Eli Rygg
Tøff tid for Eli Rygg: – Jeg har ikke lyst til å dø i morgen. Men jeg vet at døden kommer
Elis livsreise har ikke vært av det enkle slaget. Hun har måttet takle både overgrep, hjerteinfarkt og alvorlig kreft. Nå er hun endelig kreftfri og klar for å nyte livet.
– Jeg har fått juling, altså, sier hun om kreften og behandlingen hun har gått gjennom de siste par årene.
I dag ser det fint ut.
– Jeg leverer fine prøver. Jeg er kreftfri. Men det krever sin mann og kvinne å skjønne at du er det, virkelig ta det inn, sier Eli Rygg (67) når vi møter henne hjemme i Kambo utenfor Moss.
Kreftene er sakte, men forhåpentligvis sikkert på vei tilbake.
– Jeg kjenner at kroppen har vært gjennom skikkelig juling. Og nå er det tid for å blåse på og hvile der det har vært mye. Kjenne etter hva jeg trenger. Jeg er litt slapp, og jeg har sovet mye.
– Det er litt av en runde å gå på cellegift og immunterapi. Jeg har hatt veldig fokus på sykdommen og har vært veldig mye alene her hjemme. Jeg har vært syk alene. Jeg har hatt bivirkninger alene.
– Mye alene, sier du. Ensom?
– Nei. Ikke ensom. Jeg har gjort øvelsene mine, pusteøvelser og meditasjonsøvelser, og jeg har hatt det helt fint med det.
Solen skinner, hagen blomstrer, og det hvitmalte huset er fylt med mye symbolikk fra ulike religioner. Kors, sirkler og buddhistiske, humanetiske, keltiske og muslimske tegn fyller rommene, både ute og inne. Alle skal med.
– Jeg skal ikke dømme noen som tror på noe. Det er mye vakkert i alle religioner, sier Eli.
Forfatter, foredragsholder og underholder, landskjent som programleder i NRK-serien Portveien 2 på 1980-tallet.
Er utdannet barnepleier og har jobbet i barnevernet i mange år.
Har skrevet flere bøker for barn, den siste er samtaleboken Du er ok.
Eli er født og oppvokst på tettstedet Veblungsnes, ikke langt fra Åndalsnes i Møre og Romsdal.
Som 12-åring flyttet hun med familien til Levanger.
Som voksen bosatte hun seg etter hvert i Son med sine tre barn.
I dag bor hun i Kambo i Moss kommune.
Kreftbehandlingen
Eldstedatter og barnebarn bor to hus bortenfor.
– Jeg har hatt familie rundt meg hvis jeg har ønsket det. Men jeg har lyttet mye til hva mine behov har vært. Jeg har vel aldri lyttet så mye til egne behov som jeg har gjort gjennom dette.
– Hva har du trengt?
– Ro! Ro, søvn og hvile. Og sunn mat. Jeg har ikke vært noen typisk dame som mistet all matlyst gjennom behandlingen. Jeg har vært fryktelig glad i mat gjennom dette, smiler hun.
Det er innholdsrike år av det krevende slaget hun er i ferd med å legge bak seg. Først hjerteinfarktet hun fikk for noen år siden som gjør at hjertet i dag kun fungerer under 30 prosent. Hun har derfor fått satt inn en ICD-hjertestarter.
Og nå altså kreftbehandling, med mye tid inn og ut av sykehuset. Det ble cellegift og deretter operasjon. De fjernet «alt», og hun fikk utlagt tarm – urostomi. Men Eli tålte cellegiften godt, og operasjonen gikk fint. Hun føler seg ivaretatt og er full av lovord om helsevesenet.
– Jeg syntes det er helt fantastisk. Det å få det lille heiet, av alt fra leger og sykepleiere til portører og rengjøringspersonalet. Det har vært fint. Jeg har følt meg veldig ivaretatt. Jeg har kunnet hvile i at jeg har blitt tatt hånd om. Og jeg har ikke vært redd.
Gjennom sykdom og tøff behandling har Eli oppdaget nye sider ved seg selv.
– At jeg tåler mye. At kroppen min er sterk, faktisk. Jeg er sterkere enn jeg trodde. Men jeg er mer sliten nå enn da det pågikk. Jeg tror kroppen må komme seg litt, jeg må slappe av litt. Hente meg inn.
– Jeg er klar for å leve, gjøre nytte for meg. Fortsette det jeg har gjort i alle år, å gjøre noe for barn og unge.
Les også: Marianne Rustad Carlsen om kreftsykdommen: – De som ikke klarer å betale for medisinen selv, dør
Stolt av Portveien
Det er fra Portveien mange fortsatt husker Eli Rygg. Blid som en sol smilte hun til oss gjennom TV-ruten, og ga oss følelsen av at det smilet var ment akkurat til meg. Hun danset og sang, smilte og lo og fortalte eventyr. Hun blir fortsatt stoppet på gaten, på flyplassen. Får brev og hyggelige kommentarer.
– Jeg tror Portveien smøg seg skikkelig godt inn i hjerterota til folk. Der har vi sådd mange gode minner hos folk. Jeg er veldig stolt av Portveien. At vi var noe trygt, godt og varmt.
Trygghet er derimot noe Eli selv ikke har kjent mye på gjennom livet. For til tross for det varme smilet som alltid var på plass, skulle det etter hvert vise seg at innsiden var langt mer kaotisk enn smilet på utsiden skulle tilsi.
Overgrepene hun ble utsatt for som barn skulle prege henne på ulike måter gjennom store deler av livet. Selv om hun i mange år ikke klarte å kjenne på hva opplevelsene gjorde med kropp og sinn, sa kroppen ifra på alle mulige måter: trøstespising, overvekt, sykdom, smerter i kroppen, ensomhet og et dårlig selvbilde.
Til slutt tok hun grep og nøstet opp i livets store traumer. Det skulle ta mange år, men hun kom på plass til slutt og fant frem til den hun er, der innerst inne.
Kastet late-som-maskene, og kjente på alt hun hadde tålt. Hva overgrepene hadde gjort med kroppen og sinnet hennes. Hun klarte å jobbe seg gjennom det, bit for bit, punkt for punkt.
Gjennom kreftbehandlingen – og mye ro og alenetid – har hun hatt god tid til å tenke tilbake på et innholdsrikt liv, på godt og vondt.
– Ja, jeg har virkelig tenkt på alt jeg har fått oppleve. Jeg har reist mye, møtt andre kulturer, fått venner i andre land.
Og, sier hun med et smil:
– Jeg har turt å snakke om de vanskelige temaene. Døden, overgrep. Så vi skal klare å romme oss selv og bære hele historien vår. Der er jeg ikke ferdig enda.
Les også: På overlegens kontor skulle dommen falle. Kari kjente hjertet hamre. Så kom den uvirkelige beskjeden
Ingen ville snakke
Døden har hun kjent på nært hold siden hun som 13-åring var tett på en bilulykke i familien der fire mennesker døde. Året etter døde moren. Tausheten var den samme, ingen ville snakke om døden.
Og det var da hun innså behovet hun hadde for å snakke om det andre ikke ville snakke om. Død. Selvmord. Overgrep. De vanskelige følelsene, men også de gode.
Hun har mang en gang registrert hvordan mange vegrer seg for å bruke ordet død, og i stedet snakker om at noen har sovnet inn, eller har reist bort.
Hun vil at vi skal være ærlige. Kalle en spade for en spade, og død for død. Det å dekke det til med andre ord kan skape stor forvirring, ikke minst hos mange barn.
Selv har Eli for lengst akseptert at hun er dødelig.
– Men det er ikke sånn at jeg går og lengter etter å dø. Jeg har ikke lyst til å dø i morgen. Men jeg vet at døden kommer.
Gjennom både hjerteinfarktet og kreftbehandlingen har hun innsett at det kunne gått den veien. Sin egen begravelse har hun planlagt for lengst.
Ungene har fått beskjed om hvordan hun vil ha det. Hun vil ikke ha noe uoppgjort, lommerusket er ryddet ut. Har hun noe usnakket med noen, vil hun snakke ut. Har hun begått urett, så vil hun rydde opp.
Eli har sittet ved mange dødsleier og vet at i de mest uoppgjorte familier er det håp om en siste samtale.
Det er aldri for sent, insisterer hun – og har mang en historie om nettopp de som har tenkt at det er for sent å prate ut, tilgi. Få tilgivelse.
– Har det gjort deg mindre redd for døden?
– Ja, helt sikkert. Jeg har sett at folk kan bli beroliget og får dø i fred. Det er fint.
Les også: (+) Jeg har dårlig samvittighet. Burde jeg ha skjønt hva som skjedde med min gamle mor?
Tråder med håp
Hun er fortsatt full av virketrang og reiser rundt og holder foredrag om det som opptar henne mest av alt: At barn og unge skal klare å romme hele seg, være seg selv. Det er ikke lett å være ung i dag, tror Eli.
– Du skal se sånn eller slik ut. Det er en redsel for ikke å være bra nok. Da må vi gå til årsaken, snakke om det, grave litt der. Finne ut hva de trenger.
– Ungene trenger masse tråder med håp i. Håp så de kan tørre å være bare det de er, hverken mer eller mindre. Det gjelder for øvrig voksne også. Alle mennesker trenger håp.
Eli har gått den lange veien selv og vet hva hun snakker om.
– Jeg deler min vei. Det er sikkert tusenvis av veier, men jeg kan bare min. Vi må lære oss å sette grenser for hva som er greit og ikke. Og det er vanskelig hvis du aldri har fått frem kraften din.
Det handler om å tørre å romme hele seg selv, mener hun.
– Vi er så redd for ikke å bli akseptert. Alt i livet handler om det å bli akseptert, å få aksept på den du egentlig er. At du er ok. Vi går feil og vi gjør feil, vi mennesker. Men vi må skjønne at vi er ok. Ikke at noen er større enn andre, men at vi fyller ut oss selv.
Eli er stolt av at hun selv klarte å ta tak i eget liv og egne traumer. Hun hadde ikke klart det uten hjelp, og årene i terapi har vært mange.
– Hva har vært vanskeligst å gi slipp på?
– At overgrepene har skjedd. For det er såpass graverende og alvorlig mot et menneske. Det satte spor i hele livet mitt.
Opplevelser i barnelivet
I dag har hun jobbet seg gjennom det, og går ikke rundt og tenker på det hun har opplevd hver dag, understreker hun.
– Det ligger der når vi snakker om det, men ikke i det daglige. Jeg har gjort jobben min. Jeg har vært åpen om det, og jeg kan tenke meg at jeg berører en del medsøstre og brødre der ute. For det er så mange som bagatelliserer og ikke skjønner hva ting gjør med en kropp.
– Noen tør ikke å gå inn i det, klarer ikke å bearbeide opplevelser de har hatt. Og noen føler seg sikkert ensomme i det. Men da sier jeg at det finnes plasser der du kan få hjelp. Til å lette på kroppen. Til å få det bedre med deg selv, tross opplevelser du har hatt i barnelivet.
Gjennom sommeren skal hun ta dagene som de kommer.
– Ta en dag å se hva den bringer. Det er fantastisk i hagen. Så blir det helt sikkert noen fellesmiddager med barnebarna som bor to hus bortenfor, smiler Eli. Så får yngstedatter Leah valp, det blir stas.
– Så kommer det lille nurket av en hund. De har to katter i tillegg. Veldig koselig.
Hun liker det enkle liv – også gjennom sommeren.
– Det blir å være her hjemme. Grille. Rusle litt, mer og mer, forhåpentligvis, hvis formen kommer litt mer tilbake. Spise knekkebrød med deilige tomater på. Legge fisk på grillen. Tzatziki. Gresk salat. Ha ro. Kjøpe litt jordbær og bringebær, og ha på litt melk.
Hun smiler ved tanken.
– Jeg skal prøve å nyte denne sommeren best mulig. Jeg trenger ikke så mye. Det gjelder å glede seg over de små tingene, sier Eli.
