Ida var Hjemmefrontens hemmeligste agent

Det ble starten på en dramatisk epoke i livet hennes, da unge Ida Skabo-Brun fra Oslo i 1936 giftet seg med bergenseren Fritz Deetjen.

Han var sjøkaptein, og paret bestemte seg for å søke lykken i Latvia, der Deetjen hurtig fikk hyre på ulike skuter. Men tilværelsen endret seg radikalt etter sommeren 1941, da Nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen.

Havnebyen Libau ble gjenstand for heftig bombardering. Ida og hennes nyfødte sønn måtte i flere uker søke tilflukt i ruinene og falleferdige kjellerlokaler, før de tyske styrkene omsider kunne rykke inn. Mannen sin så hun aldri igjen.

Kontakt med Hjemmefronten

Nå arrangerte hun seg åpenbart med det nye okkupasjonsstyret, og ble hyret inn som kontoransatt hos Gestapo.

Etter hvert ble hun forfremmet og overflyttet til Danzig, og må ha vært erfaren i faget, da hun sommeren 1944 greide å få transfer til Oslo.

Vel ankommet i sin gamle hjemby, var Ida Deetjen smart nok til å skaffe kontakt med Hjemmefronten og ingeniør Trygve Molland, og avtalte at hun skulle skaffe så mye sensitivt materiale som mulig – og få det smuglet ut til sine nye oppdragsgivere.

Allerede første dag på jobb, ble hun presentert for den beryktede og fryktede Gestapo-sjefen Hellmuth Reinhard. Hun ble også introdusert for den allerede landskjente Gertrud Thielicke Karlsen, en tysk kvinne som før krigen kom til Norge, ble gift med en nordmann og fikk derfor norsk statsborgerskap. Umiddelbart etter den tyske innmarsjen, meldte hun seg til tjeneste for sikkerhetstjenesten på Victoria Terrasse. I begynnelsen var hun tolk, men fikk etter hvert ansettelse og anledning til å starte en karriere som politikvinne.

Gestapos kartotek

Thielicke Karlsen ble i 1941 skilt fra sin norske ektemann, og må samtidig ha tatt tilbake sitt tyske statsborgerskap. Hun forelsket seg bunnløst i Gestapooffiseren Gustav Barschdorf, en beryktet psykopat og voldsforbryter som var kjent for å finne personlig tilfredsstillelse i å mishandle norske motstandsfolk på det groveste for å tvinge dem til å snakke.

Noen dager etter at Ida Deetjen hadde startet i sin nye jobb, kom meldingen om at Barschdorf var beordret tilbake til «Riket» - og annen tjeneste. Hun var utrøstelig. Og det ble Ida Deetjen som skulle opptre som klagemur og tåretørker. På den måten skaffet hun seg ubegrenset tillitt hos Thielicke Karlsen – som ellers var kjent for å opptre mistenksomt og arrogant overfor alle hun ikke kjente.

En av Deetjens oppgaver var å arbeide med Gestapos kartotek, som inneholdt opplysninger om alle personer som hadde hatt en eller annen befatning med de tyske myndigheter. På hvert kort var det oppført opplysninger om illegal virksomhet og annet som tyskerne mente var av interesse. Hvis en gammel sak skulle opp til ny behandling, fikk Deetjen en liste over de mistenkte og ordre om å hente opp de aktuelle kortene fra kartoteket i kjelleren.

«Jeg skjønte da at det var ugler i mosen og varslet min kontakt «Knut», hvis jeg trodde det var nødvending», fortalte hun i et intervju etter krigen.

Gertrud Thielicke Karlsen hadde et tilsvarende kartotek på sitt kontor, og etter å ha blitt hennes sjelesørger, fikk Deetjen snart også tilgang dit.

Tortur

Den første gangen hun ble beordret til å delta under «skjerpet forhør», var ikke Deetjen helt forberedt på hvilken råskap hun skulle bli vitne til. En gestapist gikk frådende til angrep på en forsvarsløs kvinne som satt bundet til en stol. Ida ble så sjokkert at hun ikke greide å få fram et ord – noe som ikke akkurat falt i god jord hos Thielicke Karlsen.

Ida Deetjen var ofte tilstede på det som ble omtalt som milde forhør «når man slo litt og sånn». Da kunne det hende at den anklagede fikk låst armene fast til et kosteskaft som var plassert under knærne og så dengte de løs med alle mulige redskaper – «men det var jo bare bagateller mot de andre metodene som ble benyttet på Terrassen».

Det virkelig forferdelige torturutstyret ble oppbevart på samme sted hvor Deetjen og de andre sekretærene etter endt arbeid låste inn skrivemaskinene sine. Der lå det alle mulige uhyggelige slagredskaper. Det var minst ti-tolv stykker, noen i lær, andre i gummi, noen av treverk eller elastisk metall som minnet om tykke kabler. Alle bar tegn av flittig bruk

På kasino med Gestapo

Det var lange dager for alle som arbeidet på Victoria Terrasse, ofte fra halv åtte om morgenen til syv om kvelden. Midt på dagen var det derfor innført en lengre pause.

Tyskerne hadde etablert en kantine – et såkalt kasino - på Hotell Ritz, og her ble det spist felles middag klokken 13. Fem dager i uken var det også kveldsmat å få. Ifølge Deetjen var maten stort sett elendig, og folk satt sammen ved små bord.

Hennes faste middagspartnere var Thielicke Karlsen og Fehmers sekretær – så de temaene det ble snakket om var ofte av største interesse.

Deetjen brukte ellers mye tid sammen med tyskerne for å opprettholde sitt skalkeskjul som lojal medarbeider. Derfor feiret hun sin egen fødselsdag på Gestapohovedkvarteret på Furulund, og med stadig påfyll av alkohol var det flere tyskere som ble snakkesalige.

Selv var Deetjen tvunget til å ta benzafenyl – altså amfetamin - for holde «hjernen klar», som hun senere beskrev det. Hun var også stadig på besøk på et pensjonat i Bygdøy Allé, der en del av de kvinnelige gestapoansatte bodde. Her ble det lange kvelder med kortspill og drikke - som ga henne mye innsikt i tyskernes arbeid.

Gestapos organisasjon på magen

Gradvis klarte Ida Deetjen å skaffe seg en oversikt over alt det Gestapo drev med på Victoria Terrasse. Her var blant annet de ulike «referater» som hadde sine egne spesialområder som Milorg, flyktningetrafikk til Sverige, illegal presse, frimurere, jøder, og kommunister.

Pliktoppfyllende kopierte hun all informasjon som var å få tak i, og smuglet det ut til Hjemmefronten. Papirene skjulte hun under klærne og på magen.

«På rumpen kunne jeg ikke ha det, for tyskerne yndet å daske en bak», nærmest fniste hun i et intervju med Dagbladet vinteren 1946. En gang presterte hun å smugle med seg hjem et forhør på 70 sider, som hun delte i tre bunker og la en del på hver side og en på magen. Så sa at hun ikke følte seg helt frisk, og ba en av tyskerne om å følge henne hjem.

Da hun først hadde fått smuglet papirene ut, ringte hun til søsteren. Hvis samtalen inneholdt ordet «blomster», betydde det at søsteren skulle arrangere et møte med Molland i Hjemmefronten.

Mye av tiden på Victoria Terrasse arbeidet Deetjen direkte under den beryktede gestapisten Siegfried Fehmer. Han hadde kontor i etasjen over, et vakkert hjørneværelse med pene møbler, og Hitler-bilde på veggen. Dessuten hadde han alltid den store schäferen Schock - som Deetjen var redd for - ved sin side.

Rutinen var slik at saksbehandlerne nedover i etasjene forberedte sakene, og så ble det Deetjens oppgave å bringe mappene fra avdelingen og opp til Fehmers kontor. I trappen benyttet hun derfor anledningen til å studere det hun mente var interessent, og memorere det hun klarte.

Nærmest hver dag var hun inne på Fehmers kontor med de såkalte «Geheim-mappene». Det var en streng instruks om at disse bare måtte gå fra hånd til hånd gjennom et «særlig betrodd» menneske. Og Ida Deetjen var en av dem som nøt slik tillitt. Enkelte ganger så hun mapper der det var ilagt dødsdommer som skulle utføres bare en time senere. De dømte var allerede på Victoria Terrasse. Det var for sent, hun kunne ikke gjøre noe. «Den timen glemmer jeg aldri. Det er noe av det forferdeligste jeg har gjennomlevet i mitt liv», fortalte hun i ukebladet «Gyldendal Bilder».

Mot slutten

Det var først da meldingen om Hitlers død kom den 30. april at stemningen på Victoria Terrasse endret seg dramatisk. Ida Deetjen var sammen med en del av sine tyske kollegaer da nyheten om førerens død ble lest opp på radioen.

Til å begynne med var det ingen som riktig ville tro på meldingen fra Berlin, men litt senere fikk alle ordre om å møte i forsamlingssalen, og kommandanten på Terrassen ga dem den offisielle meldingen.

«Alle hulket, og to besvimte», erindret Ida senere. Kommandøren talte i ti minutter og forsøkte å gi dem alle nytt mot. «Vi skal kjempe videre», lød beskjeden. Men dagen etter kom ordren om å starte brenningen av papir og arkiver. Alt - unntatt løpende saker - skulle ødelegges. Så de siste ti dagene av krigen satt hun og brant papir.

De siste to-tre ukene på Terrassen ble uansett en livlig affære. «Vi spiste benzafenyl, spilte kort, og røykte, ja det hendte til og med vi tok oss en drink på kontoret». Alle fikk ordre om alltid å være innen rekkevidde, ingen fikk lov til å være borte mer enn tre timer av gangen uten å melde seg.

Den 7. mai var Deetjen på kontoret som vanlig. Det var frenetisk aktivitet i hele bygget. Beslaglagte radioer, bøker, og klær ble pakket i store kofferter og heist ned i gården, hvor det dels ble brent på et digert bål, dels kjørt vekk til ukjent sted.

Selv ble Ida Deetjen oppfordret til å forsyne seg med hun måtte trenge av klær og pelsverk. Klokken 12.30 kom det melding over radioen at tyskerne i Norge hadde kapitulert. «Makan til forvirring som da oppstod har jeg aldri opplevd. Ingen ga noen forholdsregler. Intet var forberedt».

Gode «venninner»

På ettermiddagen ble alle de kvinnelige ansatte sendt hjem med ordre om å forberede seg på å evakuere og å gå i dekning. Deetjen reiste hjem til moren og åpnet en champagneflaske for å feire at freden var kommet. Men hun var ikke ferdig med Gestapo, for senere på dagen reiste hun innom sine kvinnelige bekjente i Bygdøy Allé - under dekke av at hun ønsket å hjelpe dem med å pakke.

«De gråt hjerteskjærende på min skulder. Jeg gråt en skvett, jeg også og bad om å få deres fotografi». Noen dager senere ble bildene brukt av norsk politi til å identifisere Gestapo-damer som hadde forsøkt å flykte.

For fra første frigjøringsdag arbeidet Deetjen for norske myndigheter under dekknavnet «Madam X». Hun var stadig på farten til de mange interneringsleirer som var etablert for tyskere og mistenkte landssvikere.

I samarbeid med britiske og norske militære, samt politiets etterforskere reiste hun rundt og pekte ut flere av sine forhenværende kollegaer.

Avisene brakte bilder av henne, der hun med hele hodet pakket inn i gjennomsiktig hyll og hendene i digre hansker, ble ført gjennom geleddene av oppstilte tyskere. Navnet hennes ble holdt hemmelig, og det passet fint for avisene at de i mangel på identitet kunne gjøre et digert mysterie ut av identiteten hennes. Hvem var «Madame X» - eller «den mystiske damen i sort», som hun ble omtalt andre steder.

«Madame X»

På Heistadmoen satt den beryktede torturisten Finn Kaas i en jeep, hvor han hadde god utsikt over geleddene. Han hevdet noen år senere, at det satt en britisk offiser bak og siktet på ham med pistol. Men angiveren og gestapomannen Kaas ser ikke ut på bildene til å ha hatt større skrupler med å utlevere sine oppdragsgivere.

Han pekte dem ut, mens Deetjen befant seg i en annen bil og kontrollerte at alle ble grepet. «Vi tok 20 gestapister bare på Heistadmoen» oppsummerte hun.

Selv om Ida Deetjen hurtig ble ansatt i politiet, hadde hun den første tiden etter krigens slutt mest lyst til at innsatsen skulle forbli en hemmelighet.

Hun fryktet at bitre og forbannede gestapister i varetekt på Akershus Festning kunne forsøke å hevne både spionasjen under krigen og avsløringene etterpå. Noen av de tidligere folkene fra Victoria Terrasse var fortsatt på fri fot, og hva kunne de finne på?

Mange norske menn og kvinner hadde sittet arrestert på Viktoria Terrasse - og de husket godt ansiktet på den dama som var til stede under forhør med tilhørende mishandling.

Selv om hun ble utstyrt med både passerseddel og politiskilt, ble Ida flere ganger etter frigjøringen anholdt fordi folk ringte til politiet og anmeldte henne for å ha vært Gestapo-agent. Og når hun møtte tidligere venninner på trikken hendte det ofte at de vendte seg bort i avsky. En dag ble hun konfrontert direkte, da en bekjent utbrøt «sitter ikke du inne?».

Det gikk så langt at hun i februar 1946 måtte stå frem i avisene for å fjerne mistanken om at hun hadde vært nazist. Samtidig fikk hun erklæringer fra sin gamle kontakt Trygve Molland i Hjemmefronten og Lars L’Abbe-Lund, som var sjef for politiets landssvikavdeling og mer enn gjerne bevitnet at Ida hadde operert i tjeneste for Hjemmefronten.

22 år etter krigens slutt, sto Ida fram i VG. Journalistene førte henne sammen med en kvinne som under krigen ble utsatt for tortur. Ida husket henne og beskrev den forferdelige tilstanden hun hadde befunnet seg i etter mishandlingen. Etterpå snakket de sammen om mer hverdagslige ting. Men det sto tydelig mellom linjene at krigens utfordringer fortsatt lå som en skygge over Ida Deetjens liv og tilværelse.

Kilder: Dagbladet 14.2.1946, VG 14.1.1967, Gyldendal Bilder nr.5 1946

Opprinnelig publisert i Vi Menn nr 3 2017