Russerne gravde ham opp – og ned
Hitler ble begravet ni ganger
Adolf Hitler ble begravet 9 ganger – før russerne i 1972 kremerte «der Führer» og slo asken i en tysk elv.
Diktatoren med de mange millionene liv på samvittigheten, måtte 30. april 1945 se i øynene at spillet var over. Sovjetiske soldater sto bare 100 meter fra Førerbunkeren midt i Berlin. Han kunne ikke lenger drømme seg bort i fantasier om at digre troppestyrker plutselig dukket opp for å vinne krigen i siste sekund.
Knappe to døgn i forveien hadde han gitt sitt «ja» til Eva Braun. At Adolf Hitler giftet seg, betydde samtidig at han ikke hadde planer om å leve lenger. Hverken skam eller anger utløste dødsønsket – men ren, skjær frykt for å falle levende i russernes hender.
Ikke snakk om at han tok sjansen på å bli utsatt for alle tenkelige former for smerte. Den fallerte führer var livredd for at erkerivalen Josef Stalin kunne finne på å putte ham i et lite bur og henge ham frem til spott og spe og offentlig forlystelse.
Klokka 15.32
Ved å legge sammen de tallrike vitneutsagnene fra dem som var til stede de siste minuttene før selvmordene fant sted, er det sannsynlig at Eva Braun – nå med etternavnet Hitler – og Adolf Hitler tok gift samtidig som de skjøt seg selv gjennom hodet.
Etter at de som sto utenfor Hitlers private avlukke i førerbunkeren klokka 15.32, 30. april 1945 hadde hørt to skudd, ble døren åpnet av tjeneren Heinz Linge og adjutanten Otto Günsche. De nygifte satt døde på en sofa og begge hadde kulehull i tinningen. I hvert fall Eva hadde i tillegg inntatt et giftstoff.
Ryktet om Førerens død formelig fløy gjennom det rå bunkersanlegget med den dårlige luften. Allerede mens de to likene var blitt rullet inn i tepper og båret opp til overflaten, inntok Joseph Goebbels rollen som Tysklands nye regjeringssjef. Telefonisten Rochus Misch har her i Vi Menn tidligere fortalt om hvordan han ble nektet å stikke av, fordi Goebbels fortsatt trengte hans tjenester.
Ingen vet hva Goebbels egentlig drev med – enn si hvem han delte ut ordre til – i disse siste og håpløse øyeblikkene hvor han fikk lov til å leke statssjef.
Magda Goebbels – en knallhard nazist som ikke ville at de seks små barna hennes skulle vokse opp i et land uten nasjonalsosialisme – hadde allerede fått en SS-lege til å bedøve de seks små med morfin, før hun brutalt puttet knuste giftkapsler i munnene deres. Nå var også denne kvinnens time kommet.
SS-folk bar opp Føreren og hans ferske kone, og dynket kroppene med om lag 80 liter bensin, tente på og kom seg unna i en fart, fordi russernes kuler ble ubehagelig nærgående. Også liket av Goebbels kone ble forsøkt kremert på samme måte. Det samme skjedde med propagandaministerens kropp etter at han noen timer senere tok sitt eget liv.
Ingen vet lenger hvem som måtte grave opp og kaste de fire forkullede kroppene i en grunn grav.
Rasende Stalin
På tysk radio over hele kontinentet ble det neste dag meldt at «vår fører Adolf Hitler er falt i kamp». Da meldingen nådde den sovjetiske diktatoren Josef Stalin, skal denne ha brølt at «Svinehunden gjorde det, altså. Stor skam at vi ikke greide å slå klørne i ham» – og ga ordre om at liket av Hitler for enhver pris skulle oppspores og identifiseres.
Da rødearmister fire dager senere gikk i gang med å grave, dukket de to døde kroppene av Hitler og Eva Braun frem relativt hurtig. Men soldatene kjente ikke igjen de forbrente ansiktene og kastet derfor likene tilbake i graven.
Neste dag kom spesialister fra etterretningstjenesten «Smersh» og hentet dem frem igjen. På krigens aller siste dag – 8. mai – ble likene obdusert på et patologisk institutt i Buch like utenfor sentrum av Berlin av en sovjetisk sjefpatolog som var fløyet inn spesielt for anledningen.
Patologen sikret seg Hitlers underkjeve som et klenodium å ta med seg tilbake til Stalin.
Gravrøvere
Sekretæren til Hitlers tannlege ble oppsporet – og hun kunne bekrefte at den kompliserte protesen var identisk med den som sjefen hennes noen år tidligere hadde operert inn på Hitler.
Etterpå ble likene begravet i en park på sykehusområdet – også de seks Goebbelsbarna, som ble funnet inne i bunkeren.
Alarmen gikk en måned senere, da russerne oppdaget at noen i ly av nattens mulm og mørke hadde tatt seg inn på sykehusområdet og – riktignok forgjeves – forsøkt å åpne Hitler-graven. På folkemunne ble det skumlet om at gravrøverne slett ikke var på jakt etter despotens jordiske levninger, men at de hadde hørt rykter om en naziskatt som skulle befinne seg der.
I alle tilfelle kom det nå ordre om at likene måtte hentes frem igjen og bringes til et tryggere sted. Denne gangen gikk ferden til Finow utenfor Berlin, der likene ble gravd ned inne på et kaserneområde.
Men nå varte det bare få dager, før kassene ble gravd opp til ære for en høyere sovjetisk offiser som insisterte på å få se den døde Hitler.
en. I dag finnes ingen andre spor enn en informasjonstavle. Foto: Asbjørn Svarstad
Likene dekket med asfalt
Etter at den tilreisende generalen hadde sett det han ville, ble kassene med likene kjørt med lastebil til den nærliggende landsbyen Rathenow, der de fikk et foreløpig siste hvilested i skogkanten. Stedet ble forsøkt skjult med nyplantede furutrær.
Men heller ikke dette skulle bli permanent hvilested for nazi-Tysklands fremste forbrytere. For én måned senere – i juli 1945 – dukket andre sovjetiske soldater opp, åpnet graven og tok med seg kassene til Stendal, ikke mange kilometer unna.
Lokalbefolkningen snakker ennå om at det lukta fælt den dagen.
Også denne graven ble noen få dager senere gravd opp igjen. Nå var det nemlig oppstått en stor diskusjon blant vanlige tyskere om hvorvidt der Führer hadde skutt seg selv – eller om han faktisk hadde valgt gift – noe som av mange ble betraktet som feigt.
Det sovjetiske propagandaapparatet kjørte hardt på at Hitler tok blåsyre. Så nå gjaldt det å unngå at noen fant graven og kunne påvise et kulehull i skallen. Dermed ble det ny gravåpning, og denne gangen gikk likenes ferd til Magdeburg, en by om lag 25 mil sørvest for Berlin.
Etter at kassene i noen dager var begravet inne på et militært område, ble de i januar 1946 hentet opp av jorda og lagt i det som var tenkt å bli siste hvilested. Og denne gangen mente nok de høye herrene alvor, for stedet med kassene som inneholdt åtte medlemmer av familien Goebbels og to av familien Hitler ble nå lagt i dype graver som etterpå fikk et tykt lag med asfalt over.
Svinebroen
I april 1970 var det igjen slutt på gravfreden. Området skulle forlates av den Røde hær, som derfor ville overlate det til den østtyske Folkehæren. Da kom det ordre direkte fra Moskva om at et slikt makeskifte ikke for noen pris måtte finne sted før gravene var fjernet. Regimet i Kreml tok ikke sjansen på at tyskere kunne finne på å lage et kultsted.
Men nå hadde KGB-sjefen Juri Andropov fått nok av den endeløse rekken med omplasseringer, og ga ordre om en endelig løsning.
En aprildag i 1972 ble asfalten brutt opp og de 10 døde for siste gang plukket frem. De sterkt oppløste levningene ble nå – ved hjelp av kull – kremert til det ikke var annet enn aske tilbake. Soldatene samlet sammen de aller siste restene og tok kassen med aske med de 20 kilometerne til småbyen Biederitz utenfor Magdeburg.
Det var sikkert ingen tilfeldighet at offiserene fra KGB valgte å kaste asken i elva Ehle, som snor seg malerisk vakkert gjennom rapsgule jorder og grønne enger. Ikke på grunn av omgivelsene, men rett og slett på grunn av navnet.
De helte nemlig asken i vannet fra det som fortsatt på folkemunne heter «Svinebrua».
KILDER: Harald Sandner, Das Hiter-Itinerar. Aufenthaltsorte und Reisen von 1889 bis 1945, Berlin 2016 Joachim Fest: Hitler. Berlin 1998 Ian Kershaw. Hitler, München 2009.
