Jobber frivillig som våker:
Heidi holder mennesker i hånden på dødsleiet. Dette er ofte hennes siste ord: «Nå kan du gi slipp – hvil»
Ingen skal måtte dø alene, mener Røde Kors. Da moren til Nina lå for døden, satt frivillige våkere ved sengekanten hennes. Heidi var en av dem.
Det gjør godt å våke, synes Heidi Sivertsvik (60).
– Å få være til stede for et døende menneske er en ærefull oppgave.
Røde Kors er alene om å ha en såkalt våketjeneste, og de trenger flere ildsjeler som Heidi.
Et omtenksomt menneske som sitter ved sengekanten til den som nærmer seg livets slutt, gjerne i turnus med pårørende.
En som lytter om du er urolig, en å prate med om du ønsker, en omsorgsfull hånd som holder din.
På sykehjemmet i Eidskog har Heidi, som er aktivitetsleder i Våketjenesten, på frivillig basis våket over vel hundre døende.
– De snart ti siste årene har det blitt mange sterke møter, slår den sympatiske trønderen fast.
– Kanskje startet det å våke for meg allerede da jeg var 13 år, da min kjære bestemor lå for døden.
De bodde i hver sin ende av barndomshjemmet hennes i Trøndelag og sto hverandre veldig nær.
– At familien var samlet rundt henne til hun trakk siste åndedrag, var en fin opplevelse. Siden har jeg tenkt: «Heller ikke jeg vil dø alene».
Da Eidskog Røde Kors i 2015 spurte om hun ville bli våker, trengte ikke Heidi betenkningstid.
Våketjenesten til Røde Kors tilbyr nærvær til døende ved livets slutt, for at ingen skal føle seg alene. Vakeren kan gå i turnus med pårørende, som støtte i en vanskelig tid, eller være der for døende uten pårørende i nærheten.
Hvem kan bli våker?
Du trenger ingen helsefaglig bakgrunn, men må være over 25 år og delta på et seks timers innføringskurs. I starten er du skyggevakt med erfarne våkere.
Typiske oppgaver:
– være til stede/nærværende
– berolige, samtale og lytte
– holde i hånden
– vise omsorg og skape ro
– avlaste, prate og støtte pårørende
NB! Våketjenesten påtar seg oppdrag ved forventet død, men det forutsetter en samarbeidsavtale med kommune/institusjon/sykehus.
Stort behov:
Behovet for flere våkere er stort. Ta kontakt med ditt lokale Røde Kors og spør om de har tilbudet. Per i dag finnes det hos rundt 30 spredt landet rundt. I tillegg har også mange sykehjem egen frivillig våkertjeneste.
Trenger flere frivillige
Heidi opplever de fleste som rolige mot slutten.
– Stort sett har jeg våket over godt voksne. Mange har vært medisinerte og sovet mye. Da kan det være at jeg leser en bok eller strikker, men jeg legger regelmessig en hånd på den døende. For å vise at «du er ikke alene».
Våketjenesten til Eidskog Røde Kors var en pilot i Norge. Heidi var en av de første frivillige.
– Stort sett avlaster eller erstatter vi pårørende eller ansatte, et gratis tilbud som det er et stort behov for. Vi trenger flere frivillige, etterlyser hun.
Det hører til unntakene å våke hjemme hos folk.
– Vår oppgave er hverken å ta bort sorg eller smerte, men å gjøre den siste tiden litt enklere, både for den døende og de pårørende.
Eidskog Røde Kors tilbyr våketjeneste på Ahus Kongsvinger, Eidskog Helsetun, ved to beboertun, i omsorgsboliger og private hjem. Våkerne kommer inn i siste, terminale fase.
– Pårørende vil som regel være med mest mulig, men ikke alle makter å være til stede mot slutten, sier Heidi.
Med en våker ved sengen kan de pårørende gå ut av sykerommet i visshet om at den kjære har det godt og trygt.
– Vi følger med på bevegelser, merker oss om de klemmer ekstra hardt i hånden vår, og ringer på en sykepleier ved behov, forklarer hun.
De fleste dør på sykehjem
Grethe S. Iversen, spesialsykepleier med videreutdanning i lindrende behandling ved Haukeland universitetssjukehus, opplyser at statistikk fra Folkehelseinstituttet viser at flertallet av dødsfall i Norge skjer på sykehjem.
54 prosent trekker sitt siste pust der, 28 prosent dør på sykehus, mens bare 14 prosent ender sitt liv hjemme. De resterende fire prosentene dør «andre steder».
Iversen mener at døden er institusjonalisert, der folk tidligere døde hjemme med storfamilien rundt seg. Hun er derfor glad for at våketjenesten finnes.
– Vi har vel alle et behov for ikke å være alene når vi ikke er i stand til å ivare ta våre egne behov og det går mot slutten. Det kan være en trygghet i å ha noen ved sin side da, om det er pårørende eller en frivillig våker, sier hun.
Haukeland universitetssjukehus har vært del av et stort internasjonalt prosjekt, som bl.a. har omhandlet frivillighet til alvorlig syke pasienter i sykehus.
Iversens rolle i prosjektet har vært å gi opplæring og å følge opp en gruppe dedikerte frivillige.
– Det medisinskfaglige tar helsepersonell seg av, men vi har mye å gå på når det gjelder den mellommenneskelige biten. Under ti prosent av frivillighet foregår i helse- og omsorgstjenesten, forteller hun.
Spesialsykepleieren mener at våketjenesten også er til god støtte for pårørende i en tøff tid.
– De stundene de ikke selv kan være sammen med sine kjære, er det trygt å vite at de likevel ikke er alene.
Les også: Rita har hatt et tøffere liv enn de fleste: – I dag ser jeg ingen begrensninger
Ber dem gi slipp
Det er ikke alltid like lett å vite når slutten vil inntre.
– Det merket jeg også med min egen pappa, forteller våker Heidi.
– Han var kreftsyk og utmattet. Det var mange dager siden han hadde orket å spise, men plutselig kviknet han til i sengen, så på meg og sa: «Kan du gi meg en brødskive med svartpølse?»
Han satte seg opp i sengen og spiste opp alt. Heidi håpet at han bare trengte litt mat for å komme seg.
– To timer senere døde pappa.
Hun opplever at flere har klare øyeblikk like før de dør.
– Flere strekker armene oppover. Som om de ser noe komme seg i møte. Andre smiler – med lukkede øyne, forteller hun,
Det kan også virke som noen venter med å dø til deres pårørende har gått ut av rommet. Kanskje for å ta hensyn? undrer Heidi.
Ordene Heidi ofte loser den enkelte over livets terskel med, er: «Nå kan du gi slipp – hvil».
– Vårt motto er at ingen skal føle på ensomhet i sin siste del av livet, sier hun.
Les også: Theas mamma døde uten forvarsel. Ingen visste at hun var syk
Ninas historie
Den siste telefonsamtalen Nina Johansen (54) hadde med moren sin høsten 2018 var munter.
– Det var like før leggetid, og mamma hadde vært ute på dagens femte tur med lille Bonzo, den tibetanske spanielen hennes.
Til tross for leddgikt var 78-åringen sprek.
Tidlig neste morgen ringer faren til Nina: «Mamma ser på meg, men jeg får ikke kontakt med henne!»
– Stakkars, han var helt fortvilet. Vi avtalte å møte hverandre på sykehuset i Kongsvinger. Der ble det konstatert en blødning i hjernen på mamma. Det var ingenting legene kunne gjøre.
Faren knakk sammen. De to hadde vært kjærester siden hun var seksten. Han var fire år eldre.
– Det skulle vise seg at hverken pappa eller Bonzo klarte å leve uten mammas omsorg.
13 dager tok det før morens pust ebbet ut.
De første åtte dagene lå hun på sykehuset knyttet opp mot slanger og ledninger.
– Hun klarte ikke lenger å prate og var ikke bevisst på samme måte som før, men jeg fikk litt kontakt. Mamma blunket med øynene som svar på spørsmålene mine.
Nina forteller at moren var veldig urolig.
– Hun fektet konstant med armene og dro ut flere ledninger. Mamma hadde en gang fortalt meg at hun ikke ønsket å bli liggende i en sånn tilstand. Jeg tror hun prøvde å dra ut sonden som ga henne næring intravenøst. Det var umulig å gå fra henne.
De to døtrene til Nina var ennå for unge til å bistå alene, og broren bodde et stykke unna.
– Rollen som den sterke, ble min.
Les også: Jan Runar fra Demenskoret fikk oppløftende beskjed av legen
Dypt takknemlig
Heldigvis hadde Nina, som selv bor i Eidskog, selv erfaring som våker.
Hun tok kontakt med Våketjenesten i hjemkommunen og ba om hjelp.
Nina visste at de hadde en avtale med sykehuset. Våketjenestens Heidi Sivertsvik satte opp en såkalt våkeliste hvor hun og seks andre våkere avlastet Nina og de andre pårørende.
– Det er vi dypt takknemlige for. Det var så godt å vite at mamma aldri var alene. Hun hadde hele tiden en hånd å holde i.
De siste fem dagene ble moren overført til et sykehjem i Kongsvinger.
– Da fikk vi kjenne på hvor tungt det er uten våkehjelp! Sykehjemmet har fortsatt ikke et slikt tilbud. Det ble min oppgave å pendle mellom sykehjemmet og pappa som ikke gikk utenfor døren hjemme, forteller Nina.
Faren maktet ikke å se sin kjære dø.
Halvannet år senere fulgte han etter sin kone.
– Kort tid før han døde, skjedde det noe vakkert, forteller Nina.
– Midt imot sengen hans hang et brudebilde av mamma. Idet junisolen skinner inn av vinduet den ettermiddagen og skaper et varmt gult-oransje lys i sykerommet, strekker pappa armene ut mot bildet av henne og smiler, sier Nina, og legger til:
– Jeg tror han sanset at hun ventet på ham.
