mennesker i sorg
Familien på fire var på ferie da Hans Kristian dro på joggetur. Han kom aldri tilbake
Karen Marie og Hans Kristian hadde akkurat klargjort huset for totalrenovering og koste seg på ferie. Så stanset hjertet til Hans Kristian.
Sommeren 2018 ble livet til Karen Marie Berg og hennes to små barn brått og uventet snudd på hodet.
Familien på fire var på ferie i ektemannen Hans Kristian Amundsens barndomsbygd Skoganvarre i Finnmark da han ble rammet av hjerteinfarkt på joggetur.
Det ble raskt slått alarm og leteaksjon igangsatt, men livet sto ikke til å redde, og Hans Kristian kom aldri hjem igjen.
– Det var et enormt sjokk. Jeg forstår at det er vanskelig å skulle møte folk som er i dyp sorg, for den rammer så brutalt og nådeløst, forteller Karen Marie.
Paret hadde akkurat gjort klart huset i Oslo for totalrenovering. Huset var ribbet, og gulvene revet opp.
– Vi var fire som dro på ferie, og bare tre som kom hjem igjen. Det å møte et hus som ikke så ut som hjemmet vårt, og som luktet helt annerledes, var rimelig heavy, det også.
Enorm støtte
Støtten familien opplevde, var enorm. Middag kom på døren, dag etter dag. Folk ryddet i hagen og klippet plenen. Venner tok grep og hjalp til med oppussingen, slik at i alle fall barna skulle få rommene sine ferdige.
– Jeg var helt «ute å kjøre» i begynnelsen. Jeg var rett og slett lammet, men omsorgen vi fikk fra folk rundt, var helt fantastisk, forteller Karen Marie.
Tilværelsen var enormt tung, og hun klarte ikke slappe av. Barna Agnes og Jørgen var bare seks og fem år gamle, og hun måtte forsøke å være sterk for dem.
– Det var veldig slitsomt å måtte skjerpe seg. Jeg klarte jo ikke slutte å gråte, det rant konstant av øynene mine, sier hun.
Les også: Alt gikk på skinner for Håkon. Så fikk han den verst tenkelige beskjeden av legen
Ingen fasit
Karen Marie er en av flere kjente personer som i boken «Når noen dør – En praktisk guide gjennom begravelsen, sorgen og tiden etterpå» bidrar med sine personlige historier.
I boken beskriver hun tiden etter dødsfallet slik: «Det å skulle håndtere livet og det som skjedde rundt oss etter dødsfallet, var som å balansere en glassbolle over hodet med Zalo på hendene og døgnet rundt hindre at den skled og knuste i gulvet. Det var umulig å ha noen strategi. Livet slik vi kjente det, var i oppløsning.
Kroppen var i konstant alarmberedskap, alt gjorde vondt, og det var vanskelig å kjenne hva som var fysisk, og hva som var psykisk. Alt gikk ut på å klare å sette det ene beinet foran det andre, prøve å gjøre det som var rett, uten egentlig å vite hva det var.»
Forfatter Maria Lorentzen-Spydevold tok kontakt med Karen Marie etter å ha hørt podkasten «Sorgens kapittel», som 43-åringen nå lager for NRK.
– Det er fint å bidra, og jeg håper andre kan dra nytte av min erfaring. Det er ingen fasit på sorg, men det er så viktig å snakke om det.
Sorgvenner
Karen Marie er opptatt av åpenhet. Det at man skal snakke om den som er død, tørre å vise følelser og romme det den enkelte tenker på. For henne er det viktig at de rundt henne fortsetter å snakke om Hans Kristian selv om han er død.
– For meg har det vært viktig å snakke om sorgen og dele den med andre. Ikke bare holde alt inni seg. Jeg er veldig takknemlig for sikkerhetsnettet vi har hatt rundt oss, med barnehage, skole, jobb, familie og venner. Vi opplevde en strøm av varme. Folk kastet alt de hadde i hendene, og var der for oss.
Karen Marie forteller om nye «sorgvenner», mennesker som selv har opplevd tap.
– Jeg kaller dem mine livsvenner. Vi ler og gråter sammen, og vi kan bære hverandres sorg. Slik møter gir meg næring, og jeg føler jeg er ti kilo lettere etter at jeg går fra et slikt treff.
Hun mener det er viktig for pårørende til de som sørger å gjøre noe. Det er ikke så farlig hva det er.
– Man kan bli redd for å gjøre noe feil, men det er ikke så viktig hva man gjør. Bare anerkjenn det vonde som har skjedd. Om du klipper plenen, kommer med middag eller sender et hjerte på SMS, det er ikke så viktig. Men gjør noe. Og sjekk innom ved jevne mellomrom også etter begravelsen. Vis at du bryr deg og ikke har glemt dem også i tiden etter begravelsen, for det er da det er verst, sier hun.
Les også: (+) Alma fra Revelsøy bar på en grusom hemmelighet
Samle informasjon
Forfatteren av boken «Når noen dør – En praktisk guide gjennom begravelsen, sorgen og tiden etterpå», Maria Lorentzen-Spydevold, har et naturlig forhold til død.
– Jeg vokste opp med en pappa som er sanger, og som til sammen har sunget i 5500 begravelser. Så lenge jeg kan huske, har begravelser og døden vært en naturlig del av hverdagen min, sier hun.
Hun jobber til daglig som sykehusprest ved sykehuset i Østfold og har bakgrunn som lærer.
– Jeg har selv opplevd at barn i klassen min har dødd, og at barna har mistet besteforeldre, foreldre og søsken. Jeg har som frivillig også møtt døden i fengsel, i samtale med dem som sitter innelåst fordi de er skyld i noens død. Sånn sett har døden vært en rød tråd hele livet mitt.
Hun sier det finnes mye god informasjon om døden og sorgen, men at all denne informasjonen er litt for spredt. Derfor ønsket hun å samle alt ett sted, for den som er pårørende vil kanskje synes det er slitsomt å skulle lete frem informasjonen selv.
Vis omsorg
Spørsmål hun for eksempel går inn på i boken er: Hva gjør vi nå? Hvem ringer vi? Hva koster en begravelse? Hva med avdødes økonomiske forpliktelser? Kan jeg gråte foran barna mine? Er det lov å le? Hvor lenge er det lov å sørge? Går det noen gang over?
Alle disse spørsmålene har altså resultert i en bok – med alt du trenger å vite og råd om hva som er normalt å føle når noen du er glad i, har gått bort.
Lorentzen-Spydevold sier at vi ikke må være redde for å snakke om døden.
– Døden er noe alle mennesker møter, og likevel er det kanskje det som det er vanskeligst å snakke om. Boken skal være en hjelpende hånd for de sørgende. Den vil ikke gjøre sorgen noe mindre, men kanskje kan den hjelpe til med all usikkerheten som et dødsfall fører med seg. Kanskje kan man bli litt tryggere som pårørende og muligens også litt mer forberedt, sier prest og forfatter Maria Lorentzen-Spydevold.
Fremmed rolle
Når noen du er glad i dør, og du blir etterlatt, går du inn i en tilværelse og rolle som er helt fremmed. Du vet ikke hva du skal føle, tenke, gjøre, eller hvordan du skal reagere. Det å være nærmeste pårørende ved dødsfall vil alle oppleve én eller flere ganger, men det er en situasjon de færreste er forberedt på.
– Som etterlatt møter alle noe ukjent når dette skjer, men fellesnevneren er at vi står i en krise – og i krisesituasjoner reagerer vi mennesker ulikt.
Det er også vanskelig å vite hva man skal si til mennesker som er i sorg, og mange kvier seg kanskje for å ta opp temaet.
– Hvis du er redd for å nevne dødsfallet, må du huske at det verste jo allerede har skjedd. Ikke vær så redd for å si noe galt. Å tie er nok det verste man kan gjøre, mener Maria Lorentzen-Spydevold.
Det viktige er å være der, og ikke minst bidra med praktiske ting.
– Den som er i sorg, har antageligvis ikke overskudd til å lage mat eller gjøre husarbeid. Vær der for den som trenger deg, om det er ved å levere mat på døren, klippe plenen eller komme med bøtte og vaskeklut.
Hun har også noen forslag til hva man kan si i tilegg til eller istedet for å kondolere.
– Send morgenlevering med hilsenen «Tenker på deg», en Spotify-lenke til en sang du tenker passer, en SMS med en hjerte-emoji eller et ferdigtrykket kondolansekort eller en blomst og signer med navnet ditt.
Andre råd er å komme med middag eller en termos med varm kaffe, klappe vedkommende på skulderen når du passerer eller rett og slett bare strekke ut armene og invitere til en klem uten å si noe.
Les også: Åshild og Rune hadde lagt store planer for pensjonisttilværelsen. Så ble alt forandret
Ingen enkle løsninger
– Det er ingen enkle løsninger når det gjelder sorg. Sorgarbeid tar ofte lang tid, gjerne lenger enn hva man tror, og særlig hva andre i ens nettverk tror, sier Pål Kristensen, psykologspesialist ved Senter for krisepsykologi og professor ved Universitetet i Bergen.
Han forteller at det er store individuelle forskjeller i hvordan man reagerer på å miste en kjær person. Et første skritt er å forsøke å akseptere at det tar tid, og få en forståelse av at man reagerer normalt.
– Det er ikke mulig å ta noen snarveier når det gjelder sorgarbeid, og intensiteten og varigheten i reaksjoner vil ofte gjenspeile den nærheten man hadde til avdøde, samt omstendighetene rundt dødsfallet, sier han.
Pskologspesialisten forteller at grublerier om at man sørger for lenge eller at man burde ha lagt sorgen bak seg, kan gjøre tapet enda tyngre å bære.
– Dette kan dessuten forsterkes av kommentarer eller råd fra andre om at man må legge tapet bak seg, eller at man dyrker sorgen.
Han forteller at mye kan påvirke forløpet av sorgen, men at de typiske «sorgfasene» nå er tilbakevist.
– Vi jobber etter andre modeller i dag, men opplever stadig at de gamle teoriene lever sitt eget liv. Problemet med modellen om sorgfaser er at de etterlatte ikke kjenner seg igjen i det, slår han fast.
