Iolaire-tragedien
Overlevde krigen, men ikke egen skjærgård
Soldatene hadde overlevd skyttergravene i første verdenskrig, men møtte døden nærmest på terskelen til sitt eget hjem da de skulle hjem for å feire nyttår.
Den første verdens-krig (1914-1918) var akkurat ferdig og verden slikket sine sår. Øya Lewis og Harris på Hebridene utenfor nordvestkysten av Skottland var hardt rammet. Av en befolkning på 35 000 personer hadde 7000 menn deltatt i krigen. Mer enn 1100 hadde mistet livet. Så godt som hver eneste familie var berørt på en eller annen måte – de hadde mistet en far, en sønn, en bror eller en onkel.
Desto større var gleden over at noen hadde overlevd og nå skulle komme hjem. De fleste av soldatene var fortsatt i tjeneste, men var innvilget perm for å reise hjem å feire nyttårsaften – Hogmanay på skotsk. De krigstrette soldatene kom med tog til Kyle of Lochalsh, en liten landsby på det skotske fastlandet. I løpet av ettermiddagen den 31. desember hadde over 500 soldater ankommet med håp om å komme med rutebåten over til Stornoway, den største byen på Hebridene.
Mange av dem som ventet hadde ikke vært hjemme på fire år. På kaia i Kyle pakket hundrevis av forventningsfulle soldater seg sammen i påvente av den siste transporten. Den regulære fergen «Sheila» var stappfull, derfor hadde den britiske marinen rekvirert et ekstra fartøy - HMY «Iolaire» - for å hente resten. «Iolaire» var bygget som luksusyacht og het opprinnelig «Iolanthe» da hun ble sjøsatt i 1881.Under krigen ble den brukt i generelle patruljeoppdrag og søk etter fiendtlige ubåter. Den hadde tjenestegjort over et stort område - fra Shetland til Portsmouth.
LES OGSÅ: Spionhotellet - etasjen som ikke fantes
Hjem for enhver pris
Da «Iolaire» ankom Kyle, oppsto det diskusjoner om sikkerheten. Båten hadde bare to livbåter og redningsvester for 80 personer. Skulle ulykken være ute, var dette langt fra tilstrekkelig. Det vekket også noe uro at «Iolaire» aldri hadde seilt inn til havna i Stornoway på nattestid. Farvannet kunne være lumsk, særlig i mørket. Men kaia var full av desperate menn som ville hjem. Hvem kunne nekte dem? Snart hadde mannskapet på 24 selskap av 256 passasjerer. Mange hadde med seg julegaver til familie og venner de ikke hadde sett på fire år. Kom de til å kjenne ungene igjen? Koner og forloveder, fedre, mødre og søsken, venner og bekjente – sto de der og ventet, på kaia i Stornoway? Selvfølgelig gjorde de det. Ventetiden var endelig over.
Beasts of Holm
«Iolaire» forlot Kyle klokken halv syv på kvelden. Ikke lenge etter midnatt var skipet cirka 11 nautiske mil (ca 20 km) fra Stornoway og begynte å legge kursen nordover mot havna, hvor «Budding Rose» ventet som los. Etter midnatt endret været seg. Det skyet til og vinden økte.
Cirka 10 nautiske mil fra havna passerte «Iolaire» fiskebåten «Spider». Mannskapet på fiskebåten rapporterte i ettertid at «Iolaire» ikke endret kurs mot fyret Arnish Light som markerte innløpet til Stornoway. I stedet holdt skipet nordlig retning mot Holm-skjærene. Klokken var rett før 02.00 da skipet traff det beryktede skjæret «Beasts of Holm». En plutselig stormbyge skal ha tatt tak i skipet og nærmest kastet det mot skjæret da det ikke var mer enn 800 meter fra innseilingen til havna i Stornoway.
LES OGSÅ: Sjakalen bombet for kjærligheten - ble felt av egne testikler
Kastet rett i havet
«Iolaire» var bygget på skipsverftet Fergusons of Leith i 1881 og konstruert for å tåle en støyt. Men ikke et sammenstøt av denne typen. Båten var sjanseløs mot skjærene. Flere nødbluss ble sendt opp, og «Budding Rose» seilte til unnsetning. Men verken den eller «Spider» lyktes med å komme nærme nok forliste «Iolaire».
Været som frem til midnatt hadde vært rolig, hadde nå blitt urolig med sterk vind fra sør. Bare sekunder etter at «Iolaire» traff skjæret, rullet skipet over på siden. Mange av passasjerene ble kastet rett i det opprørte og iskalde havet. Selv om skjæret ikke ligger langt fra stranden og redningen, gjorde mørket, de høye bølgene og de forræderske skjærene forholdene livsfarlige for mennene i vannet.
LES OGSÅ: Tar du et bilde av en kvinne i denne byen, kan det bli det siste du gjør
Dessuten hadde de på seg uniformer og tunge støvler som gjorde mennene blytunge i vannet. Deres eneste håp var egen evne til å svømme i land. Under de rådende forholdene var det umulig å få sjøsatt redningsbåtene, og i kaoset som oppsto ble redningsvestene liggende.
Helten fra Ness
I fraværet av offiserer som tok kommando var det en mann som sto frem: John Finlay MacLeod fra Ness. Han greide å svømme i land med en redningsline som var festet til et større rep. Det gjorde at andre kunne dra seg i land, og det er antatt at MacLeods heltemodige innsats reddet over 30 mann. Han mottok senere Humane Society Medal for sin innsats. Den siste personen som kom seg i land i livet var Donald Morrison fra Ness som reddet livet ved å klamre seg til masten en hel natt og helt til en båt lyktes med å komme nærme nok vraket av «Iolaire».
Aldri funnet
Av 280 passasjerer var det bare 79 som overlevde. 201 druknet den natten, 64 av dem er aldri funnet. Iolaire-tragedien er den dødligste maritime katastrofen i fredstid siden DS «Norge» gikk på Rockall i 1904.
Den britiske marinen satte raskt ned en undersøkelseskommisjon, men rapporten ble ikke offentliggjort før i 1970. Rapporten unnlot å ta stilling til skyldspørsmålet. En offentlig rettssak fant sted i Stornoway i februar 1919 etter et folkekrav. Det ble konkluderte med at navigeringen var under enhver kritikk. De ansvarlige offiserene ikke utviste tilstrekkelig grad av årvåkenhet og forsiktighet da de kom inn mot havnen og hadde i tillegg forsømt å gi nødvendige ordrer. Det var ikke tilstrekkelig med redningsutstyr om bord, skipet manglet nødvendig radiosamband og det hadde tatt altfor lang tid å bringe redningshjelp fra Stornoway til Holm. Juryen konkluderte med at alle feilene kunne vært unngått og at det bidro til omfattende tap av liv. Etter «Iolaire»-tragedien ble det innført et nytt og langt strengere regelverk med krav til redningsutstyr om bord på britiske båter.
Rammet et lite samfunn
Ulykken rammet samfunnet på Lewis og Harris hardt og fikk alvorlige ringvirkninger. Lettelsen over at krigen var over og gleden over at nære familiemedlemmer skulle komme hjem, ble snudd til tragedie og elendighet. Mangelen på arbeidsdyktige menn i fiske og jordbruk gjorde at mange familier strevde med å få endene til å møtes. For noen ble det et liv på sultegrensen. Et katastrofefond hjalp enker og støttet familier, men det var ikke tilstrekkelig. Det tøffe livet med alle utfordringene medførte at mange av de yngre valgte å emigrere. I april 1923 dro «Metagama» til Canada med 300 personer fra Lewis om bord. Snittalderen var 22 år.
Kilde: Museum nan Eilean, Stornoway
BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Klikk her for å abonnere eller les alt ukebladet har utgitt på vimennpluss.no.