AVRO VULCAN
Dommedagsflyet
Ved siden av legendariske Spitfire, var Avro Vulcan et av de mest ikoniske britiske flyene noensinne - bygget for å slippe atombomber over sovjetiske byer tidlig under den kalde krigen.
GOODWOOD 2014: Den gamle racerbanen helt sør i England er full av forventningfulle mennesker i forbindelse med Goodwood Festival of Speed, den årlige fartsfesten for dem som elsker motor, gjerne ispedd en solid dose nostalgi. Her samles mange ekstremt kostbare og sjeldne biler. Man kan få nærkontakt med de råeste superbilene, klassiske racerbiler og sjeldne veteranbiler.
Denne lørdagen er som en hvilken som helst lørdag på Goodwood: Tusenvis av petrolheads og nysgjerrige kretser rundt den gamle racerbanen.
Men plutselig er det som om interessen for bilene forsvinner. Lyden fra de kostbare superbilene har fått konkurranse av en mer gjennomtrengende og truende lyd. Publikummets fokus har flyttet seg fra banen og opp mot himmelen: Goodwood har fått besøk av Avro Vulcan XH558 - britenes deltavinge bombefly .
Falklandskrigen
Vi rykker tilbake til 31. april 1982. Besetningen på Vulcan XM607 hadde fløyet 6 000 kilometer over øde hav da mannskapet tidlig om morgenen innså at toktet deres var i ferd med å bli et selvmordsoppdrag.
Cockpiten til fartøysjef Martin Withers og co-pilot Dick Russel var ukomfortabel, trang og uten alburom mellom de to katapultsetene. Bak dem – en halv etasje ned, satt de fire radar-, navigasjons- og systemoperatøroffiserene ved konsollene sine. Rommet var nesten vindusløst og luktet svette, lær, aldrende gummi og hydraulikkveske.
Men akkurat nå var manglende komfort det minste problemet.
Toktet, Operation Black Buck, var den første krigshandlingen fra britisk side etter at Argentina okkuperte Falklandsøyene 2. april. Før den britiske ekspedisjonsstyrken skulle kunne gjenerobre øygruppen, var det av avgjørende betydning å sette flystripen i hovedstaden Port Stanley – den eneste på øygruppen – ut av spill for å få luftherredømme.
Det skulle bli det mest vågale raidet Royal Air Force hadde gjennomført siden 2. verdenskrig.
Rekkeviddeangst
Oppgaven med å treffe den 35 meter smale flystripen med gammeldags bombesikte fra 3000 meters høyde, var krevende nok. I tillegg hadde argentinerne fløyet inn 30mm luftvernkanoner og Roland bakke til luft-missiler uten at den britiske etterretningen visste om det.
Men den største utfordringen var å klare flyturen fra vulkanøya Ascension midt ute i Sør-Atlanteren, til Falkland og tilbake, en rundtur på over det dobbelte av Vulcan-bomberens maksimale rekkevidde. Det innebar en kompleks operasjon med 11 tankfly i luften samtidig som måtte tanke hverandre og det ene bombeflyet for å bringe det frem til målet.
Withers hadde kjent svetten renne ned langs ryggen mens han manøvrerte for harde livet for å holde seg påkoblet drivstoffslangen til Victor-tankflyet mens de krysset en tordenfont i Sør-Atlanteren. Nå befant de seg bare 450 kilometer nord for Falkland og skulle fylle opp tankene fra det siste tankflyet før de gjennomførte selve angrepet og møtte det neste tankflyet på vei nordover igjen.
LES OGSÅ: Verdens største containerskip kan frakte over 20.000 containere
Withers manøvrerte seg inn i posisjon bak tankflyet før de grønne lysene som indikerte fylling lyste opp. Så, uventet brått, skiftet de til rødt. Vulcan-bomberen hadde bare fått fylt opp en tredel av full kapasitet før tankflyet brått dreide unna og svingte nordover.
– Vi fikk ikke nok til å gjennomføre toktet, protesterte systemoperatøren bak i flyet.
– Beklager, det er alt vi har å gi, svarte mannskapet på tankflyet. De hadde selv så knappe drivstoffreserver at de gamblet med rekkevidden for å nå tilbake til Ascension.
Nå satt Withers alene med avgjørelsen om å snu eller å presse på. Om de gikk tomme for drivstoff hadde de få eller ingen sjanser til å bli funnet i live ute på havet.
Modne for skraphaugen
Egentlig var pensjoneringen av Storbritanias siste tunge firemotors bombefly bare noen måneder unna. Da nyheten om Falklandsinvasjonen kom i begynnelsen av april, var det mange på bombeskvadronene som satte puddingen i halsen.
Flyene, som hadde vært Royal Air Force sin stolthet tilbake på 1950-tallet skulle ikke hugges opp, de skulle i krigen i stedet. På to ukers varsel.
Avro Vulcan var opprinnelig konstruert for å slippe atombomber over sovjetiske byer tidlig under den kalde krigen. Delta-fasongen som fikk flyet til å se ut som en flygende vinge gjorde det svært manøvrerbart, størrelsen tatt i betraktning. Med 30 meters vingespenn oppførte det seg som et forvokst jagerfly, spesielt under lavflygingsangrep.
Til gjengjeld hadde flyene noen sære trekk. Ett av dem var at bare pilotene hadde katapultseter. Besetningen bak i flyet hadde små sjanser til å komme seg ut i live, noe som ble demonstrert da det første produksjonsflyet traff bakken 600 meter for tidlig under innflyging til Heathrow i 1956. Flyet spratt til værs igjen med ødelagt understell, noe som ga pilotene sjansen til å skyte seg ut. Resten av mannskapet ble drept da flyet traff bakken for andre gang og eksploderte.
Det eneste flyet i hele RAF som kunne fly til Falklandsøyene på egen hånd fra egen base var bombeflyet Handley Page Victor, som var blitt konvertert til tankfly. Bare Vulcan-bomberen aktuell.
Utfordringen lå i at Vulcan-besetningene ikke hadde trent på konvensjonell bombing på 10 år. Tanking i luften var det nesten ingen som hadde prøvd.
Selv om flyene var vakre å se på, hadde de til felles med trofékoner at de var krevende å vedlikeholde. Av de ti flyene som ble rekvirert, var det bare tre som teknisk var i stand til oppgaven.
Mens besetningene trente dag og natt, ble skraphandlere og museer gjennomsøkt for å finne reservedeler. En av de vitale komponentene ble funnet på hvilerommet til bakkemannskapene hvor det ble brukt som askebeger.
Lekkasje
De to bombeflyene som tok av fra Ascension 30. april var så tungt lastet med 21 bomber og fulle drivstofftanker at jetmotorene måtte pines over normal maksimal effekt for å få dem til værs i den varme luften.
Det siste flyet i armadaen på i alt 13 fly tilhørte Withers. XM607 var utpekt som reservefly og skulle snu et par timer etter avgang og lande dersom alt gikk etter planen. Det gjorde det ikke.
På vei opp hørte pilotene i lederflyet en hvesende lyd som ble mer intens jo høyere flyet kom. En lekkasje i gummipakningen rundt et av cockpitvinduene gjorde det umulig å trykklette kabinen. Det nyttet ikke å tette sprekken med plastfolien fra matpakkene og stappe en jakke mot vinduet. Da temperaturen sank, måtte flyet gjøre vendereis.
Withers, som hadde sett for seg et kort tokt og egentlig ikke hadde noe ønske om å slippe bomber på folk, satt plutselig med hele ansvaret for å gjennomføre bombetoktet.
"Kill zone"
Da det siste tankflyet forsvant for å redde seg selv, reagerte Withers med irritasjon.
– Vi har lite drivstoff, men jeg kommer ikke til å snu når vi har kommet så langt, advarte han mannskapet. Ingen protesterte.
Hittil hadde flygingen foregått på stor høyde. Nå i grålysningen presset han flyet ned til 90 meters høyde over havflaten for å unngå å bli sett av den argentinske radaren.
Hittil hadde navigasjonen foregått med sekstant, klokke og lommekalkulator. Å finne den lille øygruppen etter seks timers flyging over hav uten referansepunkter, var vanskelig for navigatøren. Han måtte be Withers om å øke høyden til 160 meter for å kunne se Falklandsøyene på radaren. 30 kilometer fra målet indikerte varslingssysteme at den argentinske radaren hadde plukket dem opp. Først nå begynte de å føle seg sårbare.
Planen gikk ut på at bombeflyet skulle snike seg inn lavt før det trakk opp for fulle motorer til 3 000 meters høyde – utenfor luftvernartilleriets «kill zone». På grunn av feilmarginen til det manuelle bombesiktet planla man å komme 30 grader på skrått inn for å treffe den smale rullebanen fra denne høyden. Da hadde man størst sjanse til å treffe med et par bomber, teoretisk sett.
Den første radarkontakten viste at de var på rett kurs. Klokken var 04.30 lokal tid da Vulcan-flyet trakk rett opp foran de argentinske målradarene. På bakken antok man at flyet var et av deres, siden de ikke ventet noe britisk luftangrep, og banebelysningen forble tent.
500-kilos bombe
Hastigheten var 610 km/t mens flyet lå på stø kurs. Tre kilometer før rullebanen slapp det den første 500-kilos bomben som ble fulgt av de 20 neste med et halvt sekunds mellomrom. Fra denne høyden brukte de 20 sekunders fritt fall før de første eksplosjonene kom.
Withers hadde allerede lagt flyet i en krapp unnvikende manøver da de så lysglimtet fra den første bomben der den boret seg dypt ned i midten av rullebanen og eksploderte. Så lyste himmelen opp i et ragnarok av bombeeksplosjoner og sporlysprosjektiler fra bakken.
De visste det ikke da, men det var kun 16 av bombene som faktisk eksploderte. Og kun den aller første traff rullebanen.
Selv om de argentinske styrkene klarte å utbedre skaden provisorisk, forhindret den at argentinske jagerfly kunne bruke flyplassen. Den moralske effekten var kanskje størst, og ga et tydelig signal om at britene ville gjenerobre øygruppen, koste hva det koste vil.
Withers og besetningen klarte å nå tankflyet utenfor kysten av Brasil med en snau times drivstoffmargin. For innsatsen i det som hittil var historiens lengste bombetokt ble han dekorert med Distinguished Flying Cross.
Legende
Ved siden av legendariske Spitfire, var Avro Vulcan et av de mest ikoniske britiske flyene noensinne. Da ett av dem tatt ut av møllposen i 2007 og restaurert tilbake til flydyktighet for 25 millioner kroner ved hjelp av private donasjoner og et nasjonalt lotteri, ble det umiddelbart stjernen på alle flyshowene det deltok på. Med klump i halsen kunne hundretusener av briter høre ulet fra jetinntakene når hver av de fire motorene gulpet i seg 100 kilo luft i sekundet mens det enorme deltavingede flyet med den helt spesielle fasongen gjorde halsbrekkende manøvre som ellers bare jagerfly kunne utføre - som på Goodwood i 2014.
«Spirit of Great Britain» holdt seg flygende hver sommersesong til siste tur i oktober 2015. Sjefpilot på oppvisningsflyet var, nettopp, pensjonisten Martin Withers (72).
– Det føltes rart å gå inn i et kaldblodig første angrep den gangen. Nå synes jeg hele krigen var en skam og en usivilisert måte å løse problemer på, sier han i dag.
Avro Vulcan XH558s flygning over Goodwood i 2014, var blant de siste gangene de legendariske flyet var på vingene.
