40 norske hvalfangere mistet livet. I etterkant ble ulykken dysset ned
Under hvalfangstens gullalder på slutten av 1920-tallet i Sørishavet kunne det gå vilt for seg. Både hvalkokerier og hvalbåter gikk til bunns og rundt 40 norske hvalfangere måtte bøte med livet.
Den aller alvorligste «norske» ulykken under den værharde og skjebnesvangre sesongen 1927–28 finner sted 23. januar 1928 da selskapet Chr. Salvesen & Cos hvalbåt «Scapa» kantrer.
Den får en skade i skutesiden og havarerer 15 sjømil fra Laurie Island i øygruppen Sør-Orknøyene. De fleste av mannskapet på 17 er fra Tønsberg-området.
I midten av januar går «Scapa» sammen med hvalbåtene «Silva» og «Sonja» fra Sør-Shetland til Salvesens landstasjon i Leith Harbour på Sør-Georgia for å losse hvalolje og bunkre kull. Ekspedisjonen oppholder seg i Leith Harbour i tre dager.
Ulykken skjer på turen tilbake til fangstfeltet ved Sør-Shetland. Den norske hvalfangeren Agnar Ness fra Vestfold overlever forliset. Han forteller at båten først får et hull eller en sprekk i båtsiden under et sammenstøt med isen.
Skaden er såpass alvorlig at det blir bestemt at den må repareres snarest. Kull og kjettinger og all annen tung ballast blir lagt over på den ene siden slik at hullet i skroget kommer over vannlinjen.
En reparatør, en smed og en smedgutt fra hvalkokeriet kommer om bord for å utføre reparasjonen. Men først må man finne smult farvann.
Kursen blir satt mot en stille bukt med båten som hele tiden krenger. Men da matrosen som står til rors tar en skarp sving for å unngå å kollidere med et isfjell, kantrer båten. Hvalbåten går ned på noen få minutter. Bare fem av de 17 om bord klarer å redde seg opp på et isflak.
Norske Bernt Sørensen stuper ut i det iskalde havet igjen i et tappert forsøk på å redde en hvalfangerkollega som blir liggende i sjøen der båten går ned.
Begge forsvinner i dypet. Det blir umiddelbart slått alarm og både hvalbåtene «Sonja» og «Silva» og hvalkokeriet «Orwell » er med i søket. Nesten et døgn senere blir fire sterkt medtatte hvalfangere observert på et isflak fra hvalkokeriet. De blir berget ut. Salvesens representant i Tønsberg, kaptein Onesimus Andersen, får den tunge oppgaven med å gi de pårørende den tunge beskjeden fire dager etter ulykken.
Flere aviser i Tønsberg og Sandefjord trykker en navneliste over 13 antagelig omkomne sjøfolk mens usikkerheten fremdeles rår. Noe som selvsagt er vanskelig å forholde seg til for familiene som venter i uvisshet på nyheter fra rederiet. Dessverre viser navnelisten seg å stemme.
Havet tar 13 av de 17 hvalfangerne. Forliset blir offentliggjort dagen etter i Tønsbergs Blad, men verken kommentert eller omtalt i bransjens eget tidsskrift, Norsk Hvalfangst-Tidende.
Ulykkene dysset ned
I artikkelen «En livbåt halvfull av vann er funnet» i Norsk Sjøfartsmuseums Årbok for 2008 forteller historiker og konservator ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Dag Ingemar Børresen, at bransjeorganet «Norsk Hvalfangst-Tidende» konsekvent tiet i hjel forlis og ulykker hvor norske hvalfangere var skadelidende.
Tidsskriftet rapporterte ellers fra feltet hver måned under sesongen og var hvalfangstnæringens viktigste bransjeorgan. Likevel unnlot tidsskriftet konsekvent å omtale de dramatiske skipsforlisene på 1920-tallet da til sammen nærmere 40 norske hvalfangere omkom.
– En grunn kan være at de fleste fartøyene som forliste, var eid av britiske selskaper og derfor av mindre interesse for den norske hvalfangstnæringen til tross for at besetningene som omkom besto av nordmenn, skriver Børresen.
– En annen viktig grunn var at hvalfangstnæringen var svært proteksjonistisk. Man ønsket minst mulig negativ omtale i pressen. Høsten 1928 ville for eksempel osloavisen Morgenbladet sende en av sine journalister med et hvalkokeri til Sørishavet for å lage en reportasje om forholdene.
Børresen forteller at Den Norske Hvalfangerforening svarte på henvendelsen at det «ikke gagner dem at det skrives om hvalfangst i dagspressen av journalister som ikke er fortrolig med bedriften og som derfor ikke vet hva som kan skade dem.»
Hvalfangerforeningens arkiv bekrefter da også at journalister og forfatteres forespørsler om å få være med på feltet nesten uten unntak ble avslått også senere. Næringen ville selv styre omtalen.
Tatt av orkan
Etter flere andre forlis inntreffer nok en norsk hvalbåttragedie i begynnelsen av april 1929. På vei fra Coaling Harbour til landstasjonen i Prince Olav Harbour blir hvalbåten «Southern Sky» tatt av en orkan og kommer aldri fram til bestemmelsesstedet.
Samtlige hvalbåter ved Sør- Georgia leter etter overlevende i flere dager så snart uværet løyer. Til ingen nytte. Havet har tatt mannskapet på 12 pluss båtens engelske passasjer.
Nesten hele besetningen er bosatt i den tidligere vestfoldkommunen Sandar som grenset til Sandefjord. Som for eksempel skytteren om bord, Jørgen Andersen, tidlig i førtiårene, gift, far og forsørger til fire barn.
Omkom gjorde også styrmann Hans Christoffersen. I likhet med Andersen i førtiårene, gift og far til tre. Maskinist Lars Sørensen var midt i trettiårene og far til en gutt. Året før forliset ble han enkemann. Sønnen mistet dermed begge foreldrene på ett år.
I siste halvdel av 1920-årene var Tønsberg, Sandefjord og Larvik de viktigste hvalfangstbyene i Norge. Hvalfangst var en vekstnæring som betydde mye for norsk økonomi. I 1930 ga hvalfangsten for eksempel 20 ganger større utbytte per deltager enn de andre fiskeriene.
– Det toppet seg i 1930, forteller konservatoren ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Dag Ingemar Børresen.
– Da var over 10 000 norske hvalfangere, deriblant min morfar, på hvalfangst i Sørishavet. Ikke så rart da at Finn Olstad skriver i boken «Sandefjords historie » at «det moderne Sandefjord i 1930 var bygd på hvalspekk, hvalolje og hvalaksjer.
I de store hvalflokkene ved Sydpolen lå grunnlaget for byens vekst, rikdom og trivsel.» Men prisen for den økonomiske glanstiden betalte mange hvalfangere med livet som innsats under overgangen fra landbasert fangst til fangst med flytende kokerier på det åpne hav.
Hvalbåter og hvalkokerier trengte seg inn mellom isflak og isfjell i drivisen i Sørishavet på jakt etter havets giganter.
Mange av de eldre hvalbåtene og kokeriene var uegnet for denne fangstformen. Skrogene tålte ikke sammenstøt med isen og da gikk det ofte galt.
