.
Ali, boma Ye! − Ali, drep ham!, brølte folkemassene begeistret.
32-årige Muhammad Ali var som hjemme i dypet av Afrika. I hans egentlige hjemland, USA, var han uglesett. Bokseren var blitt fratatt verdensmestertittelen. Delstaten New York hadde inndratt bokselisensen hans.
Årsaken var at Ali hadde blitt muslim og nektet å gjøre militærtjeneste – blant annet på grunn av Vietnamkrigen.
– Jeg har ikke noe utestående med Vietcong (de kommunistiske, vietnamesiske geriljastyrkene som kjempet mot amerikanskstøttede Sør-Vietnam). Det er ingen Vietcong som noen gang har kalt meg «nigger,» slo Ali fast.
Men nå var Ali tilbake. 30. oktober 1974 skulle han igjen kjempe om verdensmestertittelen, av alle steder i Kinshasa, hovedstaden i Den demokratiske republikken Kongo, den gang kalt Zaïre.
Hans motstander George Foreman hadde på langt nær samme folkelige støtte. Da Foreman ankom landet, kom han ut av flyet med sine to schæferhunder i bånd − samme type hunder som de belgiske undertrykkerne hadde brukt i kolonitiden, og mange ble rasende.
Slagmaskin
Aldri før hadde det vært så stor interesse rundt en boksekamp. Aldri hadde en tittelkamp i tungvekt vært arrangert på et så uventet og usannsynlig sted. Sjelden hadde det vært en større favoritt til seieren enn George Foreman.
Ekspertene mente 32 år gamle Ali var over toppen som bokser, svekket etter årene han ikke fikk bokse. George Foreman var 24 år gammel, en fryktinngytende slagmaskin av første klasse – i stand til å slå ut en hvilken som helst motstander med én eneste treffer.
På forhånd var Foreman favoritt hos bookmakerne, oddsen sto i 4:1. Men Muhammad Ali var klar til å rundlure bookmakerne og ikke minst; sin motstander George Foreman i kampen som ble kalt «The Rumble in the Jungle», og som fortsatt − 50 år senere − regnes som historiens største og mest spektakulære tittelkamp i boksing.
– Kampen satte en standard som senere boksekamper er målt opp mot. Ali bokset genialt. Han viste i denne kampen hvorfor så mange holder ham som den beste bokseren gjennom alle tider, sier Helge Wærøy til Vi Menn.
Den mangeårige boksetreneren fra Melhus i Trøndelag har sett kampen utallige ganger, og han lar seg fortsatt imponere over måten Muhammad Ali utbokset, og nærmes ydmyket, motstanderen sin på, foran øynene på 60 000 tilskuere ringside.
«Gave til folket»
Muhammad Ali var blitt verdensmester bare 22 år gammel etter at han nesten sensasjonelt utbokset «The Bear», Sonny Liston, i februar 1964. Litt over tre år senere ble Ali fratatt VM-tittelen.
I oktober 1970 fikk Ali lisensen tilbake. Samme måned vant han på teknisk knockout over Jerry Quarry i et svært etterlengtet comeback. Etter en ny seier ble han førsteutfordrer til daværende verdensmester Joe Frazier.
Møtet mellom de to ble døpt «Fight of the Century». Etter en episk slåsskamp over 15 brutale runder, vant Frazier på poeng og beholdt tittelen.
Etter tapet mot Frazier bokset Ali ytterligere 14 kamper. Den eneste kampen han tapte, var mot fremadstormende Ken Norton, som slo så hardt at han brakk Alis kjeve.
George Foreman hadde vunnet VM-tittelen fra Joe Frazier, og forsvarte tittelen først mot nærmest ukjente Jose Roman og deretter mot Alis beseirer Ken Norton. Begge kampene var avgjort før utgangen av andre runde.
Så var det klart for gigantkampen «The Rumble in the Jungle» – som slett ikke gikk i jungelen, men derimot på 20. mai-stadion (i dag Tata Raphaël stadion) i Kinshasa.
Kampen ble lagt til Zaïre fordi promotoren Don King, som hadde rettighetene til oppgjøret, trengte penger for å betale rekordhonorarene til de to kamphanene – fem millioner dollar til hver av dem – en aldeles vanvittig sum for 50 år siden.
– For fem millioner dollar ville jeg møtt 20 Muhammad Ali-er, skal Foreman ha sagt da han fikk høre betingelsene.
Å reise slike summer i USA i 1974 var ikke lett. Men Zaïres diktator Mohammad Sese Seko slo til, og fikk kampen til hjemlandet. Han hevdet at han «ville gi kampen som en gave til folket,» men hadde også betydelig interesse av å bedre sitt politiske rykte i omverdenen.
Sportens farligste slag
Både Foreman og Ali hadde tilbrakt mye tid utover våren og sommeren 1974 i Zaïre, ikke minst for å venne seg til det tropiske klimaet, heten og fuktigheten som ville møte dem – selv om de skulle bokse nærmest midt på natten.
Da kampen kom i gang, sjokkerte Ali både Foreman og tilskuerne allerede fra den første runden. Han begynte å fyre av boksingens farligste slag, spesielt mot en så sterk motstander som Foreman.
– Han slo det som kalles «Right Hand Lead.» Det vil si at han slo rette høyre direkte, uten å gå foran med venstre først. Å gjøre det mot en motstander som Foreman er så arrogant at det nesten er respektløst. Foreman var overhodet ikke forberedt da de rette høyreslagene kom susende, og måtte ta imot en rekke treffere tidlig, forteller Wærøy.
Ali prøvde seg også med å danse, slik han hadde hatt for vane tidligere. Men dekket i ringen var tregt, og han ble mer sliten enn han hadde ventet. Det var da han «oppfant» noe bokseverdenen aldri hadde sett før.
Fant opp ny taktikk
Taktikken fikk navnet «the-rope-a-dope-tactic»: Ali lente seg tungt bakover mot tauene, mens han lot Foreman slå seg tom og sliten. Noen treffere måtte Ali ta imot, men de var ikke hardere enn at han tok dem greit.
Helge Wærøy sier han tror at taktikken var noe han fant på der og da.
– Du kunne se og høre det på Alis trener Angelo Dundee. Han skrek seg nesten hes da Ali rygget inn mot tauene og lot Foreman slå. Etterpå sa han at han ble kvalm da han så hvordan Ali holdt på, sier Wærøy. Men taktikken fungerte.
Ali skjønte raskt at Foreman ikke hadde spesielt god kondisjon, han hadde avgjort de fleste kampene sine på knockout i løpet av et par runder. Etter hvert som rundene gikk, ble 24-åringen svært sliten, slagene ble færre, de var ikke så harde og kom ikke så hurtig som i begynnelsen av kampen.
– Ali gjorde sitt for å matte ut motstanderen, ikke bare ved å la ham slå massevis av bomslag. Når bokserne gikk i klinsj, holdt Ali bak nakken på Foreman, dro i hodet hans og la vekten sin inn mot den andre, forteller den rutinerte boksetreneren, og forklarer:
– Det som da skjer, er at motstanderen mister litt av avstandsbedømmelsen. Dessuten blir nakken stivere, noe som igjen betyr at man merker trefferne man får hardere.
Samtidig plaget Ali motstanderen ved hele tiden å erte ham.
– Kom igjen, da. De sa du var en sterk og farlig bokser, er dette alt du har? Dette er jo ingenting, sa han.
Da avgjørelsen kom, hadde Foreman bokset seg tom. Ali dundret ut fra ringhjørnet som en lastebil inn i Foreman, rystet ham med flere presise kombinasjoner mot hodet.
– Helt til slutt fyrte Ali av en venstre hook som rettet opp Foremans hode, før han avgjorde alt med et vanvittig høyreslag – optimalt teknisk utført. Foreman gikk rett i gulvet og ble telt ut, oppsummerer Helge Wærøy.
Med seieren gjenerobret Muhammad Ali VM-tittelen i tungvekt, som den første etter Floyd Patterson. Etter oppgjøret i Kinshasa forsvarte Ali tittelen 10 ganger før han tapte mot Leon Spinks i februar 1978.
Syv måneder etter tapet for Spinks møttes de to til returkamp. Denne gangen vant Muhammad Ali – og ble den første i verden som har blitt verdensmester i tungvektsboksing tre ganger.
Ikke rart at han ble kalt for «The Greatest.»
Tidenes idrettsbegivenhet
Oppgjøret mellom Ali og Foreman er kåret til den «åpenbart største idrettsbegivenhet i det 20. århundre.»
Kampen har vært utgangspunkt for bøker som Norman Mailers dokumentariske roman «The Fight», og for den Oscar-belønte dokumentarfilmen «When We Were Kings.»
I tillegg til de 60 000 som var ringside, regner man med at en milliard mennesker overvar matchen direkte på fjernsyn. I dagens pengeverdi genererte kampen rundt 600 millioner dollar.
Større boksere fra andre land
Svært mye har endret seg i profesjonell tungvektsboksing siden «Rumble in the Jungle» for 50 år siden.
Flere av dagens boksemestere er mye større enn tidligere tiders mestere.
− Det ble tydelig da Klitsjko-brødrene dominerte på 90-tallet, og vi har sett det med boksere som Nikolaj Valujev, Tyson Fury, Antony Joshua og Lennox Lewis – de fleste av dem var rene giganter sammenlignet med tidligere mestere, sier Anders Werner Øfsti, tidligere bokser og nå boksekommentator i NRK.
Rocky Marciano, den eneste tungvektsmesteren som aldri tapte en kamp i løpet av sin karriere, var «bare» 178 centimeter høy og veide 85 kilo. Lennox Lewis og Klitsjko-brødrene er rundt to meter høye, og veide godt over 110 kilo. Og mens tungvektsmesterne på 1950-, '60-, '70- og '80-tallet i hovedsak var fra USA, kommer de i dag fra helt andre deler av verden.
Klitsjko-brødrene er fra Ukraina, Valujev er russer, Fury og Joshua er briter, mens dagens ubestridte mester, Oleksandr Usyk, også er fra Ukraina. Den eneste bokseren fra USA som har blandet seg inn siden Mike Tysons dager, er meksikansk-amerikanske Andy Ruiz som var mester noen måneder i 2019.
– Hva er det som gjør at USA er så svake i våre dager?
– Én av årsakene kan være at andre kampsporter er blitt mer populære. De siste tiårene har MMA (Mixed Martial Art) vokst seg stor og tatt en betydelig del av interessen i USA. Det kan ha gått utover interessen for, og rekrutteringen til, tradisjonell boksing blant de unge, mener Øfsti.
Tidligere hadde bokseinteresserte i hovedsak én tungvektsmester å forholde seg til. Senere har flere ulike forbund utropt sine egne verdensmestere, noe som har gjort det vanskelig for mange å henge med i svingene. Da Oleksander Usyk slo Tyson Fury på poeng i mai i år, ble han den første ubestridte mester på 24 år.
– Det må være et mål å ha bare én tungvektsmester, sier Øfsti. Han tror ikke den generelle interessen for boksing blant publikum er mindre nå enn i tidligere tider. – Da Usyk og Fury møttes i Saudi-Arabia tidligere i år, tror jeg mange begivenheter samlet et større publikum, sier han.
