Nå er Tor blitt en ny mann
Tor fikk sterke smerter i magen og skjønte at noe var galt. Nå er han evig takknemlig overfor kona
Tor føler han har fått livet i gave på nytt. Nå nyter han og kona Hjørdi hver dag de har sammen.
I den idylliske bygda Lauvsnes i Flatanger, på kysten av Trøndelag, har Hjøri (60) og Tor Aakervik (70) funnet sitt trivelige hjem.
Her nyter de nå gode dager sammen, selv om de siste årene er farget av at Tor stadig ble sykere.
– Det var vanskelig for meg å se på. Jeg så jo at han slet, at han satt og frøs og stadig sovnet i stolen. Fysisk arbeid ble et ork, og tiltakslysten var borte, forteller Hjøri.
Når Tor ville fyre i ovnen og hadde Røros-pleddet som sin trofaste venn, ble det for varmt for henne, som måtte ta seg en tur ut på terrassen.
– Nå er det vel heller jeg som fryser først, ler hun.
Sammen i tykt og tynt
For etter at de fikk beskjed om at Hjøri kunne være donor for Tor, kunne de puste lettet ut. I fjor la de seg begge på operasjonsbordet, og siden har alt sett helt annerledes ut.
– Nå har jo dette blitt normalt for oss, så vi tenker egentlig ikke på det lenger, smiler Hjøri.
– Men jeg så jo fort at jeg hadde fått en helt ny mann!
Paret har holdt sammen i tykt og tynt siden de møttes på en bursdagsfest på Lauvsnes Gjestgiveri sommeren 1980. Da var Hjøri 17 år. Og det var kjærlighet ved første blikk, minnes Tor.
– Jeg visste jo om henne, for broren min var gift med søsteren hennes. Men jeg hadde vært borte som sjømann et par år, og plutselig var hun voksen! Og fra den festen visste jeg at det var henne jeg ville ha, smiler han og kikker varmt bort på Hjøri.
De giftet seg i Sjømannskirken på Gran Canaria i 1995. Siden den gang har de fått to sønner og en datter og etter hvert tre vakre barnebarn.
Akutt syk
Det er en kjølig desemberdag for 26 år siden at nyreproblemene til Tor starter.
Han er på vei inn i helikopteret som skal fly ham ut til oljeplattformen Heidrun hvor han jobber som automatiker. Plutselig kjenner han sterke smerter i magen.
– Jeg hadde aldri kjent slike smerter før. Likevel valgte jeg å bli med helikopteret og satset på at det var forbigående, sier Tor.
Men underveis blir det verre og verre, og det er tøft å klare å komme seg til lugaren. Han kan ikke engang berøre magen, og det måles skyhøy CRP.
Legen forstår fort at noe kan være alvorlig galt, og neste morgen blir han sendt i land til sykehuset i Kristiansund. Men her forstår ikke legene hva som feiler Tor.
Han er innlagt fra midten av desember til lille julaften, uten at de kommer nærmere svaret. Han får likevel lov til å komme hjem til jul.
Men usikkerheten er stor og tilstanden ille, og han må raskt tilbake til sykehuset i Namsos i romjula.
Først i januar har legene endelig funnet ut hva som feiler ham. Diagnosen er cystenyrer, en tilstand hvor det dannes cyster på nyrene. Disse cystene kan bli betente, sprekke og på sikt føre til nyresvikt.
– Det er en arvelig sykdom, som både faren min hadde og broren min har, men som heldigvis aldri har gitt dem de samme problemene som jeg hadde. De har levd fint med sykdommen, forklarer Tor.
Han blir nå satt på flere uker med intravenøs antibiotikakur for å ta knekken på infeksjonene som hadde satt seg i begge nyrene. Men det skal vise seg å bare bli ett av mange slike anfall.
Les også: I 25 år hadde Astri skjønt at noe var galt, bare ikke hva: – Plutselig forsto jeg
Gradvis forverring
Siden ble det flere infeksjoner, som stadig tæret på formen til Tor. Han gikk også med konstant frykt for nye anfall. Det kunne gå bra i lange perioder før han måtte legges inn på sykehus på nytt.
Han opplevde dessuten en gradvis forverring for hvert anfall som oppsto. Etter det siste anfallet i 2018 var det tungt å komme tilbake.
Da måtte han få hundre doser med antibiotika intravenøst før det normaliserte seg, og han var både avmagret og skral.
– Egentlig ble du ikke helt deg selv igjen etter det, sier Hjøri og ser ettertenksomt på Tor.
– Smertene kan ikke beskrives. Legen min hadde anbefalt meg å drikke masse vann for å unngå nye infeksjoner, så i en periode ble jeg nesten besatt av å drikke mest mulig, noen ganger også om nettene, forteller Tor.
Han klarte å fortsette i jobben på Heidrun helt frem til 2017, men måtte da pensjonere seg halvannet år før tiden, med en del innleggelser innimellom.
– I ettertid ser jeg dumskapen i å jobbe uti havet med stadige infeksjoner. Jeg la et stort press på meg selv om å stå arbeidsperiodene fullt ut med elendig form. Dette var nok medvirkende til at nyrefunksjonen stupte i disse periodene, sier han.
En spesiell julegave
Sammen fikk de hverdagen til å fungere best mulig. Men etter det siste anfallet, hadde de begynt å tenke på muligheten for å finne en donor.
Det var først i 2021 at Hjøri begynte å tenke på om hun kunne være den donoren. I starten holdt hun det for seg selv.
– Jeg hadde egentlig tenkt å spare meg som donor til barna mine, hvis de trengte det. Men når jeg så hvor dårlig han var i ferd med å bli, og hvor lite han etter hvert var med på ting, begynte jeg å tenke annerledes. Det var jo også en fare for at jeg var for gammel når barna mine kunne trenge en donor, forteller Hjøri.
Med det begynte en to år lang prosess med utredning. Siden Tor fortsatt hadde noe nyrefunksjon igjen, ble det lagt opp til en rolig prosess.
Det ble først sjekket blodtype og vevstype på begge to, og når dette ga grønt lys for å fortsette, ble de nøye sjekket for eventuelle sykdommer.
– Jeg fikk i alle fall virkelig sjekket at jeg er frisk! Heldigvis var alt i orden med helsa mi. Og rett før jul i 2022 kom telefonen. Jeg var godkjent som donor! Det var den beste julegaven vi kunne fått, smiler Hjøri.
I januar fikk de dato for transplantasjonen, som ble satt til midt i februar.
Men nå var nyrefunksjonen til Tor virkelig på vei nedover, noe som ble bekreftet på siste kontroll før avreise.
– Legene traff godt med tidspunktet, og jeg slapp heldigvis dialyse, sier Tor.
Nyretransplantasjon
I februar i fjor setter Hjøri og Tor seg på flyet til Oslo. Det de skal gjennomgå er ikke småtterier, men Hjøri er ikke urolig.
– Jeg var aldri redd. Jeg følte meg alltid godt ivaretatt, og stemningen på Rikshospitalet var så avslappet. Da var det nok verre for de som satt hjemme, sier Hjøri.
Verst er det kanskje for datteren Connie, som sitter hjemme og venter på oppdatering fra pappa.
Det er mamma som skal først på operasjonsbordet. Operasjonen til Hjøri tar lengre tid enn antatt.
Alle rekker de å bli litt urolige. Også Tor, som har gjort seg klar for sin operasjon. Men det viste seg å ikke være noen grunn til bekymring, alt hadde gått helt fint. Også operasjonen til Tor går helt etter planen.
– Datteren vår spredte det straks til hele familien, smiler Tor.
Årlig er det 500–600 personer i Norge som utvikler nyresvikt og trenger nyreerstattende behandling. Det vanligste er at et familiemedlem gir en nyre til et annet familiemedlem. I de senere år har også nære venner blitt akseptert som givere.
En viktig forutsetning for å være giver er at en har god fysisk og mental helse. I Norge finnes ingen øvre aldersgrense for levende givere, alle personer over 18 år kan vurderes.
Giver kan være forelder, søsken, barn, tante/onkel, fetter/kusine eller besteforelder. I tillegg kan ektefelle eller samboer gi nyre til sin partner.
Kilde: Oslo universitetssykehus og Tidsskrift for Den norske legeforening.
Nyredonasjon er en større operasjon for giver enn for mottager, så Hjøri er den som er mest redusert etterpå.
Tor på sin side merker umiddelbar bedring. Når han våkner, er han varm i kroppen for første gang på femten år.
– Da datteren vår kom på besøk, syntes hun det var noe som var annerledes med meg, men kunne ikke sette fingeren på hva. Det viste seg at hun ikke hadde sett meg i T-skjorte på mange år, ler Tor.
Det høye blodtrykket normaliserer seg også nesten med en gang. Det samme med blodprosenten, som hadde vært svært lav i flere år.
– Vi kan ikke få fullrost Rikshospitalet. Informasjonen var veldig god, og vi måtte ikke nøle med å ta kontakt hvis vi lurte på noe. Det var helt enestående. Som donor følte jeg meg nesten som en prinsesse, sier Hjøri.
Les også (+): Det var et sjokk da pappa døde. Så fikk jeg vite om ektepakten
Takknemlige for muligheten
Etter en uke på sykehuset fikk Hjøri beskjed om at hun kunne reise hjem.
– Jeg hadde håpet å være sammen med Tor i noen dager til, for han skulle jo være der i åtte uker. Men de insisterte, og de visste nok bedre enn meg. For det var utrolig godt å komme hjem, smiler hun.
Hun var litt redusert i noen uker etterpå, men så var hun tilbake i form igjen.
– Når alt var over, kom det selvfølgelig litt følelser. Det er jo en veldig spesiell situasjon som også påvirker alle rundt oss. Og samtidig er vi så takknemlige for at vi hadde denne muligheten.
Nå har Hjøri normal nyrefunksjon og føler seg i like god form som før. Begge må til regelmessige kontroller, Tor annenhver måned, og Hjøri en gang i året.
– Nå merker vi det stort sett bare på medisindosetten og vannflaska som alltid står på bordet, ellers er alt som normalt, smiler Tor.
Svekket immunforsvar
På grunn av de immundempende medisinene Tor må gå på resten av livet for at ikke kroppen skal støte fra seg den nye nyren, er immunforsvaret svekket, så han må passe seg litt ekstra. Det er godt å alltid ha Hjøri ved sin side.
– Hun har jo alltid vært helten min. Men nå har det blitt forsterket, smiler Tor og kikker hjertevarmt over på kona.
Hjøri er ikke i tvil om at hun ville gjort det igjen. Særlig når hun ser hvor godt Tor har det.
– Det er gevinsten min! Vi er heldige som har kunnet gjøre det innen familien. Det har vært en flott opplevelse hele veien. Så til andre som står i samme situasjon vil jeg absolutt anbefale det.
Begge brenner for å formidle de positive sidene ved å være donor.
– Vi føler oss utrolig heldige, vi vet jo at det er mange andre som sliter med å finne donor. Tor hadde nok måttet reise langt og ofte for få dialyse nå, men det slapp vi heldigvis, sier Hjøri.
Hun synes det er viktig å få med at selv om du har sagt at du vil være donor, kan du angre når som helst.
– Du kan trekke deg helt frem til operasjonen og det er full frivillighet hele veien, sier hun.
Setter pris på familien
Tor og Hjøri er så heldige at alle de tre barna deres har bosatt seg i nærheten. Det betyr også at de har de tre barnebarna i nabolaget.
– Her kommer de syklende rett som det er, noe som er kjempekoselig. Vi har en fantastisk og støttende familie. Og vi har noen enestående naboer. Det er et utrolig samhold rundt oss, noe vi har merket spesielt godt i vanskelige tider, sier Tor.
At Hjøri og Tor er satt pris på, fikk de virkelig merke før de skulle reise til Oslo for operasjonen.
Familien hadde arrangert en stor avskjedsfest i familiebedriften og restauranten Zanzibar Inn, som den gang var eid og drevet av Tor og broren.
– Vi ble hentet uten å vite hva som var på gang, og da vi kom inn i restauranten, satt alle og ventet på oss. Det var utrolig rørende, sier Hjøri.
Nå er Tor pensjonist og venter på at Hjøri skal pensjonere seg, slik at de kan reise mer, særlig på vinteren. To ganger i året reiser de til Anfi del Mar på Gran Canaria, men det er hjemme de trives aller best.
– Det er her vi har familien vår. Vi er ofte ute i skjærgården der vi ofte besøker Hjøris bror og familie. Det er mye vakker og vill natur her i Flatanger. Og vi føler ikke at vi har gått glipp av noe gjennom sykdomsårene, vi har jo hele tiden hatt hverandre, smiler de.
Den ene sønnen deres har arvet sykdommen, men har foreløpig ingen symptomer. Han er til faste kontroller og må passe på blodtrykk og drikke mye vann.
– Helsevesenet fortjener bare skryt. Jeg har hatt den samme flinke nyrelegen på Levanger sykehus nå i 25 år, noe som har vært en trygghet. Jeg takker også legekontoret her på Lauvsnes som alltid har stilt opp. Også på Namsos sykehus har jeg fått veldig god hjelp. Men aller mest vil jeg selvfølgelig skryte av fruen, som har vært med på nesten hver legetime jeg har hatt i 25 år. Hun har hjulpet meg med å få med meg all informasjon, og hun har alltid har stått ved min side. Det tar jeg ikke for gitt!
