reportasje
Dypt inne i jungelen får Johnny og Alexander det rystende svaret
Ble virkelig misjonærer som forvillet seg ut i jungelen for bare få tiår tilbake drept og spist av kannibaler? Johnny Haglund dro for å sjekke. Langt der inne i jungelen ble han møtt av et uventet syn.
Litt motstand måtte man regne med hvis man forsøkte å overbevise de innfødte i Indonesias ufremkommelige jungel om at Jesus var veien.
Det sto klart for de erfarne misjonærene. Den ene av dem var til og med blitt skutt med pil og bue da han i 1961 forsøkte å ta seg inn i territoriet til Yali-stammen, men kom fra møtet med Yali-krigerne med livet i behold.
Men da de to misjonærene Phil Masters og Stan Dale. skulle gjøre et nytt forsøk i 1968, nøyde Yali-krigerne seg ikke med å skyte.
«Da følget ankom Yali-territoriet, ble de møtt av krigere som kom ut av hyttene og viftet med pil og buer. Men følget fortsatte, helt til et signal ble gitt av de fiendtlige Yali-mennene, om at de fremmede skulle drepes. Følget snudde umiddelbart, men da de skulle krysse en elv, ble de angrepet med piler. Mennene prøvde å trekke pilene ut av kroppen ettersom de ble truffet, men det ble så mange at de segnet om og døde. Yali-mennene kuttet opp misjonærene og spiste dem», kunne man lese i avisen Le Mars Daily Senteniel fra Iowa i USA i september 1968.
Én av dem som angivelig deltok i misjonær-måltidet var faren til vår tolk, Martiniuss Kepno:
– Min far spiste mennesker, hevder Martiniuss.
Han forteller om én, kanskje var det to, misjonærer samt en gruppe på fire eller fem folk fra fjellene, tok seg inn i området for å lete etter et sted å bygge en flystripe.
– Men Yali-folket var på den tiden ikke villige til å slippe fremmede inn i deres verden, så de ble advart, hevder Martiniuss og referer til hva hans avdøde far har fortalt.
– De angrep i det følget skulle krysse en elv, drepte misjonæren og de fleste andre, deretter tok de med seg de døde kroppene til landsbyen, hvor de ble spist av min far og resten av innbyggerne, hevder Martiniuss.
Han sier det på en måte, som gjør at jeg blir usikker. Snakker han sant, eller sier han noe han tror vil jeg vil fascineres av?
Skeptisk eks-kannibal
Tidligere ble det jungelkledde fjellområdet kalt «kannibaldalen». Navnet var selvsagt ikke gitt av de som lever her, men av misjonærer. Dette er Yali-folkets territorium. De var engang de mest fryktede stammefolkene i jungelen; krigerske, aggressive, sterkt overtroiske. Og angivelig praktiserte stammefolket kannibalisme.
Ikke rart de tiltrakk seg ivrige misjonærer på jakt etter fortapte sjeler å omvende.
Misjonærene skulle vinne til slutt.
Tre måneder etter at misjonærene ble drept i 1968, krasjet et fly med misjonærer i Yali-territoriet. Den eneste overlevende, en misjonærsønn, ble tatt hånd om av Yali-folket. Under leteaksjonen like etter, ble gutten funnet.
Men denne gang så Yali-folket på dette som et positivt tegn. Fra da av tillot de misjonærene å bli værende og forkynne.
– Nå spiser vi ikke mennesker lenger, vi er kristne, sier den godt voksne Levit Peio, dypt inne i jungelen på Papua. Stammefolkets forandring fra «grusomme kannibaler» til gode kristne, er de hvite, vestlige misjonærenes beste bevis på at de «har gjort en veldig god jobb i guds navn», sier han.
Inn i en hytte, flere dagsmarsjer gjennom tykk regnskog unna sivilisasjonen, sitter en lett skeptisk gammel mann. Kawok Walilo er ikke vant til å møte hvite mennesker. Hans antrekk er et penisfutteral – koteka – ikke noe annet. Det tar litt tid før han er komfortabel med å ha høye, hårete, hvite menn inne i hytta. Men så legger Kawok ut om hvordan verden var her for lenge siden.
– Ja, vi drepte og spiste mennesker, hevder han via vår tolk Martiniuss.
– Vi drepte våre fiender, og de var god mat, minnes den gamle mannen og får bekreftende nikk fra to andre eldre karer som også sitter i denne tradisjonelle hytta.
Jeg er litt forsiktig med å spørre om detaljer. Som tilreisende nordmann tenker jeg at å antyde eller beskylde noen for å spise mennesker, er dypt fornærmende. Ikke her. Snarere tvert imot.
Derfor er det lov å fortelle om fortiden. Kanskje riktig lønnsomt til og med.
Les også: «Finnmarksgeriljaen» er jegersoldatene Putins menn ikke vil ha etter seg
Gjensyn
Historier om misjonærer og andre uvedkommende på menyen, finnes det flere av i Papuas jungler. Hvilke som er oppspinn og hvilke som faktisk stemmer, er svært vanskelig å si. Men historiene er fascinerende, og en av hovedgrunnene til at jeg har søkt hit flere ganger. I 1990 for eksempel.
Drøyt 30 år senere er de fleste jeg møtte den gang er visstnok døde. Med ett unntak:
– Han bor i den hytta der, fortalte en kar i landsbyen Apalapsili.
Mannen han hevdet fortsatt var i live, er en kar jeg tok bilder av på mitt første besøk her i 1990. Og han var ingen ungsau den gang. Men ut av jungelen kom etter hvert en gammal krok. Med stokk, caps og dårlig ben. Og hukommelse som en elefant.
– Jeg er Kerang Diang, sa mannen med rusten stemme. Selv etter 32 år så jeg med engang at dette var mannen jeg møtte i 1990. Gammer’n kikket på et bilde jeg tok i 1990, og nikket bekreftende.
– Ja, det er meg.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Kannibalhøvdingen
For 32 år siden spurte jeg ikke Diang om hvem han egentlig var. Nå har jeg med tolk fra Yali-folket, og kan spørre.
– Jeg var sjef over krigerne, forteller Diang og la ut på en utrolig fortelling.
– Jeg drepte mennesker, fordi det var stadig konflikter mellom andre stammesamfunn, fortalte Diang i det flere fra landsbyen samler seg rundt oss. Barn som voksne vil høre Diangs fortellinger fra den gang Yali-folket var kannibaler.
Diang hevder han aldri spiste mennesker selv.
– Som kommandant var min oppgave å drepe fienden. Spise gjorde de andre, forteller han, og beskriver hvordan han bar døde kropper hjem til landsbyen. Her ble de døde først flambert over et stort bål for å fjerne kroppshår.
– Deretter skar vi opp magen med bambuskniv og tok ut innvollene, før vi kuttet menneskekroppen i biter, fortalte Diang.
Tilberedningen?
– Glødende steiner fra et stort bål må graves ned i en grop i bakken, og det oppkuttede menneskekjøttet skal da ligge mellom dem i minst i fire timer, hevder han.
Les også: (+) Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist
Matauk
Jeg har alltid lurt på hvorfor noen mennesker har satt andre mennesker på menyen. Jeg er blitt fortalt at å spise menneske handler om overtro. Kanskje ønsket kannibalene å få kraften til det menneske de spiste. Kanskje var det å spise noen det absolutt mest nedverdigende du kunne utsette dine fiender for.
Men ifølge de eldre herrene Diang og Kawok, spiste Yali-folket mennesker rett og slett fordi det var mat.
– Vi spiste kjøttet sammen med søtpoteter. Og fikk vi tak i salt, var det ekstra godt, forteller de som husker kannibalismens glansdager.
Men at overtro også er involvert er det liten tvil om;
– Skjelettene ble knust til mel og spredt utover jungelen, fortalte Diang.
– For vi ville ikke at de døde skulle komme tilbake og hjemsøke oss, avsluttet den gamle kannibalhøvdingen.
Trekker turister
Historier om kannibalisme har aldri sluttet å fascinere vestlige turister og journalister på tur til Papua Ny-Guinea.
– Kannibal-historier har liksom blitt varemerket til noen av folkegruppene der, noe som de selv også vet å utnytte. De likte sikkert uttrykket i fjeset ditt da de sa det var godt på smak, menneskekjøttet, sier professor i sosialantropologi, Knut Mikjel Rio fra Universitetet i Bergen.
Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt
Han betviler ikke at kannibalisme har forekommet på Ny-Guinea der Papua ligger.
– Jeg ser ikke bort fra at noen oppi dalene der på et tidspunkt har spist misjonærer og andre. Men det er viktig å understreke at det absolutt ikke var en normal, hverdagslig ting, sier han.
– Når de forteller denne typen historier, er det flere ting som tas opp. For det første så har de adoptert den koloniale historien at de var primitive og ville mennesker som ‘trengte’ å siviliseres og pasifiseres. For det andre så har de i løpet av de siste tiårene konvertert til fundamentalistiske former for kristendom, og at de nå ser på sin egen fortid som hedensk og full av ondskap.
Professoren antar at det i historien om drapet på misjonærene i 1968 ligger en demonisering av tidligere ikke-kristne generasjoner.
– Det som skjedde i 1968 har unektelig gjort inntrykk. Drapet på misjonærene som (kanskje) fant sted var så grensesprengende og står så sterkt ut fra normalen, at det har blitt til en veldig sterk historie som kan fortelles igjen og igjen helt frem til i dag.
Det at drapene innebar å spise ofrene må også forklares litt nærmere, sier professor Rio.
– I demoniseringen som foregår i de nye kirkene så oppfordres det sterkt å slå ned på hekseri og trolldom. Det har i de senere år vært episoder hvor man har drept folk beskyldt for hekseri. Og da er det også en del av fortellingen at det hekser gjør, er å spise sine ofre, særlig deres vitale organer.
– Jeg har altså en mistanke om at historiefortellingen i dag både henter elementer fra deres fortid som hedenske ikke-kristne, og dagens narrativ om ondskap knyttet til hekseri. De demoniserer altså, dessverre må jeg si, både sin fortid og sitt tradisjonelle levevis.
– Jeg kan ikke tenke meg annet enn at morderisk kannibalisme hører til sjeldenhetene i ethvert samfunn. Rituell kannibalisme, for eksempel å spise en liten del av hjernen eller noe av asken til den avdøde i begravelsen slik som det har vært praktisert noen steder på Ny-Guinea, har vært ganske vanlig i mange samfunn jorden rundt, sier professor Knut Mikjel Rio.
