sykehushunden varg
Når Varg går på jobb, er det én ting som er viktigere enn alt annet
Hunden Varg er helt spesiell: Han er den mykeste «doktoren» på Rikshospitalet.
Jenta som sitter i rullestolen lyser opp idet Varg (8) kommer inn i rommet. Hun strekker armene mot ham, og sykehushunden er ikke vanskelig å be – han går rolig bort og legger hodet i fanget hennes, så hun kan grave fingrene ned i myk pels.
Vi holder oss på trygg avstand, hun er ett av barna på Rikshospitalet som i dag får møte Varg én til én, fordi immunforsvaret gjør at hun ikke kan ha andre barn rundt seg.
Men sann våre ord; seansen som utspiller seg i den andre enden av rommet er nesten som å være vitne til magi.
Og det skal vi få se mer av denne ettermiddagen med Varg på sykehusbesøk; når lek, kos, nærhet, smil og varm pels boltrer seg foran oss i skjønn forening.
For han lever nok ikke opp til navnet sitt, Varg. Fra han – nyvasket i spesialsjampo – entrer sykehusbygningen sammen med matmor Tone Maren Ramsli, har han luntet med rolig blikk og stødig kurs mot barneavdelingen.
All støy, bygningsarbeidere, mennesker og fristende dufter fra kiosken tar han med knusende ro. Han har viktigere ting fore.
Ser an barna
Varg er én av fem sertifiserte hunder i Stiftelsen Sykehushunder. Annenhver onsdag er de på Rikshospitalet og stiller sin myke pels og rolige lynne til disposisjon.
Stiftelsen Sykehushunder er en frivillig organisasjon. De jobber for at sykehushunder skal være et positivt bidrag til pasienter på sykehus.
– Når Varg får møte barn og unge, er han i sitt ess. Det er jo en drømmejobb for disse hundene. Det er smil og glade fjes uansett hvor vi går. Jeg tror at hvis du er lenge på sykehus, så trenger du et friskt vitnesbyrd om verden der ute. Så kan du føle deg frisk et øyeblikk, sier Tone.
Varg ser an barna han møter på sin vei.
– Han forstår og tilpasser seg. Noen barn har kanskje lyst til å gjøre noen triks og vil at det skal skje noe. Mens andre bare trenger en kompis å klappe. Og noen kan heller ikke snakke, og vil sitte med hodet til Varg i fanget og klappe. Eller kanskje de hvisker en liten hemmelighet i øret hans, smiler hun.
Selma (4) stråler opp når Varg legger hodet i fanget hennes. Han er veldig god og myk, smiler fireåringen.
Den vesle jenta som sitter i vogna er svaksynt, og er nå operert for nyrekreft, sier pappa Simen Andresen, som er der sammen med mamma Andrea. Den lille familien på tre–fire hvis vi regner med hunden Loco på 12, som ble igjen hjemme på Løten – vært på Rikshospitalet i en drøy uke.
Selma har WAGR-syndrom, en sjelden, genetisk sykdom.
– I Norge er det bare én av én million fødte unger som får det, sier Simen. Syndromet forårsaker mange utfordringer, blant annet nedsatt syn, og fare for nyrekreft.
– Dette er andre gang hun opereres for nyrekreft. Nå har hun fjernet en svulst på den ene nyren. Da hun var ett år fjernet hun flere svulster på begge nyrene.
Hver tredje måned har de vært på kontroll for tilbakefall, og nå – etter tre år – hadde den altså kommet tilbake. Selma er ferdig operert, men de vet fortsatt ikke hvilken etterbehandling hun må ha. Forrige gang ble det cellegift i til sammen ett år.
Les også: (+) Leserne forteller: Ta deg sammen! sa pappa da jeg ble ufør. I dag fikk jeg en SMS fra foreldrene mine
Et pusterom
Ventetiden på sykehus blir lang, og møtet med Varg er et kjærkomment avbrekk for hele familien.
– Det er veldig bra her, både med sykehushund og sykehusklovn. Vi ser at Selma lyser opp veldig. Det betyr mye for ungene, og er viktig når vi er her dag ut og dag inn.
Bente Lyhmann er barnehagelærer og sykehuspedagog på Rikshospitalet og har vært med på besøkene av sykehushund siden starten. Møtene mellom barn og hunden blir et pusterom, tror Bente.
– Du ser gleden, barna forandrer seg litt i ansiktet når de møter sykehushundene. Det å kunne slappe av og glemme alt de gjør her på sykehuset, sier hun.
Mange har vært på sykehuset lenge, noen kommer inn jevnt og trutt. Da er det godt å møte en firbent som kjenner dem igjen.
– Det blir gjenkjennelse hos barna som møter Varg, og de merker at Varg er glad for å se dem. Mange har vært her i mange uker, og de har ikke alltid jevnaldrende barn å være sammen med her, som barn utenfor sykehus har. Da blir hundene en erstatning for vennene. Han fyller ut et tomrom hos barna.
Det trenger også foreldrene.
– Jeg ser veldig mange foreldre som har det tungt, og så kommer de ned her og ser barnet sitt smile. Plutselig ser de det friske barnet sitt, og de kan glemme sykdommen litt, de også. Det skaper håp, sier Bente.
Mye trening
Det ligger mange års trening og intensiv testing bak hver sykehushund, forsikrer Tone Maren Ramsli.
I dag besøker de fast barneavdelingene både på Sunnaas sykehus, Rikshospitalet og Ullevål. I tillegg ønsker de å starte opp på Radiumhospitalet. Foreløpig har de ikke kapasitet til mer, men henvendelsene er mange fra sykehus som ønsker besøk.
– Men vi vil heller holde igjen litt, vi firer ingenting på kvalitet og sikkerhet. Vi må ha veldig godt gjennomtrente hunder som leverer.
Ikke bare skal alt med smittevern være ivaretatt, de legger selvsagt også stor vekt på trygghet og sikkerhet.
– Vi tar et dyr inn i et sykehus, og da skal en være helt sikker på hvordan den hunden reagerer i enhver situasjon, understreker Tone. Det kan være uforutsette ting som hender, alt fra medisinske komplikasjoner hos barnet, uventede reaksjoner hos barnet, eller stativer og apparater som piper og lager lyder.
– Da må hunden beholde roen, og det er grundig gjennomtestet. Vi er veldig trygge på hundene våre.
Stiftelsen har fra dag én hatt et samarbeid med Blindeforbundet og hundeskolen Veiviseren. Det innebærer at hundene som trenes til sykehushund er avlet gjennom mange tiår, og allerede har vært gjennom minimum to år for å bli førerhund eller servicehund.
– Da har vi et nydelig utgangspunkt, og vi kan gå videre å teste og trene dem for sykehussettingen.
I dag har hun både fått ansiktsmaling og får leke med Varg. Det gjør godt for en storesøster med litt avveksling. Foto: Gry Traaen
Tone og de øvrige i stiftelsen er frivillige, og de mottar ikke offentlig støtte. Likevel har de et mål om å vokse seg større og få utdannet enda flere sykehushunder. I flere land har sykehushunder vært en del av helsevesenet i flere år.
– Langt der fremme er målet at dette skal være et tilbud på alle norske sykehus. Men vi vil ikke la det gå på bekostning av kvalitet, og derfor skynder vi oss langsomt.
Les også: Mamma Ida var endelig på bedringens vei. Så ble lille Angelica rammet av den nådeløse sykdommen
Skjer noe magisk
Varg var først ferdig trent førerhund, men likte ikke å ta heis. Derfor skulle sykehushund bli hans drømmejobb.
– Han er ekstremt rolig, han tåler kaos og stress. Når noe er skummelt, vil mange hunder reagere instinktivt med for eksempel bjeffing, men både Varg og de andre sykehushundene trekker seg bare rolig tilbake. Vi kan ikke ha noen negative hendelser, for et barn på sykehus ville det ha vært katastrofalt.
Varg er så myk, sier barna selv.
– Det er noe med hele ham, han er så bamseaktig. Så kan han ganske mange triks som barna synes er gøy. Og han går rundt med en liten tryllestav og et stetoskop. Noen har kalt ham den mykeste doktoren på Riksen.
Tone føler seg heldig som får være en del av dette.
– Det er nesten som et kall. Det skjer noe magisk i møtet med hund. Det å få spre glede hos barn som er alvorlig syke, er godt, sier hun.
Og mange av barna de møter er veldig syke.
– Vi har møtt flere med kort forventet levetid. Det er sterkt. Barn skal jo ikke gå før oss. Det hender at jeg må konsentrere meg litt ekstra om at besøkene kun skal ha fokus på glede og noe fint, så får heller tårene komme i bilen i hjem.
– Hva kjenner du på etterpå?
– En blanding av å være i fyr og flamme fordi det er så givende, samtidig …. Jeg er kjempeimponert over barna og foreldrene. Det setter livet i perspektiv. Du krangler ikke om hvem som skal ta oppvasken når du kommer hjem da.
Denne saken ble første gang publisert 07/06 2024.
