Så bra at det ikke funket
Jagerflyet var sensasjonelt bra, men så kom sjokkbeskjeden: «Den f … drittsekken har kansellert hele prosjektet»
Byggingen av verdens beste jagerfly gikk lenge strålende, men så fikk 29.500 ansatte den nådeløse kontrabeskjeden.
Dagen som er blitt hetende «Black Friday» for den canadiske flyindustrien inntraff 20. februar 1959.
Fagarbeiderne ved Avro Canadas fabrikk utenfor Toronto trodde knapt sine egne ører da selskapets direktør uten forvarsel annonserte på høyttalerne at «den f … drittsekken i Ottawa har kansellert hele prosjektet».
Med det mente han den nyvalgte statsministeren John Diefenbaker som med et pennestrøk hadde skutt ned Canadas grandiose plan om å bli en av verdens tre ledende produsenter av jagerfly sammen med USA og Sovjetunionen.
Noen timer senere sto 14 500 ansatte ved flyfabrikken uten jobb. Ytterligere 15 000 ansatte i forsyningskjeden skulle også miste jobbene, og Canada skulle aldri mer utvikle egne jagerfly.
Deltavinge
Knapt halvannet år tidligere hadde de samme 14 500 samlet seg foran hangaren der åpenbaringen skjedde. Ut trillet et enormt deltavinget hvitt jagerfly, halvannen ganger så stor og nesten tre ganger så tung som en F-16.
Avskjæringsjageren Avro CF-105 Arrow var både vakker og futuristisk, og var fullt på høyde med de raskeste amerikanske og sovjetiske jagerflyene med en toppfart på to ganger lydens.
Med de rette motorene – som ennå ikke var utviklet – ville senere versjoner sannsynligvis klare å oppnå hastigheter på nærmere tre ganger lydens. Designet gjorde at luftmotstanden ikke var den begrensende faktoren. Det var bare friksjonsvarmen fra luften langs skroget som til slutt ville begrense toppfarten når skroget begynte å smelte.
Rekordfly
Behovet for et revolusjonerende jagerfly hadde oppstått for å kunne skyte ned sovjetiske bombefly som ville krysse Arktis for å nå sine mål i Nord-Amerika.
Erkjennelsen av at Sovjet hadde utviklet det firemotors jetbombeflyet Bison med en toppfart på 950 km/t satte fart i de canadiske planene om en avskjæringsjager som kunne fly høyere og raskere enn noen annen, dag og natt og i all slags vær under krevende klimatiske forhold.
Canada hadde bygget opp en stor flyindustri under krigen med å lisensbygge blant annet Hurricane-jagerflyet og Lancasterbombeflyet for Storbritannia.
Nå skulle Avro Canada oppfylle drømmen om å bruke kunnskapen til å skape noe stort og eget.
Uten begrensningene det medførte å jobbe på oppdrag for andre, plasserte flyingeniørene Canada helt i forkant av den teknologiske utviklingen på 1950-tallet. Foruten Avro Arrow, utviklet de også Nord-Amerikas første jetpassasjerfly, C. 102 Jetliner (som ble en flopp), den flygende tallerkenen Avrocar, og til og med forløperen til en månebil.
Men ingen annen nasjon endte opp med å bruke så mye penger på fly som aldri kom i produksjon.
Avro Arrow skulle være et rekordfly uten tanke på økonomiske begrensninger. For å nå målene utviklet ingeniørene det første digitale fly-by-wire styresystemet. Navigasjonssystemet brukte telemetri, og nye materialer måtte utvikles til skroget.
Sterke nok motorer fantes ikke, så de måtte utvikles parallelt med flyet. Allikevel gikk det ikke mer enn 28 måneder fra unnfangelsen av konseptet til den første av i alt seks prototyper.
Astronomisk dyr
Testpilotene var også fornøyde. Allerede på jomfruturen viste Arrow lovende flyegenskaper, både på grunn av deltavingedesignen og det automatiske stabiliseringssystemet.
Selv med tyngre og svakere jetmotorer enn de som skulle brukes i produksjonseksemplarene, brøt prototypen lydmuren på sin tredje flytur. På den syvende turen kom hastigheten opp i 1600 km/t mens det klatret til 50 000 fot. Toppfarten på denne turen ble notert til Mach 1,95, og flyet hadde enda mer å gå på.
Akilleshælen var at flyet trengte et nytt og avansert våpensystem som fungerte i halvannen ganger lydhastigheten 50 000 fot over bakken. Våpenprogrammet med navnet Astra fikk snart kallenavnet «Astronomically expensive».
Flyet ble etter hvert så avansert at man måtte ty til amerikanske forskningssentre for å teste det ut. Snart var regningen kommet opp i 250 millioner canadiske dollar, en helt uhørt pris den gang.
Svenskene forsto det
Datoen da det første flyet ble rullet ut, 4. oktober 1957, sammenfalt tilfeldigvis med dagen da Sovjetunionen skjøt opp verdens første satellitt, Sputnik, i bane rundt jorden. Nå var plutselig ikke sovjetiske bombefly den største trusselen, men interkontinentale ballistiske missiler med atomstridshoder som ikke kunne skytes ned.
Selve symbolet på Canadisk nasjonal storhet gikk nå en usikker fremtid i møte.
– Man trenger ikke klaver når det ikke lenger finnes hester å henge dem på, uttalte Diefenbaker retorisk.
Den konservative statsministeren hadde dessuten lovet velgerne å rydde opp i det han kalte forgjengernes pengesløseri. Å kansellere Arrow ble et lett valg da USA tilbød å selge fungerende jagerfly og luftvernmissiler til en langt lavere pris.
I ettertid virker den canadiske drømmen overambisiøs. De skulle bygge det største, raskeste og tyngste flyet. Når vekten økte, måtte motorene gjøres enda sterkere og tyngre, som igjen krevde mer drivstoff som igjen økte vekten enda mer. I tillegg var det basert på teknologi som først måtte finnes opp.
Noen ganger er «best» det godes fiende. Til sammenligning utviklet Sverige sitt revolusjonerende jagerfly SAAB Draken omtrent samtidig. Flyet var bare halvparten så stort som Arrow, men fløy nesten like raskt. Dessuten kunne det brukes både til avskjæring, ren luftkamp og som bombefly, i tillegg til å operere fra improviserte flystriper og landeveier.
Våpen og motor var hyllevare med små endringer, akkurat som konseptet ble med de senere jagerflyene Viggen og Gripen. Det trengte ikke være best i verden, men bra nok for Sverige med begrensede ressurser uten stormaktsambisjoner. Flyene fikk en lang operativ karriere og ble også eksportvare for Sverige.
Intakt eksemplar?
Arrow ble aldri solgt hverken til USA eller Storbritannia, selv om de første prototypene viste lovende flyegenskaper. Sjokket etter kanselleringen hadde ikke lagt seg da ordren kom om å destruere både tegningene og de ferdige flyene innen to måneder. Angivelig av frykt for sovjetisk industrispionasje.
Da beskjeden om kanselleringen kom over høyttaleren, fantes det fem flygende prototyper. En sjette med de nyutviklede motorene var klar til å fly, mens fire til var under bygging.
Den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA kastet imidlertid ikke bort tiden. I løpet av noen timer hadde de gitt jobbtilbud til 32 ingeniører som gikk i gang med de bemannede romfartsprosjektene Mercury, Gemini og Apollo som kulminerte med månelandingene.
I årevis verserte det rykter om at ett eksemplar hadde blitt smuglet i sikkerhet for ettertiden. En rapport skal ifølge BBC gå ut på at et vitne hadde observert et hvitt, deltavinget fly uten kjennetegn på en base i Sør-England på 1960-tallet. Kan det ha vært en overlevende Arrow?
Det som er sikkert, er at en neseseksjon ble gjemt og bevart. Den er nå utstilt på museum.
Den tekniske tegneren Ken Barnes var neppe den eneste som smuglet med seg en bit av flyet eller et verdifullt dokument på Black Friday. Ifølge BBC tok han med seg en blåkopi hjem og gjemte den i kjelleren istedenfor å ødelegge dokumentene. Senere fikk han jobb i NASA og dokumentene ble først funnet av nevøen mange år etter hans død.
Avro CF-105 Arrow Mk1
Besetning: 2
Lengde: 23,7 m
Vingespenn: 15 m
Maks avgangsvekt: 31 tonn
Motor: 2x Pratt & Whitney J75, hver 105 KN skyvekraft
Maks hastighet: Mach 1.98 (2100 km/t) på 15 000 meters høyde
Maks høyde: 16 000 meter
Stridsrekkevidde: 670 km
Avro kommer av briten Alliott Verdon Roe (A.V. Roe) som grunnla Avro Company i 1910. A.V. Roe Canada Ltd ble etablert i 1945 da britiske Hawker Siddeley Group tok over Victory Aircraft Ltd i Malton, Ontario. Avro Canada ble et heleid datterselskap av britiske A.V. Roe and Company. Det britiske moderselskapet bygde blant annet det supersoniske deltavinge-bombeflyet Avro Vulcan (Vi Menn uke 31 2018).
Det skapte overskrifter over hele Canada hvor kanselleringen av prosjektet som skulle gjøre landet til en stormakt blant jagerflyprodusentene fortsatt for enkelte er et nasjonalt traume.
