Traumer og parforhold
Datterens hjerteskjærende ønskeliste til jul fikk Mai Camilla til å innse hva som var galt
Når det butter i parforholdet, er det lett å tenke: «Hvis han bare hadde ...» Slik hadde Mai Camilla det også, inntil hun innså at det var hennes egne sår og traumer som sto i veien for kjærligheten.
– Jeg har bestandig hatt en underliggende følelse av å være verdiløs. Jeg har kjent skam over å være «feil» og frykt for å bli avslørt og forlatt, forteller Mai Camilla Munkejord (45).
Hun bor sammen med ektemannen og deres tre barn i Bergen. Hele voksenlivet har Mai kjørt et hardt løp, med professorjobb, forskerstillinger, ulike verv og oppfølgning av barna på skole og fritidsaktiviteter.
I mange år kjente hun seg usedvanlig full av energi, og hun tok stadig på seg mer ansvar og higet etter å prestere. På jobben briljerte hun, men på hjemmebane slet hun i relasjonene til sine nærmeste – og særlig i forholdet til ektemannen.
– Jeg var usikker og engstelig. Ofte opplevde jeg at mannen min kritiserte meg og ting jeg gjorde. Jeg tolket alt han sa i verste mening. At det var mine tolkninger av det som ble sagt som gjorde vondt, innså jeg ikke da, sier hun.
Diagnosen «utmattelse»
Etter å ha fått stadig mer ansvar på jobben, og blitt overrasket over hvor mange baller hun klarte å sjonglere på en gang, gikk Mai Camilla på en smell.
Jobber som postdoktorstipendiat ved Senter for omsorgsforskning på Høgskolen på Vestlandet.
Har også en stilling som professor II i interkulturelle studier ved NLA Høgskolen.
Bor i Bergen med ektemann og tre barn.
– Jeg kjørte på i full fart – rett i veggen. Det ble helt tomt. Kroppen var tom. Lenge hadde jeg gått i krigen for alle andre, men jeg glemte meg selv, forteller hun.
Mai Camilla ble sykemeldt. Hennes første reaksjon var: «Sykemeldt? Jeg?!», for hun hadde aldri før kastet inn håndkleet.
– Diagnosen «utmattelse» var ikke noe jeg identifiserte meg med. Jeg gikk ut fra legekontoret skeptisk til legens vurdering, men jeg lovet meg selv at jeg skulle prøve å roe ned.
Samtidig skrantet forholdet til ektemannen. Mai Camilla var usikker på om hun elsket ham, og var ganske sikker på at han løy når han uttrykte sin kjærlighet til henne.
Om han dro på på jobbreise eller trening, eller ville se en film i stedet for å snakke med henne, gjorde det inderlig vondt. Hvorfor avviste han henne på denne måten om han virkelig elsket henne?
– Jeg forsto ikke da at det var mine egne ubearbeidede traumer som påvirket relasjonen mellom oss. Jeg tror at vi ofte bagatelliserer egne erfaringer, og da får vi sår – verkebyller som viser seg som symptomer vi ikke forstår, sier Mai Camilla.
Les også: Dette bør du vite om fatigue: – En sykelig form for trøtthet man ikke kan sove seg frisk fra
Parterapeutene ga opp
Sexlivet var også vanskelig. Mai oppfattet det som om ektemannen ikke ønsket å ha sex med henne, noe hun syntes var svært skamfullt. Var hun ikke tiltrekkende nok?
Hun bestemte seg for å gjøre en innsats for å holde seg attraktiv, for kanskje kunne hun vekke mannens interesse da? Å konfrontere ham med skammen og vanskene, føltes umulig.
– I mange år turte jeg ikke å stå opp for meg selv. Jeg var styrt av frykten for ikke å være god nok, innrømmer hun.
Da paret oppsøkte parterapi, gikk Mai Camilla inn med innstillingen: «Hvis han bare skjerper seg litt, så kommer vi til å få det bra». Uten at paret hadde fått det noe bedre, ble de sendt hjem igjen av to terapeuter.
– De ga oss opp, rett og slett. Den tredje parterapeuten spurte om jeg hadde tenkt på at de relasjonelle vanskene mine kunne skyldes barndommen. Jeg husker at jeg fnyste av det hele, for om noen hadde en barndom som hadde satt spor, var det jo ham, ikke meg.
Mai Camilla følte seg frustrert og fornærmet, men et frø ble sådd. Da datteren skrev på ønskelista si til jul at hun ønsket seg en glad mamma, kontaktet Mai Camilla en psykolog.
– Før det hadde jeg aldri tenkt at jeg kunne ha traumer fra barndommen. Nå fikk ulike former for terapi meg til å innse at det jeg opplevde som liten, påvirket både meg og de rundt meg mange år senere, forteller hun.
Les også: Disse syv tabbene gjør nybakte foreldre som svekker parforholdet
Fortrengte minner
Mai Camilla vokste opp på Vestlandet, i en familie som utad så ut til å ha kontroll på det meste. Hun oppfattet moren som bortvendt og opptatt med sitt.
Faren beskriver hun som oppfarende og sint. Ikke sjelden ropte han, truet med vold og kalte henne ting.
– Pappa kunne for eksempel avfeie meningene mine med å svare: «Er du helt idiot?» eller «Er du helt korka?» Å uttrykke egne følelser var det ikke rom for. Konsekvensen ble at jeg bygde opp et skjold for å beskytte meg, forteller Mai Camilla.
Gjennom terapien kom ulike fortrengte, og forvrengte, minner til overflaten. Noen var av alvorligere grad. Mai Camilla husket blant annet at hun som tiåring flere ganger ble befølt av to tenåringsgutter.
I alle år hadde hun kamuflert dette minnet for seg selv ved å gi disse guttene merkelappen «småkjærester».
– Overgrepene har satt dypere spor enn jeg trodde. Det er viktig å forstå at det ikke er slik at alle slike overgrep fører til traumer. Men jeg hadde ingen å snakke med. Jeg ble ikke trøstet. Derfor ble følelsene mine bagatellisert og trykket ned i kroppens trykkoker. Og slik fikk traumene gode vekstvilkår.
Mai Camilla minnes hvordan hun en kald høstdag møtte disse ungdommene og noen flere barn fra gata. Først slo de henne gjentatte ganger. Så bar de henne ned til brygga og kastet henne uti den kalde sjøen. Mai var ikke god til å svømme. Redd for å dø, karret jenta seg til land.
– Da jeg kom meg opp fra vannet, kald og skamfull, ropte han jeg hadde vært hemmelig forelsket i: «Er du så dum at du trodde vi likte deg?»
I dag har Mai Camilla forstått at dette lydsporet har fulgt henne hele livet. Ikke minst har det tatt del i parforholdet hennes. Var hun virkelig så dum at hun trodde at ektemannen likte henne?
Les også: (+) Mannen min ble mer og mer stille og ville være i fred. Så snakket jeg med svigermor
Ble kjent med traumene
Det skulle gå 33 år før Mai Camilla begynte å snakke om det som skjedde den gangen.
Det var først i møtet med terapeuten at hun innså at hun var utsatt for overgrep og vold, og at det ikke var rart at nærhet og seksualitet var blitt så sårt og skambelagt for henne.
Hun forsto også hvorfor hun, da hun søkkvåt gikk hjemover etter å ha blitt kastet i sjøen, bestemte seg for å ikke si ett ord om det som hadde skjedd hjemme. Hun var nemlig overbevist om at faren ville legge skylden på henne, og at moren ville vende seg bort.
– Gradvis ble jeg mer kjent med minnene og traumene mine, og etter hvert greide jeg lettere å forstå reaksjonsmønstrene mine overfor mannen min og barna mine. Frykten for at mannen min skulle forlate meg, hadde ført til at jeg flere ganger hadde truet med å forlate ham. Slik hadde jeg forsøkt å ta kontroll over frykten.
Farens trusler og kritiske utsagn hadde hele tiden hvisket Mai Camilla i øret. For var det ikke rett, det han hadde sagt da hun vokste opp, at hun var en idiot?
Nå forsto hun at det var dette som gjorde at hun tolket ektemannens utsagn i verste mening. Hun beskriver at «det indre barnet» ble aktivert. Inni seg ble Mai fem år, der faren, og ikke ektemannen, korrigerte henne.
I ettertid ser hun at dette skapte en usunn spiral som paret lenge slet med å komme seg ut av.
– Mannen min ble utrygg og holdt meg på avstand, og dermed følte jeg meg avvist. Drevet av denne følelsen ble jeg også redd for alt mulig. Jeg reagerte med å si at jeg trodde jeg måtte forlate ham om forholdet ikke bedret seg.
Les også: (+) – Kjæresten min har en forventning om sex, noe jeg ikke alltid har lyst til
Hypnoterapi
I terapiprosessen skrev Mai Camilla boka La masken falle – en personlig fortelling om å gi slipp på barndoms-traumer. Boka ble utgitt i fjor høst, og både ektemannen og foreldrene hennes leste den i forkant.
Boka inneholder også en e-post faren har skrevet – en unnskyldning for at han ikke var til stede for Mai Camilla i oppveksten.
– Når jeg leser ordene hans, kjenner jeg at de lindrer. Med en viss tvil håper jeg at ordene er sanne, at de bærer bud om ny erkjennelse og et reelt ønske om endring, sier Mai Camilla.
En av terapiformene hun hadde størst utbytte av, var hypnoterapi. Hun forklarer at det er en form for samtale-terapi der pasienten går inn i en tilstand av dyp avslapning, slik at det er mulig å få kontakt med dypereliggende følelser og minner.
– Gjennom hypnoterapi fikk jeg tatt et oppgjør både med foreldrene mine og med overgriperne. Psykodrama har også vært veldig nyttig for meg, sier hun.
Psykodrama er en kreativ terapeutisk metode som kan hjelpe både enkeltmennesker og grupper. Mai Camillas ektemann ble med på en seanse, og da fikk de både snakket sammen om hvorfor ting ble som de ble – og sett situasjonen fra hverandres ståsteder.
– Jeg klarte å se meg selv og forholdet vårt fra hans perspektiv, og jeg fikk også sluppet de emosjonelle båndene som holdt meg fast i det som skjedde i barndommen. Gradvis gikk det opp for meg at også jeg var ansvarlig for at forholdet vårt skrantet, forteller Mai Camilla.
Les også: Kristina hadde vært på jobb og skulle kjøre hjem. Plutselig husket hun ikke veien
Gi seg selv omsorg
I ettertid har paret endret måten de kommuniserer med hverandre på.
– Der vi før stort sett følte oss kritisert, kjenner vi nesten ikke på den følelsen i dag. Ett grep vi har tatt, er nemlig at vi konsekvent inntar den andres perspektiv, sier Mai Camilla.
Det krever mye å ta tak i ubearbeidede traumer, men hun tror at det er nødvendig. For hver verkebyll hun har renset opp i, har hun kjent seg litt mer fri.
Slik har hun også skapt rom for å ta innover seg hverdagens små gleder og nytelser – og gjennom den befrielsen klarer hun nå kjenne på kjærligheten og tilliten i ekteskapet. Dette er hun allerede i gang med å skrive en ny bok om.
– Nå har jeg klart å gjenkjenne og møte frykten og usikkerheten, som ikke bare har vært en del av meg, men også av mannen min. Usikkerheten infiserte relasjonen vår. Å ta selvansvar og gi seg selv omsorg og empati, har vært utslagsgivende for oss begge.
Emosjonelle traumer og parforhold
Manglende kjærlighet og støtte i barndommen kan føre til problemer i parforhold i voksen alder, forklarer psykolog og forfatter Marthe Telneset ved Vekst psykologtjenester.
Emosjonell omsorgssvikt kan ha en aktiv form med kritikk og manipulering, eller en mer passiv form der foreldrene er fysisk til stede, men samtidig er emosjonelt fraværende.
– I sistnevnte situasjon vil barnet oppleve at hans eller hennes behov og følelser er irrelevante for den voksne. Om man ikke lærer som barn å søke nærhet og trøst, vil man som voksen kunne legge lokk på vanskelige følelser og føle seg utilpass med intimitet og nærhet.
– Mange synes også det er vanskelig å slippe partneren inn følelsesmessig, og man kan framstå klamrende og krevende. Tilknytningssystemet kan dessuten bli innstilt på å se etter fare framfor læring og utforskning, sier psykologen.
Telneset forklarer at alt dette ikke bare kan gjøre noe med relasjonene til andre, men også påvirke humør, energi og følelsesregulering.
– Som voksen kan mange som har blitt utsatt for emosjonell omsorgssvikt oppleve sterk skamfølelse, lav selvfølelse og en sterk indre kritiker. En hjerne som er innstilt på å scanne etter fare, gjør at kroppen ofte er aktivert, noe som påvirker energinivået.
– Mange kan oppleve tomhet, passivitet og nedstemthet, og vedvarende følelser som redsel, skyld og skam, sier hun.
Mennesker som er utsatt for traumer har både vanlige minner og traumeminner, forklarer psykologen. Vanlige minner kan hentes fram når man ønsker det, mens traumeminner ikke er bevisste.
De kommer i stedet opp når man trigges av noe som minner om de vonde hendelsene, og kan for eksempel utløses av en bestemt berøring, lukt eller smak – eller av bestemte ord eller tonefall.
– Når kroppen gjennom fysisk kontakt vekker traumeminnene, vil disse komme opp, selv om man er i en trygg relasjon. Kroppen husker gjennom følelser.
– For mange kan det derfor være vanskelig å utvikle trygghet i både emosjonelle og seksuelle relasjoner før slike traumer er bearbeidet, avslutter Marthe Telneset.
Mai Camillas ektemann har lest og godkjent artikkelen. Foreldrene har også fått mulighet til å lese og kommentere innholdet, red.anm.
