Maria Quislings betroelser
Maria Quisling sa nei til alle intervjuer. Så banket Bjørn på døren
Hundrevis forsøkte å få et intervju. Ingen lyktes. Inntil Bjørn Furuborg fikk komme innenfor mer eller mindre ved en tilfeldighet. Da lettet Maria litt på sløret.
Vidkun Quislings enke Maria døde 79 år gammel, syk og ensom. I den store, tunge og dystre leilighet i Erling Skjalgssons gate 26 på Frogner i Oslo, levde hun sine siste 35 år bak stengte dører.
Hun hadde minnene å leve på. Noen gode minner; fra sitt første møte med Quisling i Russland i 1923. Fra tiden før 1940 da Vidkun var forsvarsminister og livet var lyst.
Da var Maria en meget vakker og elegant dame. Det naturlige i midtpunkt i store selskaper.
Så sjarmerende at selv kong Haakon elsket å danse med henne, elsket å flørte litt valsetakt under selskapene på Slottet.
Men Maria hadde også de onde minnene å bære på. Fra krigen hvor samlivet med Vidkun sviktet. Fra rettsoppgjøret da hennes mann ble dømt til døden. Da sannheten kom for en dag. Sannheten om deportasjon av jøder og nordmenn til Tysklands konsentrasjonsleirer og gasskamre. Sannheten om tortur og henrettelser av gode nordmenn.
Maria bar også på minnet fra den morgenen presten banket på og fortalte at Vidkun var død, skutt på Akershus festning. Det smertelige tapet av en mann som hun tross alt elsket over alt på denne jord.
Gjemte seg
I tillegg kom minnene fra tiden etter krigen. Da Maria måtte holde seg innendørs, skjule seg for andre mennesker. Gikk hun ut på gaten, ble hun hånet og slått. Folk spyttet på henne, slo henne, dyttet henne over ende. Derfor måtte hun låse døren bak seg. Stenge seg inne. Mistroen til medmenneskene vokste, det samme gjorde nerveproblemene. Fantes det overhodet noen hun kunne stole på?
Dette er bildet samleren og amatørhistorikeren Bjørn Furuborg tegnet av landsforræderen Vidkun Quislings enke Maria i denne Vi Menn-saken fra 1980.
Furuborg er en av de meget få personene som var i kontakt med fru Quisling etter krigen. Fra 1945 til sin død 17. januar 1980 levde Maria gjemt for dagslyset.
I den store, dystre leiligheten hun fikk tilbake noen år etter rettsoppgjøret, omgitt av gamle møbler, enorme malerier og hundrevis av bøker, lukket hun seg inne i sin ensomhet. Bare de tre-fire nærmeste vennene slapp inn.
Hundrevis av andre forsøkte. Ingen lyktes. Inntil Bjørn Furuborg fikk komme innenfor mer eller mindre ved en tilfeldighet. Da lettet Maria litt på sløret. Men først måtte Furuborg fortelle hva som skjedde i 1945. Hvordan Vidkun ble henrettet. Selv i 1970 − 25 år etter − visste ikke Maria hvordan skuddene falt.
I en pappeske?
− Maria Quisling visste ingenting om henrettelsen. Hun hadde hørt rykter om at Quisling ble plassert i en pappkartong. Utenpå kartongen var en merkelapp i nærheten av Vidkuns hjerte. Den hadde de skutt etter. Dette syntes Maria var feigt. At de som skjøt ikke torde se på offeret. Jeg fortalte henne imidlertid sannheten om henrettelsen, sier Bjørn Furuborg.
Furuborg fattet en viss sympati for Maria Quisling under møtene de to hadde.
− Jeg tar selvfølgelig sterk avstand fra nazismen, Vidkun Quisling og Nasjonal Samling. Men etter min mening stiller Maria Quisling i en annen klasse. Hun begikk ingen forbrytelser under krigen. Hun ble aldri tiltalt for landsforræderi. Jeg vil gjerne at folk skal få det riktige bilde av henne, sier Furuborg.
Det første vi snakket om var hvordan Maria og Vidkun først traff hverandre. Det verserer i dag flere forskjellige versjoner om det første møtet, men slik skildret Maria Quisling det:
Han forsto det var løgn
− Jeg traff Vidkun første gang i Ukraina, i byen Kharkiv. Det var i 1923. Jeg studerte juss på den tiden, på byens universitet. Dette var året for Fridtjof Nansens store hjelpeaksjon i Russland. Den store nordmannen kom til vår by. Til ære for ham og hans sekretær, Vidkun Quisling, ble det holdt en fest i rådhuset. Sammen med en del andre studenter ble jeg invitert til middagen. Av en eller annen grunn ble jeg sittende rett overfor Quisling. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til denne nordmannen på grunn av øynene hans. Han så stadig vekk på meg, og det var som om jeg ble hypnotisert.
− Jeg fikk denne rare følelsen, og ble usikker. Ikke akkurat redd, men jeg ville vekk derfra. Derfor bestemte jeg meg for å dra fra stedet så fort vi var ferdig med å spise. Jeg gikk ut bakveien, gjennom en stor dobbelt dør, ut i hagen. Vel, hage, det var nærmest en park.
− Jeg gikk gjennom parken ned mot veien. Der var det et lavt marmorgjerde, cirka en meter høyt. Det hoppet jeg over. I samme øyeblikk som jeg tok bakken, oppdaget jeg Vidkun like bortenfor. Han sto og ventet på meg, og kom straks bort og spurte hvor jeg hadde tenkt meg. «Hjem», svarte jeg. «Min mor er så streng, jeg må tidlig hjem.» Men han forsto at det var en løgn. Det var tidlig på kvelden.
− Han spurte da om han kunne få følge meg hjemover. Først nektet jeg, men vi ble stående og prate en stund, og etter hvert ble det til at han fulgte meg på veien. Vi kom til broen, etter å ha passert den var der en stor grønn slette som gikk ned til elven. Dette var på vårparten, og Vidkun spurte om vi ikke kunne sette oss og snakke en stund. Vi slo oss ned på gresset. Vidkun plasserte seg ved bena mine og begynte å fortelle.
− Han snakket godt russisk og fortalte om sitt elskede Norge. Jeg forsto han var veldig glad i landet. Han fortalte om Fyresdal, om fjellene der, om naturen, hvor vakkert alt var. Han snakket også veldig mye om sin mor, så jeg forsto han måtte være veldig glad i henne. Så sa han at jeg var veldig pen og vakker, og at det var derfor han hadde lagt merke til meg under middagen.
Slik fortalte den da 70-årige Maria om sitt første møte med Vidkun. Bare noen måneder senere, 19. september 1923, giftet de seg i den norske legasjonsbygningen i Moskva. Vidkun var 36, Maria 23.
Kunst og antikviteter
De seks første årene av ekteskapet levde de i Russland. I 1929 sa Quisling at han ville hjem for å advare og kjempe mot bolsjevismen som han hadde sett i praksis i Russland. Han var redd kommunismen skulle nå Norge. Til Maria sa Quisling at Arbeiderpartiet allerede hadde fått store mengder russiske rubler fra Russland for å lage revolusjon hjemme.
I løpet av sine år i Russland kjøpte Quisling opp møbler, kunst og antikke gjenstander. Disse hadde Maria fortsatt i sin leilighet i Oslo. På veggene hang kostbare malerier av kunstnere som Rubens, van Eyck, Murillo og Reynolds. Et glasskap var fylt med krystall, blant annet glass med N II inngravert. Maria sa de hadde tilhørt tsar Nicolai II. Marias familie tilhørte den russiske lavadel.
− Hennes far var i familie med tsaren, forteller Bjørn Furuborg.
I stuen sto en bronsebyste av Vidkun Quisling, et annet sted i huset hadde hun en hvit gipsbyste av ham. Et fotografi av mannen sto også fremme. Men foruten dette fantes det ingenting i leiligheten som hadde tilknytning til krigen eller nazismen. Bortsett fra bøker. I bokhyllen fant jeg blant annet Adolf Hitlers «Mein Kampf». Skrivebordet − det hadde i sin tid tilhørt tsarens statsminister som ble skutt i operaen i Moskva − sto slik Vidkun forlot det. Der lå manuskriptet til boken han holdt på med. Der lå dokumenter han hadde skrevet i fengslet. Vidkuns siste brev og tanker.
− Jeg snakket med Maria om Quislings manuskript. Hun hadde ingen tanker på å gi det ut. Trodde aldri det ville bli offentliggjort, sier Furuborg.
− Til sammen måtte det være verdier for minst en million kroner i leiligheten. Maria fortalte at de hadde forsikret innboet for 100 000 kroner allerede i 1940. Hun sa ingenting om hvem som skulle arve det, men jeg forsto det slik at en del av manuskriptene skulle tilfalle en organisasjon som arbeidet for rehabilitering av tidligere NS-folk.
Dårlig kledd
Maria Quisling var et sykt og nedbrutt gammelt menneske da Furuborg slapp inn. Hun hadde betennelser i begge bena og var følgelig svært forkrøplet. Men selv om hun var gammel, kunne man tydelig se at hun hadde vært en svært vakker kvinne.
Hun gikk dårlig kledd, ofte i morgenkåpe hele dagen. Ellers hadde hun på seg gamle og utslitte klær. Hun hadde neppe fornyet garderoben siden krigen. Enkelte dager virket hun ustelt og uflidd.
Hun følte seg imidlertid ikke urettferdig behandlet i Norge, selv om hun syntes hun var sikret dårlig økonomisk. Det eneste hun hadde å rutte med var offiserspensjonen etter Quisling. Flere ganger hadde hun forsøkt å selge noen av gjenstandene i leiligheten. Noe hadde hun solgt, men det var vanskelig. For det første ville hun ha altfor mye for tingene. Dernest torde hun aldri å slippe inn fremmede folk slik at de kunne se på gjenstandene, sier Furuborg.
− En ting hun var svært opptatt av, var det norske folks oppfatning av hennes mann. Stadig spurte hun om jeg trodde Vidkun ville bli rehabilitert, om folk snart ville godta det han hadde gjort.
− Jeg besøkte Maria i alt ni ganger. Vi satt og pratet sammen opptil et par timer av gangen. Flere ganger begynte hun å gråte. Spesielt når vi snakket om dødsdommen og henrettelsen. Hun tok mine hender i sine og tårene rant, sier Furuborg.
Jeg spurte henne om Vidkun noen gang var brutal mot henne. Vi vet jo hvordan han skrev under dødsdommer under krigen. Derfor ville jeg vite om han noen ganger var voldsom hjemme.
Til det svarte Maria at han aldri hadde vært hverken brutal eller voldsom på noen måte. Maria mente selv at hennes mann var et godt menneske. Hun kunne ikke forstå at han hadde signert dødsdommer. Hun mente det måtte være noe galt her, at andre sto bak dommene.
Prøvde å hindre ham 9. april
Maria snakket glad om førkrigstiden. Spesielt om den perioden hvor Vidkun var forsvarsminister. Da var de stadig i store selskap. Maria beskrev seg selv som meget vakker og elegant på den tiden. Hun elsket å danse, hadde tatt spesialundervisning i dans. Hun kunne føre seg vel blant konger og regenter.
Hun fortalte at Vidkun hverken danset, drakk eller røkte. I motsetning til henne kjedet han seg i selskapslivet.
Hun manglet aldri dansepartnere. Maria fortalte at kong Haakon var svært begeistret for henne i denne tiden. Kongen engasjerte henne ofte i selskaper, og hun hadde bare godord å si om ham, sier Furuborg.
− Maria og Vidkun diskuterte svært lite politikk seg imellom. Hun var ikke interessert, var ikke engang medlem av NS. Vidkun forsøkte flere ganger å få henne til å melde seg inn, men hun ville ikke.
Jeg spurte henne spesielt om den berømte «peppersaken» før krigen: Da Quisling var forsvarsminister, påsto han at han var blitt overfalt i departementet. Hun fortalte at Vidkun kom oppskaket hjem den kvelden. Han hadde blod i håret og så ut som om han var slått ned. Maria ringte både politi og lege. Politiet ville avhøre henne, men Quisling nektet. Han ville holde sin kone utenfor, dessuten ville han dysse ned hele saken, ifølge Maria.
Bare én gang ble Maria dratt inn i politikken til hennes mann. Like før 9. april 1940 hadde Vidkun en lang samtale med henne. Han fortalte at noe var i ferd med å skje, og hun forsto at en tysk invasjon var på gang. Quisling sa han ville flytte fra leiligheten og ned til Hotel Continental.
Maria forsto da hele planen og forsøkte med alle midler å holde ektemannen hjemme. Hun mente det ville se for brutalt ut om han flyttet ut for å overta makten med en gang tyskerne kom. Hun mente det var best han holdt seg i bakgrunnen noen dager før han blandet seg inn. Men han ville ikke høre på sin kone.
Quisling gjentok stadig at regjeringen hadde spilt fallitt og at andre måtte overta. Han var 100 prosent sikker og tvilte aldri på at han handlet riktig. Det var ikke noe han lurte seg selv med. Han flyttet følgelig ned til Continental.
Maria mente hun hadde gjort alt for å hindre ham i disse aprildagene, samtidig ville hun gjerne forsvare det han gjorde.
− Vidkun handlet riktig. Det er en lov som sier at hvis kongen, regjeringen og Stortinget forlater hovedstaden, kan en person som er leder for et parti overta makten, sa Maria.
De «gode» tyskerne druknet
Hun mente også at de tyskerne som kom hit i aprildagene var «gode» tyskere.
− Det var to typer tyskere som kom hit i de dagene. Hitler hadde plukket ut spesielle «Norgesvenner» blant sine soldater. En god del av disse ble bl.a. sendt med «Blücher». Mange omkom da skipet ble senket utenfor Oscarsborg. Noen av de gode folkene kom imidlertid frem. Da de fikk høre at Terboven var på vei, fikk de panikk. De så på ham som et udyr, sa Maria.
Under krigen var samlivet mellom ekteparet dårlig. Da de flyttet ut til Gimle, tok de hvert sitt soverom. Men tilt tross for det dårlige forholdet, ville hun ikke forlate ham. Maria sa hun hadde lovet å stå ham bi i gode og onde dager, og det løftet ville hun holde.
Vidkun hadde en veldig makt over henne, selv om han nok ikke misbrukte denne makten. Hun så opp til ham, beundret og elsket ham. Selv når jeg snakket med henne så mange år etterpå, kunne jeg tydelig merke beundringen og hengivenheten, sier Furuborg.
− Som landets førstedame på den tiden måtte jeg være vertinne ved selskapeligheter, sa hun. − For eksempel da Himmler var på besøk i Norge. Da holdt Quisling en stor mottagelse. Mer ville hun ikke si om Himmler.
Men hun kom inn på Terboven.
Forholdet mellom Quisling og Terboven var meget dårlig. Maria hadde også et dårlig forhold til Terboven. Hver gang navnet på nazilederen ble nevnt, lynte øynene hennes. Både Maria og Vidkun sa nei til flere invitasjoner fra Terboven om å komme til Skaugum. Årsaken var at de fryktet tyskeren. Maria sa at ektemannen flere ganger måtte gjemme seg og gå i dekning for Terboven, fordi denne ville ta livet av Quisling. «Terboven forsøkte å bli konge av Norge», var ordene Maria brukte, sier Furuborg.
Visste ikke noe om jødeforfølgelsene
Maria fortalte at hun et par ganger under krigen hadde fått besøk av to fremtredende representanter fra hjemmefronten. Besøkene skjedde på Gimle. Hjemmefrontens utsendinger forsøkte å få Maria til å påvirke Quislings beslutninger i enkelte saker, helst gjaldt det benådningssøknader. Jeg tror ikke hun gikk så veldig mye inn for å påvirke mannen, sier Furuborg.
Når det gjaldt dødsdommene, jødeforfølgelsene, tortur av motstandsmenn osv. beskyttet hun seg bak at hun ikke visste noe. Hun mente at heller ikke Vidkun kunne ha visst om hva som foregikk. Han som var et så vennlig menneske kunne ikke ha bidratt til slike uhyrligheter, mente hun.
− Hun nevnte at Quisling enkelte ganger var veldig ustabil i følelseslivet. Han kunne komme hjem oppbrakt over et eller annet, men ville ikke snakke om hva det var, sier Furuborg.
På tampen av 1944 begynte både Maria og Vidkun Quisling å forstå at krigen gikk mot slutten. De snakket om situasjonen som ville oppstå. Quisling var overhodet ikke nervøs. Han var overbevist om at han hadde reddet sitt land, og forsto ikke at noen kunne straffe ham for det.
Den belgiske nazilederen Leon Degrielle oppholdt seg på Gimle i dagene før frigjøringen, fortalte Maria. Han tilbød da Quisling å flykte fra landet sammen med ham i et fly som var stilt til disposisjon. Degrielle skulle til Spania, men Quisling avslo. Han ville «bli på sin post».
Under krigen hadde Vidkun flere ganger reist for å besøke Hitler. Siste gang var i vårdagene i 1945.
− Da ville han forsøke å oppnå fordeler for Norge i det kaoset som måtte oppstå. Men da Quisling satt og ventet på «audiens» hos føreren, gikk døren opp og ut kom Terboven. Han hadde rukket ned før Quisling, og nordmannens forsøk var forgjeves, sier Furuborg.
Da freden kom, ble Quisling arrestert og Maria internert. Etter kort tid ble det avgjort at det ikke var grunn til å reise tiltale mot Maria. Hun ble løslatt og flyttet inn på hybel hos noen venner på Vinderen i Oslo. Leiligheten hennes var konfiskert. Ved hjelp av to hjemmefrontmenn − de samme som besøkte henne på Gimle − fikk hun etter noen år tilbake leiligheten på Frogner. Men hun måtte reise rundt i byen for å samle inn personlige eiendeler som var blitt spredt for alle vinder i frigjøringsdagene.
− Jeg vil dø som en mann
Det var på tale at Maria skulle innkalles til rettssaken mot Quisling som vitne. Men Vidkun Quisling satte seg imot det. Han ville som vanlig holde sin kone utenfor det som skjedde. Og Maria dukket aldri opp i rettssalen. Derimot fikk hun besøke sin mann flere ganger mens han satt på Akershus festning og ventet på dødsdommen.
− Maria fikk aldri vite datoen for henrettelsen av sin mann. Egentlig trodde ingen av dem på at det skulle bli noe av. Men frykten lå der, og Maria tok etter hvert besøk avskjed med sin Vidkun som om det skulle være den siste, sier Furuborg.
Maria hadde med seg mat til Quisling. Han var svært utmagret. Det var uhyre streng kontroll med hva hun brakte inn til Quislings celle. Men til tross for denne kontrollen, klarte hun å smugle med seg en giftampulle. Giften hadde hun fått av et NS-medlem. Da hun tilbød Quisling ampullen, nektet han å ta den.
− Jeg vil dø som en mann, svarte han.
Da sa Maria at hun selv ville ta den når han var død. Men Quisling protesterte heftig. Han brukte sin veldige makt over henne: «Du må leve videre for å fortsette min kamp», sa han.
Så Maria tok med seg ampullen og spylte den ned i toalettet.
− Vi møtes igjen!
I fengselet fortalte Vidkun at han hadde lest igjennom evangeliene flere ganger. Han var også veldig opptatt av filosofi.
− Presten som var med under henrettelsen fortalte Maria at ektemannen i sine siste timer snakket mye om Fyresdal, om sin lykkelige barndom og om livet på jorden. Han lurte også på hvordan livet var på andre kloder, sier Furuborg.
− Da han døde holdt han blomster fra meg i hendene. Hans siste ord var «Hils Maria. Fader i deg overgir jeg min ånd.» Da jeg besøkte ham i cellen, var alltid hans siste hilsen: «Maria, vi møtes igjen i den neste verden».
Henrettelsen av Vidkun Quisling skjedde om natten. Om morgenen kom presten til Maria med dødsbudskapet. Samme ettermiddag samlet en del venner seg til minnegudstjeneste i Quislings hjem. Det ble sunget salmer, Maria selv spilte piano til salmene.
Hun tvilte egentlig på sannheten i dødsbudskapet. Under besøkene i fengslet hadde Vidkun Quisling gang på gang sagt at han ville bli benådet, at de nok ikke ville henrette ham når det kom til stykket. Dette smittet over på Maria. Hun hørte også på ryktene som sa at en annen mann var skutt i Quislings sted. Men da det til slutt gikk opp for henne at han virkelig var død, tok hun det fryktelig tungt. Først mange år senere fikk hun utlevert urnen med ektemannens aske. Hun gravla ham ved siden av hans mor på Gjerpen.
Nå er også Maria Quisling død. Det meste av sin historie tok hun med seg i graven, bare små bruddstykker ville hun gi bort gjennom Furuborg.
Til tross for mange rykter, paret Quisling har ingen arvinger.
− Vi fikk et barn, men det døde rett etter fødselen, fortalte Maria til Bjørn Furuborg.
Denne barnefødselen, som eventuelt må ha inntruffet mens paret fortsatt befant seg i Sovjetsamveldet, er det ikke funnet noen dokumentasjon på. Det er derfor synd at ikke Furuborg fulgte opp da hun ga ham denne informasjonen.
Om intervjuet
Eksklusivt i Vi Menn:
Ingen slapp innenfor døren til Maria Quisling, bortsett fra den da meget unge Bjørn Furuborg fra Kristiansand, som hadde hatt krigshistorie som interessefelt i en årrekke. Han fikk besøke henne en rekke ganger på 70-tallet, og hun ga ham timelange intervjuer, mot løfte om at han ikke skulle offentliggjøre samtalene før etter hennes død. Han holdt sitt ord, og resultatet av intervju-rekken ble ikke publisert før i mars 1980, i Vi Menn, to måneder etter at Maria var gått bort.
Senere er det fremkommet at Maria Quisling i 1970 besvarte 12 spørsmål fra Ron Laytner, en amerikanske journalist, skriftlig. Dokumentet ble ikke publisert før Telemark Arbeiderblads journalist Ørnulf Hjort-Sørensen oppsporet det i 2005.
Peppersaken:
Den såkalte «peppersaken» refererer til en hendelse som skjedde i 1932, da Vidkun Quisling ble angrepet på sitt kontor i Forsvarsdepartementet av én eller flere gjerningsmenn. Han ble forsøkt stukket med kniv, og fikk skadet hånden. Det ble også kastet rød pepper i øynene hans. Etter overfallet måtte han ha legetilsyn. Venstrepartiene i Norge valgte imidlertid å tro at hele peppersaken var oppdiktet.
Telefonkiosk:
Maria Quisling hadde ingen tilgang til telefon i sin hybel på Vinderen, hvor hun bodde rett etter krigen, så når hun trengte å telefonere, måtte hun benytte telefonkiosken ved Vinderen stasjon.
Ikke skutt i pappeske:
Først i 1970 fikk Maria Quisling vite detaljene rundt ektemannens død: Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus festning den 24. oktober 1945. Henrettelsen ble gjennomført kl. 02:40 om natten og det ble brukt elektrisk belysning. Eksekusjonspelotongen besto av ti mann som skjøt fra om lag åtte meters avstand, kommandøren skjøt til slutt Quisling gjennom tinningen med pistol. To leger konstaterte at åtte kuler var gått gjennom hjertet. Liket ble straks sendt til krematoriet. Den 1. juni 1959 ble askeurnen satt ned på foreldrenes gravsted i Gjerpen. (Fra Wikipedia)