«The Voice»-Thomas Tvedt og søsteren
– Noen ganger snakker folk om oss i tredjeperson
Thomas og Lotte Tvedt er født blinde, og søsknene mener at det er godt å være to som forstår hverandre.
– Folk flest får et inntrykk av noen basert på hvordan de ser ut. Jeg får nok lettere med meg hvordan et menneske virkelig har det. Stemmen forteller meg også hvorvidt noen har en åpen eller lukket personlighet, sier Thomas Tvedt (31).
Han berørte mange i årets The Voice på TV 2. Thomas var den første deltageren i Norge som er blind.
Kamille treffer Thomas sammen med søsteren Lotte Tvedt (29). Hun er advokat hos Regjeringsadvokaten, der hun er fagansvarlig for helserett.
Det er ett år og 51 uker mellom søsknene, og også Lotte er født blind. Vi møtes ved T-banen på Ullevål i Oslo og går sammen til Espresso House på Ullevål stadion.
– Å lytte kan gi et godt råmateriale til å forstå mennesker. Jeg tror at stemmen ofte forteller mer enn det visuelle. Folk tenker jo så mye på hvordan de framstår.
– Mange er svært bevisste på fakter og kroppsspråk og bruker mye tid på klær og sminke. Folk lyver nok mer visuelt. Hvor mange kjenner du som bruker mye tid på å tenke over hvordan de snakker? spør Lotte.
Thomas og Lotte får med seg flere nyanser i folks stemmer enn folk flest.
– Hvordan folk formulerer seg forteller også mye om dem, sier Thomas og legger til at han kan ta feil av folk, for eksempel ved å undervurdere betydningen av kroppsspråk.
– Om noen er stille eller sier lite, kan de jo ha et levende kroppsspråk, sier han.
Thomas Tvedt (31): Musikkterapeut og -pedagog og ble for mange kjent gjennom årets The Voice på TV 2, der han kom på annenplass. Han frilanser som artist og tar i tillegg en halvårig utdanning i Enneagrammet, et verktøy innenfor kommunikasjon, personlighetsutvikling og motivasjon.
Lotte Tvedt (29): Advokat hos Regjeringsadvokaten, der hun jobber med alle typer sivile saker, som ikke omhandler straff, som staten er involvert i. Lotte er den eneste blinde personen i Norge som har gjennomført hele jusstudiet og jobber som advokat. Thomas og Lotte bor begge i Oslo i dag.
At Thomas og Lotte begge er blinde skyldes kort fortalt en såkalt recessiv genfeil, som gjør at netthinnen degenererer (forringes/mister sine egenskaper).
Fascinerende kontrast
Lotte forteller at noen av de fineste øyeblikkene hun har hatt i livet, er på jobb, der hun har en rolle.
– På jobb er jeg noe annet enn blind. Jeg er advokat, sier hun.
«Rollen» som blind forsvinner når hun inntar advokatrollen.
– Det er en fascinerende kontrast: Fra å være i retten med kappe, ta den av seg og gå ut av tingretten, ut på gata, der enkelte ser på meg som en som ikke er i stand til å komme meg hjem, handle mat eller i det hele tatt å ha en jobb, sier Lotte ettertenksomt.
Thomas kjenner seg godt igjen. Han er utdannet musikkterapeut og -pedagog, men for tiden er han først og fremst artist.
– I profesjonell sammenheng er det faget som er relevant, understreker han.
Les også: Sputnik og Vivian holder sammen i tykt og tynt: – Hun har betydd alt for meg
Psykologi, sex og satanmesser
Søskenparet ble tidlig bevisst på formidling. De var ofte på biblioteket i barndommen – og begge leste Jo Nesbø tidlig på barneskolen. Da Thomas og Lotte var sju og ni år gamle hadde de pløyd seg gjennom det meste i barneavdelingen og gikk over til voksenavdelingen.
– Vi hadde to grenser for hva vi ikke fikk lov til å låne på biblioteket, og det var «Døden på Oslo S» og litteratur om barnemishandling. Alt annet var helt greit. Altså: Alt annet.
– Vi leste psykologi og om sex og satanmesser. Det skremte oss ikke. Vi forsto det vi var modne nok til å forstå. Å bli tatt på alvor med tanke på litteratur, ga meg en inngang til å forstå verden, sier Lotte.
Apropos det å bli tatt på alvor. Begge likte seg aller best sammen med voksne i barndommen.
– De snakket til oss som om vi var voksne. Jeg trivdes godt rundt foreldrene mine sine venner, sier hun.
Søskenparet vokste opp på Randaberg med Stavanger som nærmeste nabo. I ei bygd med rundt 10.000 innbyggere, ble familien Tvedt synlige med to blinde barn – og en far som var ordfører og senere fylkesordfører i Rogaland.
Forventninger fra foreldrene
Thomas og Lottes foreldre var bevisste på å gi barna stor frihet. De sa aldri: «Det får du ikke til». Foreldrene ga Thomas og Lotte ansvaret for selv å finne ut hva som er riktig, lurt og mulig.
– Vi reflekterte ikke over at vi ikke kunne se. Det var «alle andre» som gjorde det, sier Thomas.
– Moren og faren vår oppdro oss sånn de ville oppdratt ethvert barn. De var verken pedagoger eller øyeleger og hadde ingen «oppskrift», men det ga oss barna en ubevisst trygghet å være to.
– Det var godt å ha en storebror som forsto hvordan verden var for meg, sier Lotte og legger til at om Thomas fikk til noe, hadde ikke hun noen unnskyldning for å ikke få det til.
Thomas er opptatt av at ingen barn blir født som uvanlige.
– Ingen barn opplever seg som feil. Det er verden som sier det. Det å være blind i seg selv sier egentlig ikke noe om et menneske. Hva folk tenker, er en annen ting, sier Thomas.
Lotte sier at foreldrene alltid har hatt forventninger – og at det har vært styrende for hvordan hun og Thomas har prestert.
– Foreldrene våre forventet ikke at vi skulle bli fotballproffer, men de forventet at vi skulle spille fotball, sier hun.
Fordi foreldrene reiste mye, var søskenparets andre hjem i oppveksten hos farmor og farfar.
– De hadde alltid tid og ga oss mye. Farmor og farfar bestemte seg, på godt og vondt, for å ikke tenke så mye på at vi ikke kunne se. Sammen med farfar lekte vi en lek, der vi laget en hinderløype i huset ved hjelp av stoler, krakker og bord. Vi løp om kapp på tid – og for at alle skulle ha like forutsetninger hadde farfar bind for øynene. Det var livsfarlig, sier Lotte.
– Ikke livsfarlig, kommenterer Thomas og smiler av det gamle minnet.
– Jo, det var jo en murvegg på kjøkkenet – og farfar lot oss ikke vinne, for å si det sånn, sier Lotte og ler.
Les også: Blander besteforeldre seg for mye, eller kanskje for lite? Slik kan du ta opp saken
Støtter og utfordrer hverandre
– Det var godt å være to. Og fortsatt er det godt at vi er to. Det er mye Lotte skjønner som andre ikke reflekterer over. I et selskap et sted vi ikke har vært før, går andre på do uten å tenke over det – mens Lotte tenker på det samme som meg:
– Hvor er doen? Og har de tent stearinlys på vasken for at det skal se fint ut – sånn at vi risikerer å velte det og brenne ned huset? sier Thomas.
Samtidig er det ingen som kan utfordre dem så mye som hverandre.
– I vinter krasjet jeg i en kant og måtte sy. Mens andre syntes synd på meg, begynte Thomas å le. Han ble oppgitt og lurte på hvordan jeg klarte det.
– For meg er hans reaksjon den beste. Det er jo ikke noe «stakkars meg», det var jeg som ikke fulgte med, sier Lotte.
Da Thomas gikk ned på et T-bane-spor i Oslo for litt siden, tenkte hun selvfølgelig på at det var skummelt fordi han faktisk kunne dødd, men like mye på hvorfor i himmelens navn han gikk med propper i ørene og ikke brukte mobilitetsstokken skikkelig.
– Vi er litt brutale mot hverandre. Ikke fordi vi ikke bryr oss, snarere tvert imot, sier Thomas.
Egenverd og selvfølelse
Ting som kan virke små for folk flest, kan oppleves som store energilekkasjer for ham og Lotte, ifølge Thomas.
– Det er en del mennesker som tilbyr hjelp på en klossete måte. Jeg vet at de ikke mener å være nedlatende, men noen ganger vil jeg bare være i fred. Det er ikke det at folk tilbyr hjelp i seg selv som er irriterende.
– Det er den underliggende følelsen, at noen synes jeg ser hjelpeløs ut og mener jeg trenger hjelp. Det går på egenverd og selvfølelse. Om jeg er sliten nok, kan det ta livsgnisten fra meg, sier han.
Når Thomas er i butikken sammen med samboeren, Marita, er det ofte til henne de ansatte henvender seg.
– Noen ganger snakker de ansatte om meg i tredjeperson, sier Thomas.
Lotte erfarer det samme.
– Når jeg er ute og spiser sammen med venner, hender det at kelneren spør dem: «Hva vil hun ha?». Jeg tenker at det egentlig ikke er så rart. Folk oppsøker det trygge – og et blikk er trygt, sier Lotte.
Hun forteller at vennene pleier å bli opprørte når det skjer.
– Jeg blir rørt når noen sier ifra og gjør noe på mine vegne. Jeg blir også rørt når jeg treffer fremmede som tilbyr hjelp på en fin måte. Det gjør dagen min bedre, sier Lotte.
Les også: (+) Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg nok valgt å bli
Kjæresten Marita
Søskenparet er nære og snakker sammen om det meste, men da Thomas møtte kjæresten, holdt han det hemmelig en stund, også for Lotte – selv om hun tidlig fikk noen mistanker.
– Jeg så tydelig at Thomas hadde det bra. Nå som jeg har blitt kjent med Marita, tenker jeg at vi ligner ganske mye, noe Thomas riktignok kan være uenig i … sier Lotte.
– Marita er en mer moden og voksen person enn Lotte, skyter Thomas lattermildt inn.
Latteren smitter over på Lotte, som sier at Marita er en Thomas elsker å være sammen med. Det i seg selv er nok til at Lotte liker Marita godt.
– Det var litt skummelt i starten. Å komme inn som søster og god venn. Det endrer jo dynamikken. Men jeg skjønte fort at Marita var klok – og samtidig realitetsorientert.
– Jeg beundrer måten hun møter verden på. Hun bærer med seg en trygghet og er en stødig klippe for familie og venner. Dessuten har hun en lederstilling, som krever mye og som jeg tror hun passer godt i, sier Lotte.
«Endelig heil»
Thomas er snart aktuell med ny musikk, der han synger på norsk. De nye låtene er ikke helt ulikt det publikum har strømmet mest etter at han ble kjent på TV. Aller mest hørt, er «Endelig heil» av Sigvart Dagsland.
– Vet du om låten falt i smak hos Dagsland selv?
– Åh, ja da, han tok kontakt med meg og inviterte meg til å synge sammen med ham på en konsert, svarer Thomas med et smil.
Selv om Thomas nå jobber i et rolig og ettertenksomt musikalsk landskap, har han favorittartister som er langt mer rocka, som Freddie Mercury.
– Jeg synes det var litt trist at Thomas ikke også valgte noe med mer energi i The Voice, noe jeg har hørt mye av fra ham opp igjennom, sier Lotte.
Thomas gliser, og Lotte legger til at hun aldri har hørt broren synge noe han ikke kan stå inne for.
– Nei, jeg blir fort lei av det som ikke er autentisk. Jeg liker godt håndverk og tekster som forteller sanne historier, sier han.
Les også: (+) Ingebjørg Bratland holder samboeren hemmelig: – Han er litt eldre enn meg, og jeg tror det er en fordel
Går glipp av tusen smil
Etter at Thomas ble kjent på TV, er det flere som har tatt kontakt på gata og sagt at de heier på ham. Likevel mener 31-åringen at han er altfor fordomsfull med tanke på hvordan folk ser på ham.
– Jeg opplever ikke at fremmede er så rause, men jeg går jo glipp av alle gode blikk og smil. På min reise gjennom Oslo kan jeg ha fått tusen smil som jeg ikke aner noe om. Det er litt leit å ikke få med seg dette.
– For at jeg skal oppfatte den type kommunikasjon, må folk si det til meg – og det er jo ikke så vanlig å snakke til fremmede i vår kultur, sier han.
Thomas sier at han ofte glemmer at det er mange hyggelige folk i verden.
– Flertallet som snakker sammen på T-banen og bussen, høres så slitne og lukkede ut, sier han.
Til tross for at Thomas og Lotte ikke får med seg varme smil og tillitvekkende blikk, kjenner de fort om de kan stole på noen eller ikke.
– Når samboeren min og jeg snakker sammen om det vi opplever og mennesker vi møter, er vi veldig samstemte på om vi har en god eller dårlig følelse.
– Det har aldri skjedd at jeg har sagt at jeg liker noen veldig godt – også har hun vært uenig. Vi er alltid enige om hvorvidt folk har gode intensjoner eller meler sin egen kake, sier Thomas.
