Melissa fikk hjerneblødning
Melissa satt på hjemmekontor da hun brått ble rammet av ubeskrivelige smerter: – Plutselig gikk alt i sakte kino
Melissa (57) ble plutselig rammet av en ekstrem hodepine. Det viste seg å være en svært alvorlig og livstruende tilstand. Livet ble brått snudd på hodet.
En junidag for åtte år siden ble livet til Melissa Birkeland (57) snudd fullstendig på hodet.
Hun var styrer i barnehage, var svært fornøyd over å ha klart og snu underskudd til overskudd i jobbsammenheng, men hadde i en lang periode jobbet altfor mye, og opplevde både stress og tankekjør.
– Om nettene kunne jeg brått våkne opp, komme på noe jeg måtte ordne eller huske, og notere dette ned på listen min som jeg hadde liggende på nattbordet. I tillegg skulle jeg følge opp barna, og min demente mor som jeg også følte stort ansvar for, forteller hun åpenhjertig.
Melissa er gift, har tre voksne barn og er bosatt i Tromsø.
Snart ferie
Den junidagen for åtte år siden gledet hun seg til at en flere ukers ferie hos svigerforeldrene i Canada snart sto for døren.
På morgenkvisten snakket Melissa med foreldre og barn i barnehagen, før hun gikk opp på kontoret i andre etasje for å forberede papirene til kveldens styremøte. Stående ved skrivepulten ble hun med ett rammet av en akutt hodepine med enorme smerter.
– Det var noe av det verste jeg har kjent. Smertene var uutholdelige, og jeg strakk meg etter mobilen for å varsle at jeg trengte hjelp.
Melissa beskriver smertene som at hodet skulle sprenges.
– Jeg håpet det skulle gå over like fort som det kom, men det skjedde ikke. Jeg husker at jeg tenkte tanken om jeg burde ringe ambulanse, men husket ikke nummeret.
I neste øyeblikk gikk alt i svart, hun falt ned på gulvet og mistet bevisstheten.
Les også: Legene trodde Malins (27) blåmerker var blodpropp. Sannheten fikk dem til å le
Gikk som i sakte kino
Da Melissa våknet etter et kvarters tid, lå hun med pannen presset ned i gulvet, med mobilen i hånden. I det hun satte seg opp, oppdaget hun at det var umulig å røre den ene foten.
Melissa og familien bodde i samme hus som barnehagen, og hun ringte Adam for å si at han umiddelbart måtte komme for å hjelpe.
– Han kom løpende, og varslet AMK og mine kollegaer slik at barna kunne skjermes før ambulansen kom frem.
Melissa husker hvordan de to ambulansefolkene stilte spørsmål, at hun forsøkte å svare, men at alt gikk som i sakte kino. Det var som om lyden av stemmene var forvrengt, og at hun hadde bomull mellom ørene.
Det kjentes merkelig å være lammet, men samtidig klare å bevege noe av kroppen selv – uten å ha full kontroll.
– Jeg ble fraktet ut i ambulansen på en båre. I bilen spør de hva som skjedde før jeg mistet bevisstheten, men innen vi hadde kjørt en kilometer, besvimte jeg igjen. Navnet mitt ble ropt flere ganger, men jeg er blitt fortalt at jeg var helt borte.
Det store sjokket
Da Melissa mange timer senere våknet i sykehussengen, var det blitt natt ute. Av Adam ble hun fortalt at hun hadde gjennomgått en tre timer lang operasjon, og at hun hadde hatt en hjerneblødning.
Kjempesliten, og mens hun gikk ut og inn av en døs, husker Melissa hvordan hun kjente en glede over at smerten hadde en forklaring, og at den nå var fikset.
– Samtidig tenkte jeg at det var godt jeg hadde blitt ferdig med lønnsutbetalingene på jobb før jeg svimte av, sier Melissa, og må smile litt.
Operasjonen var vellykket, men komplikasjoner oppsto likevel. Melissa ble værende i alt tre uker på nevrologisk avdeling og på oppvåkningen. De første dagene gikk som i en døs, og hun var trøtt og sov mye.
– Jeg husker hvordan jeg var omgitt av Adam, barna, familie og venninner. Da jeg snakket, var det i korte setninger, og måten jeg ordla meg på var annerledes enn tidligere. Og opplevelsen av at alle lyder hørtes så ekstremt godt; mobilen til en av de jeg delte rom med, helikopteret som tok av og landet dag og natt, dører som slamret, personalet som kom leende tilbake etter lunsj, maskiner som pep – det var som et inferno av lyder, forteller Melissa.
– Samtidig var jeg forvirret, og fikk høre at jeg hadde kramper i blodårene – noe som kalles vasospasmer, og ikke er bra for hjernehelsen. Jeg fikk derfor montert et utvendig dren på toppen av venstre hjernehalvdel.
Les også: (+) Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat
Rehabilitering
Ettersom dagene gikk, og formen ble bedre, fulgte starten på rehabiliteringen. Først dreide det seg om å stå opp av sykehussengen, for deretter å bli stående en liten stund.
Så gikk det over til korte spaserturer på avdelingen, og etter hvert rundt på sykehusområdet inne – før den store «finalen» ble spaserturene utendørs.
– Jeg husker hvor vanskelig det var å skulle begynne og gå på do igjen, og at vannlatingen var hyppigere, også på natten. Det verste var at jeg trengte støtte fra pleiere for å komme på toalettet, og det var tungt å måtte ringe etter hjelp i tide og utide.
– Jeg var festet til apparater som måtte løsnes, før jeg kunne sjangle meg til toalettet i nærheten. Det var så mange hyggelige ansatte, men med altfor mange arbeidsoppgaver, og jeg husker følelsen av ikke å ville plage dem så mye.
Hun beskriver hvordan ergoterapeutene vektla viktigheten av å få ro, og kunne «kjefte» på henne i det de kom inn i rommet og så Melissa sitte halvsovende mens TV duret i bakgrunnen.
– I ettertid ser jeg jo at de hadde helt rett, selv om jeg der og da likte dårlig å få beskjed om hva jeg skulle gjøre. Den dag i dag får jeg en enorm effekt av å legge meg inne på et rom uten lydstimuli, og la hjernen hvile. Det gir ordentlig restitusjon og økt energi.
Giftermål
Før Melissa ble syk, hadde hun og Adam flere ganger snakket om å gifte seg, men aldri kommet så langt. Nå ble de påminnet om hvor fort livet kan endres.
– Adam ordnet med prest, bestilte ringer, planla matservering og inviterte gjester. Dagen før vielsen dro vi til sentrum for frisørbesøk og innkjøp av kjole.
– Det ble en vakker seremoni, og bare timer før var jeg blitt utskrevet fra sykehuset.
Tatt livet tilbake
I månedene etter hjemkomst gikk tiden med til opptrening, og oppfølging av fysioterapeut og logoped – blant annet for å få konsentrasjonen, finmotorikken og det kognitive tilbake.
Melissa legger ikke skjul på at noe av det vanskeligste disse årene har vært å miste energinivået, og måtte rasjonere på kreftene. Når hun blir sliten, rakner de motoriske ferdighetene, og hun blir klossete.
– Helt fra start gikk Adam daglige turer med meg, både i skogen og i fjæra. Det var kjempetungt, og jeg slet med å beregne avstand mellom skrittene. Etter hvert fikk jeg etablert nye nervebaner, og automatisert bevegelsene. Da ble det lettere, og jeg innså raskt at bevegelse er nøkkelen til fremgang.
Melissa forsøkte seg tilbake i arbeidslivet og følte en enorm glede ved det. Samtidig var hun så sliten og utmattet at hun sov resten av døgnet, og måtte ta en viktig beslutning.
– Da jeg innså at jeg ikke klarte meg i arbeidslivet ble jeg veldig trist, det var et hardt slag i magen- jeg ville jo så gjerne fungere og være aktiv, og kunne fort ha havnet deprimert i sofaen i stedet. Jeg er så glad jeg ikke fikk lov til det, og at jeg har gode støttespillere rundt meg, og spesielt mannen min har hjulpet meg til dit jeg er i dag.
Melissa måtte finne en ny vei, og den viktigste beslutningen hun tok, var å ha fokus på noe nytt for å motvirke og ikke bli rammet av bitterhet. Ønsket om å kunne bruke kompetansen på en annen måte enn før, gjorde at hun begynte å engasjere seg i interessepolitisk arbeid.
– Jeg er brukerrepresentant fordi jeg er medlem av en pasientorganisasjon, LHL, og representerer her LHL Hjerneslag og Afasi. Her er jeg talsperson for LHL Hjerneslag Ung Troms. Styremedlem i LHL Tromsø og sekretær i LHL Troms og Finnmark.
Engasjementet som brukerrepresentant i brukerutvalg gir Melissa mening, og hun føler det er ekstra godt å få bruke hodet kognitivt. Ikke minst har hun vært opptatt av å lære seg nye ting – noe hun har gjort i stort monn, og har planer om å fortsette med.
Tok pinnene fatt
En av disse aktivitetene er strikking, etter at en fysioterapeut anbefalte henne å strikke rett og vrang for finmotorikkens skyld.
– Takket være YouTube og nettsteder, behersker jeg nå både å strikke lester, votter og raglanfelling. Strikking er for meg som et kinderegg: Det øver motorikken, øker konsentrasjonsevnen ved at jeg må følge oppskriften og er en form for mindfulness som hjelper meg å roe ned med god samvittighet.
Åpenhjertig forteller Melissa at sykehusinnleggelsen forandret henne – mens hun tidligere alltid hadde noe på gang, og stadig vekk var på farten, har opplevelsen gjort henne mindre utålmodig og mindre stresset.
– Jeg har sjelden dårlig samvittighet, og forsøker vurdere hva jeg har energi til å utføre. De siste årene har gjort meg flinkere til å husholde på kreftene, og på den måten unngår jeg å havne i ekstrem «hjernetrøtthet».
– Når det kommer til familien min, har jeg blitt en mer tilstedeværende partner og mor. Jeg opplever at parforholdet er blitt sterkere, og at vi er enda mer rause med hverandre. Vi lever et roligere liv enn for eksempel svigerforeldre mine på 70 og 80 år. MEN, det er et godt liv – og viktigst av alt er kjærligheten, sier Melissa.
Rundt fem prosent av alle slag er subaraknoidalblødning eller hjernehinneblødning. Dette er en blødning i det væskefylte hulrommet mellom to av hjernehinnene som dekker hjernen.
Blødningen kan skyldes en brist i en utposing (aneurisme). Aneurismer kan være medfødt eller utvikle seg spesielt på grunn av høyt blodtrykk.
Røykere har større risiko for å få hjernehinneblødning, og det rammer noen flere kvinner enn menn.
Ring alltid 113
I Norge rammes cirka 12.000 personer av hjerneslag hvert år. Det tilsvarer 35 nye tilfeller hver dag.
Symptomer er plutselig og uventet tap av en eller flere kroppsfunksjoner, oftest gjennom halvsidig nedsatt kraft i arm eller ben, talevansker som problemer med å snakke eller forstå enkle ord/setninger eller som ansiktsskjevhet.
Andre symptomer kan være nummenhet, synsforstyrrelser, nedsatt balanse eller koordinasjon eller plutselig innsettende, eksplosjonsaktig hodepine.
Ring alltid113 ved mistanke om blødning i hjernen og/eller hjerneslag – også om du er usikker. Hvert minutt teller.
Kilde: LHL Hjerneslag og Afasi
