sammen i livssorgen
Øyeblikket kom som lyn fra klar himmel. Fra den dagen ble ingenting som før
– Jeg skjønte fort at det livet vi hadde hatt var over. Nå måtte vi skape det nye sammen, sier Janette Røseth.
Det var en dag i 2014 at livet til Janette Røseth (44) og familien ble snudd helt på hodet.
Rune ble alvorlig syk, og Janette gikk i overlevelsesmodus. Hun ville kjempe for familien sin, til tross for at det så mørkt ut. Rune klarte seg, men livet blir aldri det samme.
Nå arbeider Janette, som er psykolog, for at mennesker i samme situasjon skal finne ord på sorgen som rammer når livet tar en kraftig u-sving. Selv ble hun pårørende til en alvorlig syk mann.
– Ingen kan forsikre seg mot livet, sier Janette.
– Livet kan ta kronglete og uforutsette omveier. Det skal være lov til å sørge over livet som ikke ble som man hadde trodd. Jeg kaller det livssorg. Det var det som rammet min familie.
Janette forteller om den dagen Rune ble syk. Det kom som lyn fra klar himmel. Hennes Rune, den friske, sterke ektemannen, fikk smerter som gjorde ham hjelpeløs. På sykehuset ble det tatt mange prøver, men de fant ikke ut hva som feilte ham. Først trodde legene at han hadde krystallsyke, og Janette tenkte lettet at det var en sykdom de kunne håndtere.
Men så – etter en stund – fikk Rune kramper. Hjerneslaget kom i form av et massivt epileptisk anfall. Minuttene og timene som fulgte var dramatiske. Janette har fortsatt vanskeligheter med å snakke om dette. Situasjonen var vond og livsendrende, og slikt lager arr på innsiden av oss.
Les også: Syv ganger har Wenche fått sjokkbeskjeden vi alle frykter
Fant opp hverdagen på nytt
Endringen av hverdagen var brutal.
– Det var som om noen skrudde over en bryter, forteller Janette.
– Jeg skjønte fort at det livet vi hadde hatt var over. Nå måtte vi skape det nye sammen, og det var livsviktig for meg. Jeg kastet meg over denne oppgaven, for det var ingen tid å miste. Å være aktiv og løsningsorientert gjorde godt. Det holdt meg gående.
Janette tok tak, hun leste, spurte og ble nærmest ekspert på den skaden Rune hadde fått av hjerneslaget. Hun kartla også hva slags prognoser han hadde for fremtiden, hvordan rehabiliteringen og hjelpeapparatet burde og skulle fungere.
Drivkraften hennes var kjærlighet, innsats og slit.
– Rune var steingod på rehabiliteringen, forteller Janette.
Hjerneslag gir plutselig tap av kroppsfunksjoner på grunn av forstyrrelser i hjernens blodsirkulasjon. I de aller fleste tilfellene skyldes hjerneslag en blodpropp, det vil si at en blodåre i hjernen tettes igjen av en blodklump. I 10-15 prosent av tilfellene skyldes hjerneslaget en hjerneblødning. Det vil si at en blodåre i hjernen sprekker.
Under et hjerneslag får hjernen for lite eller ingen tilførsel av oksygen, noe som gjør at hjerneceller dør. Et hjerneslag kan gi forskjellige funksjonsutfall avhengig av hvor i hjernen skaden inntreffer og hvor omfattende blødningen eller blodproppen er.
Symptomene på hjerneslag oppstår plutselig, og kan variere. De vanligste symptomene er lammelse i ene siden av ansiktet, lammelse på ene siden av kroppen, i en arm eller et ben språk- og taleforstyrrelser. Andre symptomer som kan være tegn på hjerneslag er lett svekkelse i en hånd eller arm, kraftig hodepine, synsproblemer eller svimmelhet.
Et hjerneslag kan være forbigående. Det kalles da ofte et drypp eller TIA.
Mistenker du hjerneslag, kan du spørre den det gjelder om å gjøre følgende: PRATE – prøv å si en enkel sammenhengende setning. SMILE – prøv å smile, le eller vise tennene. LØFTE – prøv å løfte begge armene.
'Ring 113 så fort som mulig hvis personen har problemer med å gjennomføre noen av disse oppgavene. Det er viktig å komme raskt til sykehuset for å unngå skader. Hvert minutt teller.
Kilde: Helsenorge.no
– Han trente full arbeidsdag hver eneste dag. Jeg fant selv oppgaver til ham, mestringsøvelser av ulike slag. Det var vanskelig å finne hjelp andre steder, siden hjelpeapparatet heller ikke kunne nok om hjerneslag hos yngre personer.
Rune kom hjem igjen, men ikke alt var som før. Han ble lett sliten, måtte hvile mye, aktiviteter måtte planlegges i god tid. Men han var hjemme. Det var det viktigste, selv om de visste at dagene, månedene og årene foran dem kom til å by på krevende utfordringer.
Å sørge over livet
Janette fant opp begrepet «livssorg», et ord som manglet i vokabularet hennes da Rune ble syk.
– Jeg skjønte at det jeg opplevde var en sorg, selv om ingen var død, sier hun.
– Det finnes ingen fasit for livssorg, men det er godt å ha et ord som dekker det jeg føler.
Janette snakker også om «forbudt livssorg».
– Det er et stort fokus på at man skal være takknemlig, at andre har det så mye verre. Dette kravet til takknemlighet kom i veien for sorgen, følte jeg. Det var som om jeg ikke hadde lov til å sørge over det vi hadde tapt, fordi det egentlig kunne gått så mye verre.
Sjekker du opp nettsiden til Janette, får du opp følgende beskrivelser: «Jeg heter Janette Røseth og jobber som psykologspesialist, foredragsholder og forfatter. I tillegg er jeg mamma, ektefelle, pårørende og kronisk syk.»
Slik oppsummerer hun ståstedet i livet nå, i få – men innholdsrike – ord. Hun bruker yrket og erfaringene sine til å holde foredrag om nettopp livssorg.
Takknemlige lyttere og lesere gir henne gode tilbakemeldinger. Å tillate seg selv å sørge over at livet ikke ble som hun hadde trodd, det er en lovlig sorg, en livssorg. Janette vil gi andre et språk til å finne denne veien selv.
Les også: (+) Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat
Samler på gylne øyeblikk
Janette forteller om hva som gjør henne glad, hva som gir henne følelsen av fred og trygghet.
– I dag tidlig våknet jeg først av alle i familien, gikk inn i stua og pakket meg inn i et teppe. Der satt jeg og ventet på lyset. Det var et gyllent øyeblikk. Før sto jeg opp og gikk rett på kjøkkenet for å smøre matpakker og ordne det praktiske før dagen tok til. Nå tøfler jeg litt omkring og tillater meg å ikke gjøre så mye. Det er ikke så mange ting jeg må gjøre lenger.
Etter at Rune ble syk har Janette konsentrert seg om familien. Mange var bekymret for at hun ikke skulle få nok tid til seg selv, ja, for eksempel dra en tur på spa på egen hånd, for å ta en klisjé.
– Men jeg trengte ikke spa, sier Janette. – Det jeg trengte var å få mannen min hjem. Først når alt det var på plass, kunne jeg vende blikket mot meg selv. Eller utover husets fire vegger.
Ja, for det tok år før hun gikk ut av huset uten at barna var med. De var så små at hun måtte være trygg for at noen var der for dem. Selv skulle hun være der for hele familien.
Som vanlig i slike situasjoner haglet det med tips og råd om hvordan hun skulle få livet på skinner igjen.
– Kast velmente råd i søpla, sier Janette.
– Vi har ulike behov når en så livsendrende hendelse rammer. Det må være lov til å velge det motsatte av det andre mener er riktig. Jeg valgte familien som hovedsak. Det er viktig å vite at det ikke finnes noen fasit for hva som gjør deg godt.
Les også: Da Inger (10) fikk høre sin egen stemme, sluttet hun å snakke. Så skjedde det utrolige
Det er dagen i dag som gjelder
Nå er det gått ni år siden Rune ble syk.
– I dag lever vi vår nye vanlige hverdag, sier Janette.
– Rune er hundre prosent ufør. Det ble slik, selv om han først prøvde seg litt i jobb. Det fungerte bare ikke. Derfor var det viktig å gi slipp på den siden av livet, selv om det var sårt for ham.
Hun legger også vekt på at alt er lettere nå når døtrene er blitt eldre. Da Rune ble syk, var den yngste bare tre år.
Janette går ikke rundt og savner ting.
– Jeg har jobbet så hardt for å få til livet, så det er bortkastet å savne.
Likevel hender det at hun tenker bakover på den forrige versjonen av ektemannen, den som lekte og tullet med barna, som kunne ta ting på sparket. Nå er det impulsive borte, alt må planlegges.
– Det er viktig at jeg ikke dyrker sorgen over det livet vi mistet. Selvfølgelig skulle jeg gjerne tatt spontane reiser, loffet nedover i Europa på måfå. Men det er godt å være i et feriehus i Danmark også, der livet leves langsomt.
Janette og Rune bruker mye tid til å snakke sammen. Han føler at han har mistet mye av livet ved ikke å kunne gå på jobb. Han kjeder seg, det er så mange timer der han er på utsiden av samfunnet og den aktive hverdagen. Men han er veldig takknemlig for at alt gikk så bra som det gjorde, og for det livet han har i dag.
– Vi snakker mye om døden i vår familie, sier Janette.
– Det måtte bli sånn. Vi kan ikke forstille oss for hverandre, for vi vet at livet er skjørt. Vi har gjort det beste ut av erfaringene og det nye livet vi har sammen. Livet kan bli bra igjen, selv om det aldri blir som før.
