Muhammad Ali kjempet for sitt nye navn i ringen

Sjelden har forventningene til dramatikk vært høyere enn før Muhammad Ali gikk i ringen mot Ernie Terrell den 6. februar 1967. Og publikum ble ikke skuffet.

De to hadde vært venner gjennom mange år. Ali og Terrell hadde ikke bare vært sparringpartnere, de hadde delt rom, delt treningsgarderobe og reist på lange bilturer sammen. De hadde sittet sammen lange kvelder og pratet om religion og politikk, ofte på ett av Miamis to hoteller som bare var for svarte. 

Men nå var vennskap erstattet med fiendskap.

Slavenavn

Årsaken til dramatikken var for de fleste en bagatell. Men ikke for Ali.

Ernie Terrell hadde i et TV-­intervju noen uker før kampen omtalt Ali ved hans døpenavn, navnet han nå hatet; Cassius Clay.

– Det er de hvites navn, et slave­navn. Mitt navn er Muhammad Ali, freste mannen som av praktisk talt hver eneste bokseinteresserte i hele verden regnes som tidenes beste utøver.

Rivaler

Kampen mellom Ali og Terrell var et etterlengtet møte. De to som skulle i ringen var begge på høyden av sine karrierer, de var mestere i hver sine forbund: Terrell i WBA, datidens viktigste forbund. Ali hadde beltene i WBC og IBF.

De fleste boksefans tok ikke Terrells tittel på alvor. De mente det var Ali som var den virkelige mesteren. Men de tok på alvor den trusselen Terrell representerte. 

Terrell var en perfekt motstander for Ali. Men å få arrangert den store tittelkampen viste seg å være vanskelig. Alis motstand mot å la seg verve til krigen i Vietnam gjorde at flere arrangører trakk seg, mens bokseren risikerte å bli fengslet. Alis konvertering til islam og medlem­skapet i Nation of Islam gjorde at mange så skjevt til ham. På denne tiden var han rett og slett mislikt i vide kretser.

Og det skulle bli verre.

Utvekslet fornærmelser

Alt som hadde vært av vennskap forduftet da Terrell hevdet at han var den ekte boksemesteren. Seks uker før kampen ble de to bokserne intervjuet i New York av reporter og kommentator Howard Cosell. Sin vane tro hadde Ali skrevet et dikt om hva han ville gjøre med Terrell i ringen. Ordene var av vanlig Ali-­karakter, men denne gangen ble diktet fremført uten Alis vanlige glis og ablegøyer.

Deretter ble intervjuseansen rett og slett stygg.

I løpet av intervjuet brukte Terrell, mer eller mindre uforvarende «Clay» da han omtalte Ali. I dag er det knapt noen som omtaler Muhammad Ali som Cassius Clay, hans døpenavn, men i 1967 brukte til og med noen av hans største fans «Clay,» selv om han hadde byttet navn et par år før.

En irritert Ali ville øyeblikkelig ha svar på hvorfor Terrell brukte det navnet – noen sekunder senere hevnet han seg ved å kalle Terrell for «Onkel Tom.»

«Onkel Tom» blir også sett på som en fornærmelse – en betegnelse på en mørkhudet person som er krypende og underdanig overfor hvite mennesker.

Fortsatte å kalle ham Clay

Ali truet Terrell med at han skulle straffe ham gjennom å banke ham opp når de møttes i ringen, og at han ville minne ham på navnet sitt når de møttes igjen.

I løpet av sekunder var Terrells mulighet til å gjøre avbikt forsvunnet, sjansen til å si «Ali» uten å tape ansikt var borte. Dermed fortsatte han å kalle Ali for «Clay.» Han ville for alt i verden ikke at folk skulle tro at han var redd for Ali.

Ali var sint og vanskelig gjennom alle ukene med forberedelser til kampen som skulle kåre en ubestridt tungvektsmester i Astrodome i Houston, Texas. Han skjelte ut sin motstander, fant på en serie vemmelige og fornærmende kallenavn.

Ikke tapt på fem år

Interessen for oppgjøret var det lite å si på.

37 321 tilskuere hadde presset seg sammen inne i den skinnende Astrodome-hallen. De skulle få se Muhammad Ali vise frem en av sine mørkeste sider, sider mange av hans beundrere verden over ikke visste at han hadde. 

Ali var ikke favoritt. Mange mente Terrell hadde en stor fordel; han var høyere, hadde større rekkevidde og hadde slått flere av de beste bokserne i USA. Ekspertene ringside mente kampen ville bli en skikkelig test for Ali mot «Blekkspruten» som Terrell ble kalt på grunn av sine lange armer.

Alis motstander hadde ikke tapt på fem år, men møtet med den gamle kameraten ble en oppgave altfor stor for verdensmesteren.

Overrasket alle

Terrell var ikke regnet som en hardtslående bokser, snarere en kjedelig fighter, en som gikk og viftet med venstrehånda og som vant kampene sine med utallige harde jabber, og som svært ofte gikk inn på motstanderen og holdt ham med sine lange armer. Terrell var 198 cm på strømpe­lesten, Ali var ikke vant til så høye motstandere, selv var han syv centimeter kortere.

Da kampen begynte, overrasket Terrell de fleste med å fyre av en serie harde slag. Ali var sint, men det var Terrell som gikk til angrep og forsøkte å vinne på styrke. Flere av slagene hans traff i åpningen, men Alis glimrende teknikk og hans hurtighet gjorde at han hadde kontroll. Terrell hang med i en runde eller to, mens jabbene hans fungerte, mens han holdt rundt Ali eller holdt seg på avstand.

Så giret utfordreren opp, gikk til angrep med større tempo og slo flere slag – som traff. Det publikum fikk se bar bud om at planeten knapt hadde fostret en større og dyktigere nevekjemper enn «Leppa fra Louisville,» som Ali gjerne ble kalt.

I hver eneste runde glefset Ali ut mot Terrell: «What´s my name? What´s my name?» Terrell svarte aldri, han fortsatte bare å ta imot juling. Runde etter runde. Etter kort tid hovnet det venstre øyet opp, ikke lenge etter begynte det andre også å svelle. Noe av årsaken var at Ali gned Terrells ansikt mot tauene rundt ringen, noen hevder også at Ali stakk en tommel i hans venstre øye underveis i kampen.

Men Terrell nektet å gå i bakken, han ble ikke slått ned i løpet av hele bataljen.

− Måtte slåss videre

 – Hva kunne jeg gjøre? Jeg kunne ikke gi meg, jeg måtte bare slåss videre. Synet mitt var så uklart at jeg så to eller tre av ham, og du kan tro meg når jeg sier at én var mer enn nok, sa Terrell spøkefullt om opplevelsen.

Mange hevdet kampen var en skam for boksesporten. George Whiting i London Evening Standard brukte ordet «barbari».

– Clay truet og hånet ham, snerret mot ham og ved en anledning spyttet han mot føttene til det stakkars vraket Terrell var, skrev Whiting. Men han berømmet også Ali for fantastisk boksing. Ali vant en knusende overlegen seier etter de 15 brutale rundene – mens Terrell ble sendt til sykehus.

Selv om han hadde fått sin hevn, var det ingen jovial og imøtekommende mester som møtte pressen etterpå.

– Ernie Terrell har overhodet ingen klasse, jeg beviste at han ikke var noe som helst, og det er best for ham at han uttaler navnet mitt riktig neste gang. Det er en spøk å kalle ham en mester, freste Ali etter kampen. 

Nektet å slå ut

Rett etter kampen fikk Ali spørsmål om han hadde spart Terrell eller om han kunne slått ham ut hvis han ville.

– Jeg tror ikke jeg kunne klart det. Jeg hadde noen muligheter til å knocke ham, men han var så sterk og bestemt, jeg ante ikke at han kunne ta imot så mye juling. Jeg prøvde virkelig etter den åttende runden, men jeg ble sliten selv, og slo av på tempoet for å klare 15 runder, sa verdens­mesteren.

Flere skribenter mente derimot at mesteren hadde kunne slått ut Terrell, men at han heller ville jule ham opp i 45 minutter.

– Boksere som Jack Dempsey, Rocky Marciano eller Joe Louis ville ha stoppet Terrell etter å ha gitt ham så mye bank, hevdet Nat Fleischer i Ring Magazine.

Veteranen Jack Hirsch i Boxing News Online mener Alis overlegenhet skygget for det faktum at også han ble et offer – fordi han ikke klarte å vinne på knockout.

– For meg er det åpenbart at han ikke klarte det. Ali foraktet Terrell, han ville aldri gitt sin motstander tilfredsstillelsen ved å holde seg på beina gjennom hele kampen. Det kan ha vært Alis beste kamp i karrieren. Og fordi Terrell gikk tiden ut, kan det også ha vært hans beste, hevdet bokseeksperten.

Forsnakkelse

For all ettertid hevdet Terrell at det var en ren misforståelse at han brukte Muhammad Alis døpenavn mens de satt i TV-­studioet. 

– Jeg kjente ham bare som Cassius Clay. Det var ingen planlagt fornærmelse, jeg mente det ikke slik, men jeg så hvordan han reagerte og jeg bare fortsatte å kalle ham Clay, sa Terrell flere år senere.

Også amerikanske myndigheter og storparten av amerikansk- og britisk presse fortsatte å bruke døpenavnet Clay.

 – Vi hadde kjent hverandre lenge og hadde en rekke felles erfaringer. Jeg husker en gang vi kjørte fra Miami og hjem til hans familie i Louisville. På veien stoppet vi på et college bare for svarte, og han talte for studentene der. Han spurte dem «hvilket land kalles for Negro?» En av studentene svarte «jeg vet ikke, men jeg har aldri hørt om et land som heter «hvite mennesker,» heller. Han likte ikke det, fortalte Terrell.

Da de to møttes i ringen, ble kampen en av de mest fantastiske oppvisningene fra en rasende Ali og, det mange mener er den mest forferdelige og tilsiktede julingen noen gang sett i en tittelkamp.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 10 2022