reddet av venninnen
Da Johanna trykket inn gassen i stedet for bremsen, forsto Henriette at noe var alvorlig galt
Venninnene satt i bilen da det oppsto et drama på liv og død: – Det eneste jeg tenkte på, var Johanna ikke skulle dø.
Johanna Mohlén og Henriette Arning ble kjent via jobben i hjemmesykepleien i Eidsvoll. Johanna, som opprinnelig er fra Sverige, begynte i jobben i februar 2022. De to hadde mange vakter sammen og fant raskt tonen.
– Med visse mennesker kjenner du at det er noe spesielt, sier Johanna.
Henriette nikker enig da vi møter venninnene hjemme hos Johanna på Dal.
Diskuterte førstehjelp
Lørdag 9. april i 2022 hadde de planlagt jentekveld. Men først skulle de to venninnene på handletur på Jessheim Storsenter om formiddagen.
Hele denne dagen, samt de fire påfølgende, er strøket bort fra Johannas hukommelse. Derfor er det Henriette som forteller om hvordan den fine lørdagen ble forvandlet til et mareritt.
Dagen begynte med at Henriette parkerte bilen sin hos Johanna. De skulle kjøre sammen i bilen til Johanna til Jessheim. Johanna har to barn som var hos sin far denne helgen.
Venninnene satt i bilen og skravlet, gledet seg til handleturen og til kvelden.
– Det rare er at vi begynte å diskutere førstehjelp da vi passerte et ulykkessted på veien. Da vi så at det var lege på stedet, begynte vi å snakke om hjerte- og lungeredning. Vi lurte på om vi husket det vi hadde lært i jobben, forteller Henriette.
Venninnene gikk gjennom hjerte- og lungeredningsprosedyren, trinn for trinn og kom frem til at kunnskapen fremdeles satt.
Minutter etter sa Johanna plutselig at hun følte seg så svimmel. Henriette tenkte ikke så mye over det. Men da Johanna gjentok: «Jeg er så svimmel» og begynte å bremse, våknet Henriette.
– Først da så jeg at noe var alvorlig galt. Johanna var blek, og hun trykket inn gassen i stedet for bremsen. Bilen rykket fremover. Deretter begynte den å trille bakover.
Les også: Her koser Elisabeth og Hans-Jacob seg på Mallorca. Samme dag skjer det uvirkelige
Hjelp over mobil
Henriette dro i håndbrekket og satte på nødblinken. Så ristet hun i Johanna, som virket livløs, og kjente på pulsen hennes. Febrilsk prøvde hun å huske om Johanna hadde sagt noe om at hun hadde epilepsi eller en annen diagnose.
Johannas lepper hadde begynt å bli blå, og det kom skum ut av munnen hennes.
Henriette slo 113 på mobiltelefonen. «Venninnen min er bevisstløs, hun har ikke puls», sa hun og forklarte at de befant seg på veien like ved Mogreina i Ullensaker. «Jeg sender deg en link på telefonen. Den må du åpne slik at vi kan se henne på kamera».
«Du må starte med hjertekompresjoner», sa mannen da han fikk se Johannas tilstand.
Henriette kom seg ut av bilen. Åpnet døren på Johannas side og forsøkte å få henne ut av bilen, men den livløse kroppen var så tung. I det samme stoppet en bil ved siden av. En dame kom løpende og ville hjelpe. Henriette ba henne ta tak i bena til Johanna.
Dermed klarte de å få lagt Johanna på bakken og startet deretter med hjerte- og lungeredning, akkurat slik de hadde snakket om i bilen for noen minutter siden. Mens Henriette jobbet med Johanna, holdt damen mobiltelefonen slik at AMK kunne følge med.
Henriette jobbet iherdig med å veksle mellom 30 hjertekompresjoner og to innblåsinger.
Ingen puls
– Det eneste jeg tenkte på, var at jeg måtte redde Johanna. Hun skulle ikke dø!
Da det lød en hvesende lyd fra munnen hennes, trodde Henriette at venninnen pustet og la henne i stabilt sideleie.
Men fremdeles var det ingen puls. Henriette la Johanna tilbake på rygg og fortsatte med kompresjoner.
Snart kom det flere folk til for å hjelpe. En mann tok over mens Henriette orienterte seg. Hvor ble det av ambulansen?
– Men så fant jeg ut at jeg måtte gjøre det selv. Johanna var mitt ansvar. Jeg følte meg ikke sliten, men det var gått over 20 minutter da jeg hørte en dame rope at hun var helsepersonell. Damen hadde hånden i fatle og kunne derfor ikke ta over, men hun ble likevel den som ga Henriette den siste motivasjonen til å fortsette. Damen telte høyt mens Henriette jobbet.
– Hun ga meg den ekstra energien jeg trengte. Vi var et veldig godt team. Noen minutter senere kom politi og brannbil til stedet. Først da brannvesenet koblet Johanna til hjertestarteren, begynte hjertet å slå.
Les også: (+) Peter var i sjokk da morfar på 77 tok sitt eget liv. Mange år senere fant han en eske med gamle brev
Føltes uvirkelig
Da kom Henriettes reaksjon.
– Jeg skalv over hele kroppen og følte meg helt utkjørt. Men jeg klarte ikke å ta blikket fra Johanna før hun ble hentet av ambulansehelikopteret.
Underveis, mens Henriette har gjenfortalt dramatikken, har Johanna sittet stille ved siden av og lyttet. Selv husker hun ingenting hverken fra lørdagen eller de fire påfølgende dagene. Noe som er vanlig ved hjertestans.
– Det går ikke an å beskrive med ord hvor takknemlig jeg er, sier hun rørt.
Hun tørker vekk noen tårer på kinnet. For det er tøft å gå gjennom hendelsen som var nær ved å koste henne livet.
Alt sammen føles uvirkelig for begge her de sitter i dag over en kopp kaffe hjemme hos Johanna. To unge, friske venninner.
– Vi skulle bare på en handletur til Jessheim, liksom, sier Henriette vantro.
Etter at Johanna ble fraktet til Rikshospitalet og lagt i kunstig koma, ble Henriette hentet av en venninne som også kontaktet Johannas foreldre i Sverige.
– Moren min jobber i ambulansetjenesten og var ute på jobb da hun fikk telefonen om hjertestansen min. Det var selvfølgelig traumatisk både for familien min i Sverige og barna mine, sier Johanna.
Hun får ikke fullrost helsepersonellet på Ullevål sykehus nok.
– De var så flinke til å ufarliggjøre hele situasjonen for barna mine da jeg var kommet til bevissthet og de endelig fikk besøke meg.
Hjertestarter og medisin
Selv om Johanna våknet med intense smerter fra koma dagen etter hjertestansen, har hun ingen minner fra de første fire dagene. Da lå hun på hjerteintensiven og overvåking på Ullevål sykehus.
Leveren var skadet som følge av at flere ribben ble brukket under hjertekompresjonen.
34-åringen fikk operert inn en hjertestarter, en såkalt ICD-maskin, som skal passe på hjertet hennes i tilfellet det skulle stoppe igjen. Den må hun ha resten av livet. I tillegg går hun på betablokker, medisin som sørger for å holde hjertet i ro.
– Jeg jobber fremdeles med å stole på at den lille hjertestarteren virker hvis det skulle skje igjen, forteller hun.
Etter at Johanna kom hjem fra sykehuset, har hun vært mye trett og irritabel. Hun sa ja til å bli med i en studie om hjertestans i regi av Ullevål universitetssykehus. På et møte der fikk hun snakke med en sykepleier om hendelsen og lærte at reaksjonen hennes var normal.
Tar hverdagen tilbake
Hendelsen har imidlertid gitt henne et nytt perspektiv på livet og noen nye verdier.
– Jeg har virkelig fått lære hvor verdifullt livet er og hvor fort man kan miste det. Nå skal jeg kun fokusere på folk som gjør meg godt. Ekte, ærlige mennesker, sier Johanna og ser varmt på venninnen.
De to har fått et enda nærere vennskap etter hendelsen.
Rutinemessig ble førerkortet tatt fra henne i noen måneder, men hun kjører nå som normalt. Det å sette seg bak rattet igjen var imidlertid vanskelig. For ubevisst forbinder hun hjertestansen med det å kjøre bil.
– I begynnelsen turte jeg ikke kjøre alene den veien der alt sammen skjedde, men nå har det gått seg til, forteller hun.
Venninnene forteller historien for å sette søkelys på hvor viktig det er med hjerte- og lungeredning. De oppfordrer andre til å friske opp kunnskapen.
– Forhåpentlig får man ikke bruk for det, men man vet aldri, sier Henriette.
Etter ett år med sykemelding er Johanna nå tilbake i jobb. Hun har ikke fått noe klart svar på hvorfor hjertestansen skjedde. For hjertet hennes virket friskt, og ingen leger kan si hvorfor det sluttet å slå.
– Nevrologen fant ikke noe avvikende, og alt ser helt fint ut, jeg har heller ikke fått noen varige skader etter hjertestansen. Men de vet fortsatt ikke hva som skjedde eller hvorfor det skjedde.
Johanna legger ikke skjul på at det har vært en tøff periode etter hjertesvikten, og at hverdagen til tider kan være vanskelig å håndtere.
– Men jeg har i alle fall tatt hverdagen tilbake og fokuserer på å se fremover, sier hun tappert.
Unge med hjertestans
Hvordan unge og tilsynelatende friske mennesker plutselig kan få hjertestans, er en sammensatt situasjon, ifølge Einar Irjan Ananiassen, som er seniorrådgiver i førstehjelp hos Norges Røde Kors.
– Det kan være mange forskjellige årsaker, men det er sjeldent at unge friske mennesker får hjerteinfarkt. I de tilfellene godt trente mennesker får plutselig hjertestans kan det kanskje skyldes genetiske hjertefeil som er medfødt.
Vi hører ofte historier om veldig godt trente mennesker, for eksempel fotballspillere eller løpere, som plutselig faller om. Det sier Ananiassen er et tydelig bevis på at man må ta høyde for at hjertestans kan skje.
– Man kan ikke tenke at «fordi det bare er unge som jobber her, har vi ikke behov for førstehjelpskurs eller hjertestarter». Alle tilfellene i media hvor en ser at topptrente folk får hjertestans, tenker jeg vi kan ta som en påminnelse om å være forberedt på at dette kan skje alle steder og med folk i alle aldre. Derfor oppfordrer vi alle til å ha et minimumsnivå på førstehjelpskompetanse, og ha tilgang til hjertestarter.
Myte med menn
Ananiassen forteller at det er en myte at hjertestans hos unge og friske personer primært rammer menn.
– Det er også en myte at det er forskjell på symptomene. Symptomene som ikke dreier seg om smerter i bryster rammer både menn og kvinner. Det kan være kvalme, svette, at man er blek i huden. Dette kan være de eneste tegnene. Derfor trenger vi ikke å pugge de kjente symptomene. Det eneste man trenger å lande på, er at her er noe feil fra normalsituasjonen, og det er lurt å få vurdering fra helsepersonell.
Han understreker at dersom noe virker feil må man ringe 113. De vil ta en vurdering.
– Diagnose gjør de på sykehuset, men vi må bidra til at de kommer seg dit. Å vente og se kan være farlig. Kanskje personen burde vært på vei til sykehuset mens vi ser an situasjonen, selv om kanskje personen selv sier det går bra. Vi kan aldri overlate til folk som trenger førstehjelp eller medisinsk behandling å selv ta en vurdering om man bør gjøre noe, for det kan være veldig farlig.
Han oppfordrer alle til å delta på førstehjelpskurs, noe som gir en ekstra trygghet.
– En klassisk feil er å tenke at man ikke kan gjøre noe, og heller løpe etter hjelp, men da mister vi kanskje handlingsrommet der vi kan gjøre en forskjell. Hvis man snakker med 113 har de mulighet til å sende en SMS med en lenke, og via den kan man gi AMK mulighet til å se situasjonen gjennom mobilkameraet. Da blir det lettere å ta en vurdering, forteller Ananiassen.
