Skurk, krigshelt, drapsmann og kongevenn

Mars 1942: Raymond Colberg må likvideres – og det kjappest mulig. Den mannen er nemlig en av tyskernes mest betrodde angivere.

– Kan du, Gulosten, være så vennlig å påta deg den jobben?

LES OGSÅ: (+) Luksusflyet hadde senger, rause sitteplasser og egen lounge - men Boeing 377 Stratocruiser ble ingen suksess

Henvendelsen fra Hjemmefronten, overlevert av fru Hedvig Schjødt i den kjente advokatfamilien, får hver fiber i den actionkåte kroppen til Johannes Andersen å bruse.

I samarbeid med en motstandsgruppe han er kommet i kontakt med, har han for lengst satt i gang sin egen krig med å planlegge drap på folk han mener løper tyskernes og de norske nazistenes ærend.

Og hvem fortjener vel bedre en grusom død enn denne Colberg. Han alene har sørget for at flere motstandsgrupper er blitt angitt, blant dem Sandefjordgruppen som politibetjent og vennen Øyvind Ask tilhørte. Kjøteren har flere liv på samvittigheten enn en frontsoldat.

LES OGSÅ: Syv ting som kunne ha snudd andre verdenskrig på hodet

Nansens våpen

Hjemmefronten ser helst at den utpekte ryddes av veien så man unngår represalier. Derfor er det best at en som likevel skal ut av landet, gjør det. Gulosten har nok en gang Gestapo i hælene, og må vekk. Sist gang han var i klørne deres, mistet han noen tenner under brutale forhør og slet seg gjennom et tungt år i tukthus i Hamburg.

Noen dager senere kommer fru Schjødt med en pistol i et etui – et våpen som har tilhørt selveste Fridtjof Nansen. Aksjonen kan begynne. «Ingen flere gode jøssinger skal dø på grunn av Colberg,» sier Andersen idet han forlater kvinnen med dekknavnet Totten.

Gulostens beste hjelper blir kona Ruth, også hun med en frynset fortid. I tillegg skal 17 år gamle Helene og to kjente karer fra dekkstedet Cheval dyreklinikk bistå. En kveld lokker Ruth og Helene med seg Colberg til dyreklinikken, under dekke av å besitte masse svartebørsvarer.

LES OGSÅ: Frigjøringen av Finnmark - Kirkenes ble Europas mest bombede by

Colberg er ikke vanskelig å be. Den store, fyldige mannen, som selv var en del av kretsen rundt Gulosten og spritsmuglermiljøet i mellomkrigstiden, er en svartebørshandler av rang.

Han gjør det meste for penger. Også angiveri av mennesker som stoler på ham.

Liket dumpet i Akerselva

To skritt innenfor dyreklinikken blir forræderen som forsteinet. En pistolmunning pirker ham hissig på nesa. Og det eneste som lyser opp i halvmørket, er to pupiller fulle av villskap og hat. Colberg skjønner nok at hans siste sekunder er kommet. Liket blir dumpet i Akerselva.

Et par måneder senere – da isen smelter på elva – flyter liket opp igjen. Det er overtydelig at Colbergs død ikke er naturlig, og Gestapo henlegger ikke saken. For seks mennesker skal det få skjebnesvangre konsekvenser.

Kriminelt lærested

Beretningen om Johannes Andersen – alias Gulosten – er nesten for utrolig til å være sann.

En skolehjemsgutt som fikk mer pryl enn mat, jobbet seg opp som storsmugler i forbudstiden, kastet seg med fanatisk glød inn i motstandskamp, satte sitt liv på spill utallige ganger under de mest vanvittige omstendigheter, slapp unna med drap i fredstid – for så å ende opp som en høyt aktet gjest ved Kongens bord. Det finnes knapt et eneste kjedelig sekund i denne merkelige mannens liv.

LES OGSÅ: Jageresset ble skutt ned over England. Ble folkehelt i Tyskland etter fem rømningsforsøk

Johannes Siegfred Andersen tråkket sine barnesko på Grünerløkka på Kristianias østkant. Faren var en dyktig murer og sementstøper som klarte å unngå arbeidsledighet, men måtte etter hvert ta arbeid som melkekjører.

Moren, som drev strykeri hjemme i leiligheten, søkte tilflukt i religion og slet både fysisk og psykisk. Materielt sett var Andersens likevel blant de heldigere.

Unge Johannes var den viltreste i kameratflokken, og nølte ikke med å bruke knyttnevene mot ertekroker.

Da mamma Josefine ble klar over at tassen hadde lært å spille poker, plystret verdslige melodier – og at han muligens hadde rappet noen duer og forsynt seg av kollektbøssa – lot hun seg overtale av en nabokjerring til å sende sønnen på skolehjem.

Bare slik kunne djevelen bli drevet ut av ham.

Ti år gammel ble han sendt til barnehjemmet Toftes Gave på Helgøya i Mjøsa.

Gutten skulle tuktes inn i kristenlivet.

Men blant typer som Pissalars, Mærraflåern, Tater-Gunder, Brakknesa, Anton med kloa og Siggen, hadde Johannes kommet til Norges beste kriminelle lærested.

Disiplinen var streng og upersonlig, og sulten gnog stadig under de unge brystkassene. Bare når en av guttene fikk pakke hjemmefra, ble det fest.

Ost i posten

Pakkene fra fru Andersen vekket ekstra begeistring hos alle på andre sal: Store ostestykker. Økenavnet Gulosten var født, og fulgte ham til siste åndedrag.

Fra «det hælvetes hullet» gikk ferden videre til Bastøy, den beryktede anstalten for gutter med såkalte tilpasningsvansker. Etter et halvt år ble Gulosten innkalt til bestyreren, som hadde følgende beskjed:

«Moren din døde i forrige uke og ble begravet for to dager siden.»

Da gikk den 15-årige gutten berserk. Kastet blomsterpotter og inventar i veggen. Han ble satt i mørkearresten i kjelleren. Der var han fast bestemt på å sulte seg i hjel hvis de ikke slapp ham ut av skolehjemmet omgående.

Etter en uke fikk han viljen sin.

Sprit og overflod

Nå fulgte noen korte perioder til sjøs med festing og slagsmål, og i amerikanske havner fikk han tilfredsstilt kjødets lyst.

På bordeller.

Tilbake i Kristiania etablerte Gulosten seg kjapt med kone, barn, leilighet og en jobb som murerhåndlanger. Det var godt om arbeid under Den første verdenskrig.

Men da nedgangen kom, var det umulig å få noe annet enn strøjobber for en som hadde bakgrunn fra skolehjem. Likevel hadde det åpnet seg en uventet mulighet til fortjeneste.

Brennevinsforbudet fra 1916 skapte en tiltagende smuglertrafikk fra Vestfold-byene hvor spriten ble hentet i kanner av småbåter, som gikk ut til leverandørene utenfor tremilsgrensen ved Færder.

I Tønsberg kunne man kjøpe hele partier for 20–30 kroner kanna, og i Oslo var utsalgsprisen over 100 kroner.

Svimlende fortjeneste

Andersen dro til Tønsberg med en lånt kapital på 100 kroner i lomma. En liten, harmløs ekspedisjon. Det var ingen sak å få kjøpt fem kanner, frakte dem til Oslo og få solgt dem.

Fortjenesten var svimlende.

Men da han fornøyd kom hjem til kona Lovise, fikk han vite at han ikke var velkommen lenger. Hun var lei av trange tider. «Ta med deg kofferten og stikk.»

Mystisk russisk monument på toppen av norsk fuglefjell

Gulosten trøstet seg med en dram i Vika. Han hadde oppdaget en karriere som det luktet både sprit og gull av. Og fra 1921 kunne han kalle seg storsmugler.

Forfulg av politiet og tollere

Sammen med «gode venner» kjøper, låner, leier – og i enkelte tilfeller stjeler – Gulosten og hans kumpaner en rekke båter som settes inn for å få skikkelig fres i smuglingen. Han opererer langs hele Oslofjorden og helt ned til Rotterdam. Stadig forfulgt av politi og tollere, med sine beryktede torpedobåter.

Det kreves oppfinnsomhet. På smuglerbåtene blir sprit gjemt i hule master og falske brennstofftanker eller i zeppelinere av seilduk under kjølen som kan slippes til bunns i tilfelle kontroll. Bransjen blir stor med egne forsikringer, båtbyggerier og omfattende distribusjon.

Bygdøyslaget

En av de største i gamet var Antonisen (Arthur Omre) som hadde pusset opp «Inus» for en liten formue.

Styrmann Andersen, som også var skipper på en annen skute, meldte seg til tjeneste, og «Inus» gjennomførte mange vellykkede ekspedisjoner tur-retur Grisebåene med en fortjeneste på mellom 50 000 og 100 000 kroner.

Samarbeidet varte helt til det såkalte Bygdøyslaget, hvor smuglere, politi og lettere braket sammen i et brutalt sammenstøt. Gulosten slapp unna med ti dager i varetekt fordi han pleiet to hardt skadde politimenn. Som takk røpet de ikke hvem som hadde styrt spritskuta.

Rømte

Flukt og rømninger ble en stor del av Gulostens legende. Da han ble ettersøkt i Norge, flyktet han til Tyskland og jobbet for en av de større tyske spritleverandørene til Norge. I 1925 ble han krevd utlevert av en norsk domstol, arrestert og sendt med politieskorte på ruteskipet Kong Dag. På vei inn Oslofjorden hoppet han over bord og klarte å holde seg i skjul i flere måneder før han ble pågrepet.

Lei fengselslivet

I en årrekke gikk han inn og ut av fengsler – ofte på grunn av innbrudd så elegant utført at avisene fremstilte ham som «gentleman-forbryter i Grünerløkka-utgave».

Under en rettssak mot ham i lagmannsretten i Drammen i 1929 skapte han igjen sensasjon med å bykse ut av rettslokalet midt under opplesningen av dommen og forsvant sporløst.

Inntil politiet fakket ham da han var i ferd med å gå om bord i en lastebåt til Canada.

I midten av 1930-årene tok Gulosten en beslutning om å holde seg utenfor fengslene. Særlig Botsfengselet opplevde han som et helvete: «Etter to år på Botsfengselet, er man ikke menneske mer.»

Provosert av tyskerne

Han ble forlovet, og da tidene bedret seg noe, etablerte han et verksted for reparasjon av gamle møbler. I 1939 ble han gift med Ruth og paret flyttet inn i en vaktmesterleilighet i Oslo. Idyllen varte til 9. april 1940.

Tilfeldigvis kom Gulosten – allerede mektig provosert av plakatene med trusler om dødsstraff mot enhver som satte seg til motverge – i kontakt med en tidligere offiser som hadde dannet en motstandsgruppe.

Gruppen var på jakt etter lokale hvor de uforstyrret kunne drive våpeninstruksjon og utarbeide sabotasjeplaner. «Jeg har et verksted,» sa Andersen.

Verkstedet ble våpenlager, og tyske militære lagre ble plyndret. Ofte av Gulosten som med hest og kjerre dro rolig forbi tyske soldater. Men hans medfødte korte lunte skulle gi ham alvorlig trøbbel.

Da han fikk vite at noen spredte rykter om at han var blitt nazist, skrev han i begynnelsen av 1941 indignert til NS-avisen Fritt Folk:

«Vel har jeg gjort mye galt i min tid, men nazist er jeg ikke. Ærbødigst. Johs. S. Andersen.» Avisen trykket det uten kommentar. Et eksemplar fant også veien til London.

Tukthus i Hamburg

Helt klokt var det ikke. Både tyske myndigheter og norske nazister kunne være ubegripelig hårsåre. Og 4. mars fikk han besøk av to menn. «Kommen Sie mit, bitte.»

På Møllergata 19 ble Andersen ført inn til selveste Siegfried Fehmer, en av de mest fryktede forhørslederne. «Vi har bevis for at De har sendt meldinger til fienden ved hjelp av en hemmelig radiosender.»

«Har jeg?» sa Andersen.

Dermed fikk han et slag over kjeften fra en av Fehmers assistenter. Gulosten fortsatte å nekte. Et mye kraftigere slag lammet ham nesten. Da han spyttet blod, fulgte et par tenner med.

«Dessuten har de vært med på flytting av et illegalt våpenlager,» insisterte Fehmer.

«Kjenner verken til radiosender eller våpen.» Det svaret kostet ham fire tenner.

Ved hjelp av gamle fengselsknep ble Gulosten overført til fengselssykehuset i varetektstiden. Med sykehuset som base snek han seg ut om nettene og stjal dokumenter fra et NS-kontor og brakte dem tilbake etter at de var skrevet av. Etter nesten fem måneder på Ullevål, falt dommen: Ett års tukthus for ulovlig å ha vært i besittelse av pistol, samt propaganda for kongehuset.

Slaveskipet «Lauterfels»

En hutrende vinterdag befant han seg i lasterommet på slaveskipet «Lauterfels». Bestemmelsessted var tukthuset Fuhlsbüttel i Hamburg. 3. mars 1942 ble Andersen løslatt på prøve. Få dager senere likviderte han angiveren Colberg.

Andersen klarte å rømme til England via Sverige, og i London ble han ansatt som politiagent med kneiper og skjenkesteder som spesialområde.

En jobb han fort ble dritt lei, og han oppsøkte hyrekontoret for å komme ut i aktiv tjeneste. Da dukket professor og major Leif Tronstad opp. «Du skal ikke til sjøs, Gulosten. Vi trenger deg til bedre ting.»

Kommando-trening

Og kort tid etter var menig Andersen på vei til Inverness i Skottland for å få commando-trening som soldat i Kompani Linge.

Opreasjon Bittern

Om kvelden 3. oktober 1942 lettet et Halifax-fly fra en flyplass et sted i England og satte kursen over Nordsjøen mot Norge. Om bord befant det seg en liten gruppe norske agenter fra SOE (Special Operations Executive).

I lasterommet lå svære stabler med containere. De inneholdt store mengder våpen, ammunisjon, klær og medisiner beregnet på Milorg-grupper i Norge. Femti meter med silkesnor hadde uten tvil et spesielt formål: Bruken av slik snor var en del av kurset i «silent killing». Operasjon Bittern var underveis.

En av de fire agentene smilte og spøkte mens de humpet seg gjennom høstmørket. Det var et slikt oppdrag Gulosten hadde drømt om i lang tid. Mange hadde reagert da Norges mest berømte forbryter ble opptatt i Kompani Linge. Men av lederne for verdens største sabotasje- og geriljaorganisasjon (SOE) ble han mottatt med åpne armer. Det var nettopp slike «gærninger» man trengte.

I et par rapporter melder medlemmer av gruppen at alt gikk etter planen, helt fra landingen ved Sandungen i Nordmarka. Men andre rapporter, også av Milorg-folk i Oslo, forteller en helt annen historie. Det viste seg at de slett ikke hadde landet der de skulle, men midt inne i slippsonen til en Milorg-gruppe, som ble rasende. Containerne som lå igjen, kunne ha avslørt gruppen.

Brøt alle sikkerhetsregler

I tillegg brøt Gulosten alle sikkerhetsregler. Han oppsøkte sine gamle venner i Oslos underverden og kontakter på Cheval dyreklinikk. Han gikk på restaurant og drakk seg dørgende full. En dag ble han observert på Frognertrikken. Da stakk skjeftet på en pistol fram av frakkeåpningen. Møtet med kona Ruth var også hodeløst risikabelt.

Skulle drepe Jonas Lie

Agentenes hovedoppdrag var å likvidere en hel rekke personer i Oslo-området. Gulosten skulle personlig ta seg av den forhatte politiministeren Jonas Lie. De lokale motstandsfolkene trodde ikke sine egne ører. Hva slags represalier ville ikke en likvidasjon av Lie skape? Planene ble skrinlagt.

Milorg-ledelsen i Oslo pustet lettet ut da Gulosten krysset grensen til Sverige noen uker senere. I et brev til en sjef i London skrøt Andersen av at han personlig hadde ekspedert tre mennesker over i det hinsidige. Ett av drapene skulle ha foregått på den måten at han første satte en slaktemaske på hodet til offeret, og deretter skjøt mannen med et pistolskudd.

I et radiointervju etter krigen fortalte Gulosten at han hadde lyst til å knerte flere av sine gamle spritvenner, som samarbeidet med de tyske okkupantene.

I ren Chicagostil skulle han løpe inn i politiuniform og skyte løs. Men den planen ble ikke godkjent av Hjemmefronten.

Invitert til Kongen

Kong Haakon fattet interesse for Gulosten og inviterte ham til et personlig møte i den norske ambassaden. Kongen ville danne seg et inntrykk av denne forunderlige personen som hele London-kolonien snakket om, noen med beundring, andre med skepsis og atter andre med dårlig skjult hån.

Til Gulostens store overraskelse visste Kongen veldig mye om nesten alt han hadde foretatt seg både før og under krigen. Men Kongen ville vite mer. Andersen var en glimrende forteller, og må ha bergtatt majesteten.

Kongen spanderte mat og øl

For da audiensen var over, tok Kongen eks-skurken med på klubb og spanderte mat og øl. «Vi skal gjøre noe for deg til gjengjeld når vi kommer hjem,» erklærte Haakon da de skiltes. Og det var et løfte han ikke glemte.

Rett etterpå gikk Gulosten om bord på en norsk motortorpedobåt der han ble resten av krigen. De angrep skip på norskekysten, ofte under dramatiske omstendigheter. Innimellom vendte de tilbake til basen på Shetland med båter gjennomhullet av granater etter ukelange tokter.

Hugget juletre i Norge - til Kongen i England

Ett av oppdragene skulle Gulosten aldri glemme. En vinterdag like oppunder jula 1943 gikk de i land på en skogbevokst øy på Vestlandet.

De var på jakt etter et pent juletre. Under dekke av maskinpistoler hugg han så svetten silte. Dagen etter gikk det en stor pakke med fly til London, adressert til kong Haakon.

Og på selve julaften kom Kongens takk og hilsen.

Ruths siste tabbe

Gulosten, som gjennomførte rundt 40 tokter som skytter i MTB-flotiljen, ante ingenting om hva som skjedde med sin kjære Ruth hjemme i Oslo. Hun hadde fortsatt sitt illegale arbeid, men ble våren 1944 arrestert – for noe så banalt som tyveri av en barnevogn.

I fangenskap på Grini har hun mest sannsynlig vært litt løsmunnet om drapet på Colberg, ble angitt, torturisten Fehmer la to og to sammen, og hun havnet i beinharde forhør.

Da fortalte Ruth at hun hadde korsfestet Colberg til et bord med fire kniver, og at Gulosten deretter knuste hvert bein i kroppen hans med et jernrør. Dessuten skulle de ha skjært manndommen av angiveren.

En annen versjon – fra politirapporten som er gjengitt i en dokumentarbok – er at liket var helt, men inneholdt to kuler. Hvilken av de versjonene som er riktig, har vært vanskelig å bevise.

Men uomtvistelig er det at Ruth ble henrettet 21. juli 1944 og kastet i en massegrav. Også ungjenta Helene og fire menn ble skutt som medsammensvorne. Et stort mannefall for en likvidering.

LES OGSÅ: Idiotvåpen fra andre verdenskrig

Sinne og nerver

Da Andersen får vite at kona var skutt, melder nervene seg. Og nytt sinne. Han vil bort fra Oslo fortest mulig, og blir med MTB-er fra Bergen som skal på «signingsferd» rundt kysten. Så kommer de til Vadheim i Sogn hvor det er en større tysk forlegning.

I juli 1945 sitter Gulosten på et hotell og får beskjed om at det er slutt på servering av drikkevarer for hans del. Han går inn i fangeleiren og spør to tyske offiserer, Herman Beckmann og Herbert Neumann, om han kan få noe sprit av dem. «Nein» er det siste ordet de ytrer. Gulosten plaffer dem ned.

Kongen trår til

I boka «En mann kalt Gulosten» fra 1968 står det følgende: «Hva som egentlig skjedde, står fremdeles i tåke for ham, men han fant seg selv stående med en rykende maskinpistol og to tyskere var drept.»

Men Gulosten skulle aldri bli straffet. En tiltale ble riktignok utferdiget, men papirene ble forelagt Kongen i statsråd, og Andersen fikk beskjed om at hvis han bare holdt sin sti ren i fremtiden, skulle saken være begravd. Også i Stortinget ble saken avvist.

Det er ingen tvil om at de høyeste herrer i Norge – og mest sannsynlig den høyeste av dem alle – engasjerte seg i drapssaken. Det er ikke utenkelig at Milorg-lederne var redde for at Gulosten ville bruke rettssalen som en talerstol. Han var ikke flau for noe han hadde gjort under krigen, ei heller likvidasjoner.

Startet i byggebransjen

Etter freden startet Andersen i byggebransjen med egen bedrift i Horten. Lån til oppstart var på den tiden vanskelig – særlig med det ryktet Gulosten hadde. Men den gamle majesteten var fortsatt en solid støtte. «Du skal ha din fabrikk, Andersen, og det skal ikke stå på penger.»

Kongen som investor

Kong Haakon investerte i alt 40 000 kroner i Apenes Trevarefabrikk. Hvert eneste øre ble tilbakebetalt. Og vennskapet deres var usedvanlig godt og nært.

Andersen besøkte Slottet ved en rekke anledninger, og fikk også jobber av Kongen, blant annet oppussing av Bygdøy kongsgård.

Gulosten hadde lovet å holde sin sti ren i fremtiden, men det klarte han ikke.

Viggo er tidenes største norske bløffmaker

I 1954 knabbet han med seg noen trevarer fra Oslo, men takket være en god advokat ble han frikjent.

Det gjaldt også i 1967 da han sto tiltalt for et gullsmedtyveri i Tønsberg. Politiet så Gulosten kjøre gjennom veisperringene og fant rester av tjuvgodset i bilen hans.

Da de banket på døra hans, sa han uten å blunke:

«Fint dere kom. Bilen min er akkurat stjælt.»

29. juli 1970 var et av de mest bemerkelsesverdige og hendelsesrike norske liv over.

Saken ble første gang publisert på SIDE3 i 2014. Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Les flere gode historier på www.vimennpluss.no.