REDSELENS HUS:
17 mann dro til det øde huset for å søke ly for vinteren. Skipperen som fant dem, ble møtt av et grusomt syn
De norske fangstfolkene trodde de var trygge da de nådde frem til huset som var fylt med proviant, brensel og godt sengetøy. De ante ikke noe om marerittet de hadde i vente. Først 140 år senere har mysteriet om hva som skjedde blitt oppklart.
De 17 staute karene hadde alt de trengte til livets opphold i huset på Kapp Thordsen i Isfjorden, ikke langt fra Longyearbyen på Svalbard.
Men de døde som fluer – uten å ane hva som feilte dem eller hva de døde av.
− Dovenskap og lediggang, hevdet datidens medier.
− Skjørbuk, mente andre som trodde de visste bedre.
Men årsaken til tragedien som rammet Svenskehuset på Svalbard, lå et helt annet sted.
I år er det akkurat 150 år siden en av de aller største tragediene som rammet nordnorske fangstfolk på Svalbard, ble oppdaget og kjent.
I løpet av vinteren 1873 mistet 17 mann livet på en tilsynelatende uforståelig måte.
Frøs inne
Høsten 1872 lå 124 mann om bord i til sammen seks fangstskuter ved Velkomstpynten og Gråhuken nord på Svalbard. De ventet på at hvalrossen skulle trekke på land ved den lille øya Moffen, og var klare til storfangst.
For sent ble de oppmerksomme på at et belte av is sperret skutene inne. Det gikk mot vinter, kulden økte. Det som først var drivis, ble til en livsfarlig felle for mennene.
Fangstmennene forlot skutene og søkte seg til forskningsstasjonen Polhem der svenske Adolf Nordenskiöld var bestyrer. Der var det tak over hodet samt en viss mengde mat.
Her gjorde man seg klare til en meget trangbodd overvintring. Men Nordenskiöld så raskt at stasjonen ikke hadde mat nok til å kunne forsyne alle som var blitt innesperret av drivisen.
Den svensk-finske forskeren visste at huset på Kapp Thordsen sto tomt, og at det var fullt av mat og andre forsyninger. Huset skulle egentlig være base for en svensk koloni med gruvearbeidere, men de hadde gitt opp forlatt huset i august samme år.
Nordenskiöld foreslo derfor at en del av de innefrosne fangstfolkene skulle ta seg sørover i to mindre robåter, og tilbringe vinteren der.
7. oktober 1872 la 17 menn av gårde. Gjennomsnittsalderen var 22 år, om man ser bort fra to veteraner; 52-årige Henrik Henriksen fra Balsfjord som var ekspedisjonsleder sammen med sambygdingen Peder Pedersen (44).
Alle var ugift. Peder Pedersen var enkemann. Det hadde vært et krav om at de som skulle legge av sted i de små båtene skulle være ugifte og uten forsørgelsesbyrde.
De 17 gjorde unna de 350 kilometerne fra nordspissen av Spitsbergen og ned til Isfjorden på en uke. De to første døgnene måtte de slepe båtene over.
Deretter rodde en strekning som tilsvarer avstanden fra Tromsø til Bodø.
Om natten dro de båtene opp på et isflak, tippet dem over og sov under hvelvet til neste morgen. I mellomtiden drev strømmen dem mange kilometer tilbake. De rodde og seilte i motvind og fralandsvind og hadde snødrev på nesten hele turen.
Gleden var stor da de to «øsekarene» klokken 12 om formiddagen den 14. oktober skuret opp i fjæra på Kapp Thordsen, og så det solide huset stå like oppi bakken og ta imot dem.
«Vår helsetilstand er god. Alt vel,» noterte lederen av det ene båtlaget, Didrik C. Albrigtsen, i sin dagbok.
Les også: Norge var lenge lite interessert i Svalbard. Så ble det gjort en viktig oppdagelse
Snikende sykdom
Selv om det var mer enn nok av mat i Svenskehuset, gikk fangstmennene på jakt når været tillot det.
De felte to isbjørner, to rever og fire reinsdyr. Det siste reinsdyret skjøt de 29. oktober, men jakta fortsatte helt til 8. november. Da ble været så dårlig at det ikke var mulig å fortsette. Det kjøttet de ikke hadde spist ferskt, ble saltet i en tønne.
Men de 17 karene spiste ikke bare ferskt kjøtt. De forsynte seg godt og grundig av de svenske hermetikkforsyningene, ikke minst den hermetiske melken som var fylt i store bokser.
Så – etter at jakten var avsluttet og folkene var krøpet inn i huset for vinteren, begynte de å bli syke.
2. desember ble Niels Christian Larsen (23) fra Helgeland dårlig − uten at det bekymret resten av gjengen nevneverdig.
Men det skulle fort endre seg.
Julaften var alle blitt syke med store smerter og kraftig diaré. Første og andre juledag drakk de mye av den hermetiske melken, muligens trodde de at den kunne virke helbredende.
Så begynte de å dø.
Den første som bukket under, var Tønnes Gabriel Pedersen, fra Vanse i Vest-Agder. 19. januar 1873 noterte Didrik C. Albrigtsen i dagboken at «hjemkaldte Gud til sig i morges kl. 3 1⁄2 efter haard Sykdom».
Samme dag døde også ekspedisjonsleder Henrik Henriksen. Noen av de øvrige var fortsatt såpass spreke at de kunne gravlegge Tønnes og Henrik 540 meter fra Svenskehuset. Karene fryktet at de alle var rammet av en smittsom sykdom.
Les også: (+) Roy Erling Karlsøen (57) har levd for eventyrene − nå betaler kroppen prisen
En måned alene
Etter de første dødsfallene gikk det fort nedover. Da sola 20. februar vendte tilbake etter vinterdvalen var alle i huset for syke til å ha glede av det.
Peder Andreas Nilsen noterte i dagboka at «jeg vil herved optegne den sørgelige Beretning at jeg har én Mand der er frisk og som maa passe hele Huset. Herren hjælpe os i vor Nød.»
Mot slutten av februar døde to mann til, i mars døde ytterligere åtte, og den 19. april var det bare tre levende igjen.
Mennene hadde ingen kommunikasjon med omverden. Fra Norge var det i løpet av vinteren gjort forgjeves forsøk på å ta seg frem til karene i Svenskehuset.
Et skip hadde passert fjellet Alkhornet ytterst i Isfjorden allerede i midten av februar mens 15 av karene fortsatt var i live. Men skipet måtte snu på grunn av mye is.
Uansett regnet man jo med at de 17 var i god behold fordi huset hadde vært utstyrt med alt de trengte.
Den siste på Kapp Thordsen som bukket under var 23 år gamle Ulrik Aronsen fra Dyrøy kommune i Midt-Troms. Han trakk sitt siste sukk en gang før midten av juni.
Da hadde han trolig levd en måned alene blant sine døde kamerater. Han ble funnet sittende på en kasse ved ovnen.
Hadde han holdt ut noen dager til, kunne han muligens vært reddet.
Advarsel på døren
16. juni seilte skipper Ole Barth Tellefsen fra Kopervik i Rogaland inn mot stranden nedenfor Svenskehuset. Sammen med en av mannskapet gikk han opp til huset for å se etter karene som hadde overvintret.
Synet som møtte dem, var grusomt.
Gjennom vinduene kunne de se døde kropper i stoler, i senger og på golv. Fem døde mennesker lå inntullet i en presenning på utsiden av huset. På døren sto et skilt som advarte mot å ta seg inn. Døren var låst fra innsiden.
Kun to var gravlagt. Dagbøker var skrevet helt til det siste, men ingenting kunne kaste lys over hva som hadde skjedd.
Det var klart at de døde måtte begraves der de var. Det ble spadd opp en stor fellesgrav på om lag 4x8 meter, der de døde ble plassert. Flere av dem ble begravd i sengene de hadde ligget i. Det ble avdekket da forskere åpnet graven 140 senere.
20 mann fra forskjellige fartøyer var til stede ved begravelsen som ble ledet av Ole Barth Tellefsen. En av dem som deltok var ishavsskipperen Fritz Mack fra Tromsø.
Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever
Beviset for latskap
Mack arbeidet for Meteorologisk institutt med å kartlegge strømforholdene i russisk Arktis. Samme dag som begravelsen fant sted, skrev Mack en rapport til direktøren ved instituttet om sine observasjoner i Svenskehuset.
Rapporten er omfattende og ble skrevet på begravelsesdagen, 18. juni 1873. Mack skrev blant annet at fangstmennene hadde spist mye hermetisk kjøttekstrakt direkte fra boksene.
Han skrev også at «Ingen der har overvintret paa Ishavet har havt de Hjelpemidler som disse Folk, Proviant af alle Sorter i Overflod, et deiligt Hus, Brændsel nok, Værktøi af alle mulige Sorter, Høvelbænk m.m.»
Denne rapporten ble senere brukt av datidens medier som et slags sannhetsbevis for at lediggang og latskap måtte være årsaken til at alle døde.
28. juni ble det reist et stort hvitmalt trekors ved fellesgraven der de 15 ligger. Ole Barth Tellefsen hadde fått malt en tekst på korset. «Her under hviler Støvet af 15 Mand som døde her paa Mitterhuk i Foraaret 1873. Fred med eders Støv.»
Les også: Studenten (24) bløffet seg inn i tyrannens indre sirkel – det kunne fått fatale følge
Løste dødsgåten
I mer enn 140 år var det en opplest og vedtatt sannhet at dødsfallene i Svenskehuset skyldtes skjørbuk, lediggang og latskap.
En lege fra Tromsø og en lokalhistoriker fra Vannøya fant ut at dette ikke kunne stemme.
– At mennene angivelig døde av latskap, har vært tungt å bære for mange av de pårørende, mener Kjell G. Kjær.
Sammen med overlege Ulf Aasebø ved Universitetssykehuset Nord-Norge begynte han for en del år siden å granske tragedien. De to grov seg ned i historien, leste dagbøker og rapporter om det som hadde skjedd.
De skjønte raskt at den «offisielle» historien ikke kunne være riktig. Det endte med en bok – som én gang for alle satte skapet på plass:
Overvintrerne i Svenskehuset døde av blyforgiftning.
Maten mennene spiste kom fra store hermetikkbokser som var loddet sammen med bly. Inni disse boksene fant Kjær og Aasebø så store mengder bly at det hang ned som istapper.
Deler av loddesømmen hadde også falt ned i boksene. De som spiste maten må ha fått i seg massevis av bly.
– Disse unge mennene fikk et fryktelig negativt ettermæle. I avisen sto det at de døde av dovenskap og uforstand, fordi de lå på sengene sine, nøt hermetikk og bare ventet på hjelp. Dette til tross for at de egentlig var helter, som ofret seg for at andre skulle overleve, sa historiker Kjell G. Kjær da boken ble presentert.
Kjær og Aasebø fikk etter mye frem og tilbake omsider tillatelse til å åpne fellesgraven på Kapp Thordsen. De sikret to prøver, en fra en nakkevirvel og en fra et overarmsben, til sammen 33 milligram.
Prøvene ble analysert ved bruk av atomspektrografi, og resultatene var entydige: Blykonsentrasjonene var betydelig høyere enn hos personer som kommer til sykehus med livstruende blyforgiftninger.
Ulf Aasebø som lanserte blyteorien, tok den ikke ut av løse luften:
Knapt 30 år før dramaet i Svenskehuset forsvant den amerikanske Franklin-ekspedisjonen med 130 menn. De skulle finne Nordvestpassasjen, og deres forsvinning medførte mange leteaksjoner og mye spekulasjon.
– I ettertid ble det klart at mange av mannskaper døde av blyforgiftning etter å ha drukket og spist fra hermetikkbokser forseglet med bly, konstaterte Kjell G. Kjær og overlege Ulf Aasebø.
Korset over massegraven står på Kapp Thordsen den dag i dag. Også Svenskehuset står slik det sto på 150 år siden.
