Christine tenkte «Det skjer ikke meg». Men så skjedde det
Christine trodde hun kunne leve som normalt etter sykdommen, men: – Livet mitt er for alltid forandret.
– Frem til en marsdag i 2022 levde jeg et svært aktivt liv og var en person med mye overskudd.
– Jeg stortrivdes i jobben min i utdanningssektoren. Lange arbeidsdager var ikke noe problem, og jeg elsket variasjonen i oppgaver og hadde stor frihet til å påvirke egen jobbhverdag, forteller Christine Rosenkilde (49) fra Nordstrand i Oslo.
Her bor hun med samboer og en bonussønn på 19 år.
Å trene på SATS ga glede og mestringsfølelse, og ulike gruppetimer var faste innslag flere ganger i uken.
På dager som kunne føles litt tunge, kjentes det ekstra godt å kunne gi alt på tredemøllen eller med boksehanskene.
Reddet livet mitt
– Jeg var vant med å være mye på farten og verdsatte å tilbringe tid med både familie og venner.
Lite visste Christine da hun mot slutten av 2021 oppsøkte hudlegen for å få fjernet det hun trodde var to uskyldige fettkuler på skuldrene, at livet slik hun kjente det, bare måneder senere skulle bli snudd helt på hodet.
– Legen tok en rask titt, så på meg og sa: «Dette er jeg 95 prosent sikker på ikke er fettkuler, men en sykdom som kalles nevrofibromatose».
– Hun forklarte meg hvordan sykdommen kan arte seg, og at det var mulig å finne ut av om jeg hadde tilstanden ved å ta en blodprøve eller en prøve av en av kulene. Den dag i dag tenker jeg at denne legen trolig reddet livet mitt, sier 49-åringen takknemlig.
Allerede samme uken ble det tatt en biopsi av kulene på skuldrene hos fastlegen, og Christine dro derfra med en henvisning til mammografi. Det er en røntgenundersøkelse av brystene som gjøres for å se om det er forandringer i brystvevet.
Travle tider på jobben, sammen med et ønske om ikke å virke overhysterisk, brukte hun som grunner for å avlyse to innkallelser.
– Til slutt bestilte jeg time på nytt. Fremdeles tenker jeg på om utfallet kanskje kunne ha vært annerledes dersom jeg ikke hadde gjort det. Budskapet mitt nå er klart: Ikke avbestill den timen, sier Christine.
Les også: I 25 år hadde Astri skjønt at noe var galt, bare ikke hva: – Plutselig forsto jeg
Kulen i brystet
En ukes tid før mammografien sto hun i dusjen da hun tydelig oppdaget en kul langt ute i det venstre brystet.
Et raskt søk på nettet forklarte at ni av ti kuler ikke er farlige. Christine slo seg til ro med at hun sikkert var blant de ni, og kjente ikke umiddelbart på særlig redsel.
– Da jeg møtte opp til avtalt mammografi, fikk jeg beskjed om at de ville ha satt meg opp til ultralyd samtidig dersom de hadde vært klar over kulen. Jeg kunne få time allerede uken etter, men avslo siden jeg skulle av gårde på en etterlengtet vinterferie og ba om at det måtte utsettes litt, sier Christine.
På det tidspunktet var hun fremdeles ikke veldig bekymret, men legger ikke skjul på at det den siste tiden hadde dukket opp noen små tegn som hun likevel uroet seg litt for: Kroppen hadde ikke kjentes helt som den pleide, hun hadde mye nattesvette og opplevde en ubehagelig kløe.
– På treningen var ikke energien den samme som den hadde vært, og jeg mistet mye hår. Jeg kjente meg ofte sliten, men tenkte at det sikkert hadde sammenheng med overgangsalderen. Jeg ville nok ikke ta inn over meg at det kunne være noe mer alvorlig, forteller Christine.
Under oppfølgingen med biopsi og ultralyd sa legen at det så fint og fredelig ut, men at han ønsket å sjekke litt grundigere siden hun hadde fått påvist nevrofibromatose.
På dette tidspunktet hadde hun ennå ikke fått resultatet av mammografien og tenkte det var betryggende at legen var så nøye.
– Jeg har hele veien følt meg utrolig godt ivaretatt, og fra undersøkelsene ble tatt og frem til svaret forelå, tok det kun 16 dager.
Klippe i den tøffe tiden
På fastlegens kontor denne dagen i mars var det både varme, vennlighet og alvor i stemmen og blikket da han spurte Christine om hun hadde fått en telefon fra klinikken som utførte mammografien.
Halvt på spøk svarte hun at nei, de tenkte vel det var hans jobb å formidle resultatet.
Det ble stille et øyeblikk før legen sa:
«Jeg har ingen hyggelig beskjed til deg. Biopsien viste at du har brystkreft. Du ligger i stadium 2–3. De neste dagene kommer mange til å ringe deg, og innen 10 dager er du i gang med behandlingen.»
Brystkreft er den vanligste kreftformen blant norske kvinner.
For å redusere risikoen for brystkreft er det viktig å undersøke brystene sine regelmessig og å delta i mammografiprogrammet.
I 2023 fikk 4111 mennesker brystkreft i Norge, 4076 kvinner og 35 menn.
Fem år etter at pasienten har fått diagnosen, er det nå 92,6 prosent av kvinnene som fortsatt lever.
Kilde: Helsenorge
Hun fikk beskjed om å dra hjem og ærlig fortelle samboeren om den alvorlige diagnosen. Tiden legen satte av, sammen med empatien og vennligheten han viste, gjorde at hun ikke følte seg så redd eller utrygg.
I det øyeblikket Christine fikk den utenkelige beskjeden, tok hun et valg:
– Jeg visste at tiden som fulgte ville bli utrolig tøff og krevende, men sa til meg selv at dette skulle jeg klare. Legens varme og kraft smittet over på meg. Siden den dagen har han vært en uvurderlig klippe.
Hjemme i hagen sto samboer Petter og klippet busker. Han smilte varmt da han fikk øye på Christine, helt intetanende om at beskjeden hun snart skulle gi, ville forandre livet deres de neste månedene og årene.
– Et lite øyeblikk vurderte jeg om jeg skulle vente med å si det til dagen etter, men slo tanken raskt fra meg. Jeg visste at jeg måtte hoppe i det. Så rolig jeg klarte fortalte jeg hva legen hadde sagt, og at jeg måtte starte med cellegift innen ti dager.
– Smilet hans forsvant fra leppene. Han slapp hagesaksen, og med to korte skritt var han hos meg og holdt rundt meg. Jeg skalv og gråt. Det ble så mange følelser. Sammen sto vi der og søkte støtte i hverandre, sier Christine.
De neste dagene ble det mange telefoner til familie og venner. Alle dannet de et beskyttende skjold rundt henne. Særlig i ettertid har det for alvor gått opp for Christine hvor mye denne støtten betydde da hun hadde det som tøffest.
– Ingen skal måtte stå i noe som dette alene. I en slik situasjon trenger vi mennesker rundt oss som kan være sterke sammen med oss.
Les også (+): Min gamle mor ødelegger livet mitt
Cellegiftbehandling
Tiden som fulgte etter hun fikk diagnosen, gikk i et rasende tempo. I løpet av den første halvannen uken var hun innom både Radiumhospitalet og Ullevål en rekke ganger.
– Alle jeg møtte, var så vennlige. De forklarte meg hva som skulle skje og hva jeg hadde i vente. Det skinte igjennom at de oppriktig ønsket å ivareta meg på best mulige måte.
Da cellegiftbehandlingen startet, ble alt mer virkelig. Sykepleier Turid tok imot med en tilstedeværelse og kunnskap som gjorde det lettere å motta cellegift enn det hun på forhånd hadde sett for seg.
– Hun tilbød varmepute over hånden som skulle ha cellegift, ga meg te og yoghurt og en god stol å sitte i. Hun forklarte og spurte. Så viste hun meg en brosjyre fra Montebellosenteret samtidig som hun sa: Hit skal du søke deg når du er igjennom alt.
– Slik ga hun meg et livsviktig håp om at det fantes et liv etterpå, sier Christine rørt.
Hun fikk mange bivirkninger av behandlingen, som muskelsmerter, forstoppelse, vektøkning, væskeansamling, tinnitus, hodepine, utmattelse og problemer med å svelge i det første døgnet etter behandling.
– Jeg hadde dager som var ganske gode. Og dager som var vonde og kjipe. Følelsene ble en berg-og-dal- bane, og det var tøft å gjennomgå alle de forandringene som oppsto.
Det tøffeste var likevel redselen for å dø fra nære og kjære. Tankene svirret i hodet: Var dette det livet jeg fikk? Er det nå jeg skal dø?
– Totalt har jeg hatt 5,5 måneder med cellegift og gjennomgått syv operasjoner. Det har tatt på kroppen, sier Christine.
Alt inni brystet har blitt fjernet, mens huden utenpå ble beholdt. Silikon ble lagt inn, og resultatet så veldig pent ut. Dessverre opplevde hun å få en alvorlig infeksjon.
– Brystet var ildrødt og vokste til nesten dobbel størrelse. I ettertid har jeg gjennom tre operasjoner hatt påfyll av fett i det venstre brystet med fett fra egen kropp.
– Resultatet har blitt veldig pent. I januar hadde jeg en forebyggende operasjon i det friske brystet, og i løpet av høsten venter en ny operasjon med påfyll av fett, sier 49-åringen.
For alltid forandret
Da Christine ble operert i 2022, tenkte hun at hun kom til å være tilbake i minst 50 prosent stilling etter første operasjon og 100 prosent få måneder senere.
Hun så for seg at de fleste av senvirkningene da ville ha sluppet taket, og at formen ville bli stadig bedre.
– Jeg erfarte noe annet. I min naivitet trodde jeg at jeg skulle gå tilbake til livet som om ingenting hadde skjedd, men livet mitt er for alltid forandret.
Men ikke bare til det verre: Relasjoner har blitt nærere. Hun selv er sterkere, og på samme tid svakere.
Hun er tvunget til å leve et annet liv, men ser nå konturene av noe nytt og spennende der fremme.
– Jeg lyver om jeg sier at det ikke har vært en sorg. En av dem er at jeg ikke kunne bruke treningen som en ventil, men måtte innse og akseptere at akkurat nå må jeg gjøre det annerledes.
I dag er hun mentalt sett på et bedre sted enn for bare ett år siden, og hun har tatt noen viktige valg.
Christine forsøkte seg i jobb, men innså at det krevde for mye og er nå uføretrygdet. Det måtte til for å ha et godt liv hjemme og i hverdagen.
– Da jeg ikke klarte å snakke sammenhengende og hadde hatt konstant leddsmerter, sterk hodepine og tinnitus i flere måneder, satte fastlegen min foten ned.
• Ha en kalender hvor du skriver ned ting du gleder deg til.
• Ha en notatbok. Skriv ned spørsmål før timen, og fortell om bivirkninger du opplever.
• Stol på legene, men ikke vær redd for å stille spørsmål.
• Finn små gleder hver dag.
• Gå en tur hver dag, om det så bare er fem minutter eller en tur ut på trappen.
• Ta pauser fra å tenke på kropp og helse.
• Om du vil snakke med andre enn venner og familie, så kan Kreftforeningen kontaktes. Du kan være anonym.
• Meld deg på kurs etter kreftbehandlingen. Si ja til tilbud du får.
• Sjekk deg. Ikke avbestill timen til mammografi.
På @vingekraft deler Christine tanker, erfaringer, tips og råd.
Les også: Lene var bare 55 år da hun fikk den fryktede diagnosen
Ny superkraft
Nå er hun opptatt av å finne en god balanse i hverdagen mellom aktivitet og hvile og opplever at både hun selv og de rundt henne da har det bedre.
– Jeg gjør yoga, går turer, svømmer og ser fine serier.
Christine har fått veiledning hos seksjon for arvelig genetisk kreft og er klar over at NF1 er forbundet med risiko for ny kreft. Ikke bare i brystet, men flere steder i kroppen.
Hun er mer bevisst på å leve her og nå. At kreften på et senere tidspunkt kan komme tilbake, forsøker hun å ikke tenke for mye på.
– Selv om jeg lever med mange senvirkninger, ser jeg lyst på fremtiden.
Likevel er det dager hvor hun er lei seg og kjenner på en redsel for at det ikke skal gå bra.
– Det er viktig å la også disse følelsene få slippe til. Våge å være sårbar og ikke skyve bort de vonde og ubehagelige tankene. Det er dette som er å være menneske.
– Jeg har fått en ny superkraft: Nå finner jeg meg ikke i like mye som før og har blitt bedre til å si ifra. Det kjennes befriende!
