Birgitte reiser verden rundt og redder liv
Bestemoren Birgitte har hjulpet mennesker over hele verden: Nå vil hun til Gaza
De fleste av oss kjenner på en maktesløshet når kriger og naturkatastrofer ruller over TV-skjermen. Intensivsykepleieren fra Sarpsborg reiser dit nøden er størst.
Hun har blitt skutt på, startet arbeidsdagen med å stirre rett inn i løpet av en tanks og jaget menn ut av mørket.
Med egne barn hjemme, har hun reist ut til noen av verdens mest kriserammede områder for å hjelpe mennesker i nød, gjennom krig, jordskjelv, tsunami og ebola.
Birgitte Gundersen er i Danmark for å kjøpe sminke da Familien ringer henne.
– Nei, det er ikke til meg selv! Sminken skal brukes på markører som skal sminkes om til å etterligne hardt skadede mennesker i en fiktiv krisesituasjon på kurs. Det gjør treningen mer realistisk, sier hun engasjert.
Birgitte har jobbet som hjelpearbeider i naturkatastrofer, ebola-områder og i krigsområder for Røde Kors i over 20 år. Hun har ikke tenkt å slutte med det første.
Blir aldri vant til skadene
På kursene sminker Birgitte falske sår og skuddskader.
– Vi simulerer ikke kun konfliktskader, men vi øver også på medisinske sykdommer. Det kan være meslinger, feber, en tumor eller mishandling av ulike årsaker. I øvelsen skal også en markør «dø» ved ankomst eller rett etterpå, forklarer hun.
På kursene legges det også inn et overraskelsesmoment, for i naturkatastrofer eller i krig skjer det ofte noe uforutsett.
– I tillegg skal det skje en «masseskade» under treningen, forklarer hun.
Birgitte tåler selv å se skadene. Hun har sett det meste, men blir aldri vant til det.
– Det er heftig, men det er langt verre for dem som lever i de utrygge områdene, poengterer hun.
Les også: Når Myriam hilser på folk for tredje gang, begynner de å stusse
Mye å bearbeide
Det neste kurset Birgitte skal være med å arrangere, er i Nairobi. Både sykepleiere, leger, teknikere og fysioterapeuter kommer på disse treningene. De er valgt ut fra sine lokale Røde Kors-foreninger.
Selv om en har vært på kurs, er det noe helt annet å jobbe i felt og få virkeligheten servert i fanget.
– Jeg vet om mange som sliter med psyken etter oppdrag i krigsområder. En person tok livet sitt da hen kom tilbake etter et oppdrag ute i felten. Det gjør virkelig noe med deg å få nøden så nært innpå, sier hun stille.
Arbeidsglad pensjonist
Til vanlig bor Birgitte i Sarpsborg. Hun er bestemor til en åtteåring og en fireåring, og jobber på Kalnes sykehus i Fredrikstad.
– Da jeg ble pensjonist i 2023, kjente jeg at jeg ville jobbe videre. For at jeg skal få lov til å bli sendt ut i felt, må jeg holde meg faglig oppdatert og vedlikeholde mine ferdigheter som intensivsykepleier.
I utgangspunktet var det jordmor hun ville bli, men hun endte opp med en utdanning som intensivsykepleier. I stedet for å ta imot barn til verden, har hun reddet mange barn fra døden.
Intensivsykepleieren ble i 2017 hedret med Florence Nightingale-medalje for fremragende sykepleie i Røde Kors. Det er den internasjonale Røde Kors-komiteen som deler ut denne medaljen, som er den høyeste internasjonale utmerkelsen for sykepleiere.
Verden trakk i meg
Birgitte har helt fra hun var ung, kjent et sug etter å komme seg ut i verden. – Da jeg var tenåring var jeg veldig tiltrukket av å reise; jeg ville oppleve andre kulturer, natur og høre menneskehistorier.
Muligheten til å komme ut i felt dukket ikke opp før hun hadde vært utdannet sykepleier i 13 år.
– Da hadde jeg tatt spesialistutdanning som intensivsykepleier, noe som var et av kravene for opptak hos Røde Kors – og bred nok erfaring fra både kirurgi, medisin, mottak og nyfødtmedisin til å søke meg inn i Røde Kors. Min yngste datter var åtte år da jeg søkte opptak i Røde Kors, og 11 år da jeg dro på mitt første oppdrag til jordskjelvrammede Bam i Iran.
Birgitte gjorde seg mange tanker etter det første Røde Kors-kurset.
– Det føltes litt farlig, og jeg var redd for å ikke komme hjem til familien igjen. Men jeg bearbeidet dette, og da jeg fikk oppdrag, snakket vi i familien sammen om det.
Ønsket om å dra var større enn redselen, og behovet for å hjelpe var stort.
– Jeg var stolt og ydmyk over at jeg hadde fått en mulighet til å reise ut til noen som trengte min kompetanse og hvor jeg virkelig kunne gjøre en forskjell og være med på å redde liv. Mine barn og familien har alltid støttet meg og er stolte over at jeg ønsket å dra ut og hjelpe. De ser hvor godt det gjør meg og viktigheten av jobben som gjøres i felt.
Gjør en forskjell
Birgitte husker godt første gang hun ble utkalt. Familien var på ferie da Røde Kors ringte. – De sa bare: «Jordskjelv! Iran! Kan du dra?» Jeg var skeptisk – kunne jeg reise vekk fra familien i hele seks uker?
Det første oppdraget i Bam i Iran var under trygge omstendigheter for helsearbeidere, og Birgitte valgte å dra.
– Da jeg var i Iran, var det som om jeg våknet fra en dvale! Det var helt fantastisk å se hvor stor forskjell vi gjorde selv med så lite utstyr som vi hadde tilgjengelig der.
På den tiden jobbet Birgitte ved nyfødtintensiv i Norge, der de hadde tilgang til alt av moderne utstyr. – Ute i felten var det noen steder vi ikke engang hadde bleier, så vi klipte opp plastposer og klær til å bruke som bleier.
Hjemme på sykehuset i Norge gikk diskusjonen om de skulle velge Pampers eller Libero i avdelingen. – Slike samtaler kunne oppleves meningsløse, sier hun ettertenksomt.
Les også: (+) En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Viktig hjelp
I det røffe fjellandskapet i Kashmir, på grensa mellom Pakistan og India, lever folk i harde kår høyt oppe i fjellene.
– Jeg dro dit etter jordskjelvet i Muzzafarabat. Det var et jordskjelv som rammet et allerede hardt prøvet folk. De hadde ikke mobil, så her fungerte kun å vifte med røde flagg oppe i fjellsiden og i dalene, da visse vi at de trengte hjelp. Her bor folk på over to-tre tusen meters høyde og de måtte lage bårene sine selv eller kom bærende med pasienten på et teppe, sier hun.
Folk måtte gå ned fjellsider, over isbreer og lang vei før mange kom til feltsykehuset som ble etablert etter jordskjelvet.
– Vi hadde mange barn som ble skadet og som trengte hjelp, i tillegg til alle de voksne som også ble rammet. En gang kom det inn en liten gutt som hadde ligget i ruinene i tre døgn.
Bærer aldri våpen
Birgitte har også vært i Syria, Sør-Sudan, Sudan, Sierra Leone, Jemen og Nepal, samt 18 måneder i Peshawar i Pakistan.
Da tsunamien traff Asia i 2014, reiste hun for å bistå i hjelpearbeidet der, og da ebola-epidemien slo til mot den afrikanske vestkysten i 2015, jobbet hun med de rammede i Sierra Leone.
Birgitte bærer aldri våpen når hun er ute i felt.
– Jeg kommer aldri til å skyte noen, så et våpen hadde kun blitt en trussel for meg selv. Siden jeg ikke kunne hjelpe til ute i krigsfelten i Ukraina på grunn av nettopp våpen, bygde jeg et slags helsesenter i en leir, forteller hun.
Motivasjon og håp
Birgitte forteller om sterke menneskemøter og samhold.
– Når vi kommer med motivasjon og håp blir alle folk vi møter så glade! Motivasjonen i å bety så mye for dem vi møter, være der for dem som trenger oss mest og se at det nytter å hjelpe – det er formidabelt!
Hun forteller at hun lærer om sykdommer hun aldri før har hørt om, om samhold og liv og død og om andre kulturer.
– Behandlingsformer som jeg ikke har kjent til, og vi lærer mye om stedet vi er på. Katastrofer og konflikt rammer ofte de som er fattige, som har lite og som trenger oss mest. Her gjør vi en forskjell og bringer håp inn til et hardt rammet samfunn og folk.
Sjelden eller aldri ser de rike mennesker, de har råd til å bo og leve i tryggere områder.
– Jeg er så privilegert at jeg får reise hjem til trygge Norge etterpå.
Klar for Gaza
Vi lurer på om terskelen for å dra ut ble høyere da Birgitte fikk barnebarn.
– Ja, men samtidig snakker vi mye sammen om dette i familien. Barna mine er stolte av meg, de vet at jeg har mye erfaring og er forsiktig. De sier: «Mamma, hvis du vil dette, så reis! De trenger erfarne folk».
Før bestemoren reiser på et oppdrag, får barnebarna i oppgave å finne en bamse som hun kan gi bort. – Når jeg da kommer hjem og forteller hvem jeg ga bamsene til, blir de stolte, sier hun.
Birgitte står nå klar til å rykke ut til Gaza dersom det blir mulig å få inn et feltsykehus der.
– Jeg har kompetansen som kreves for å jobbe i Gaza. Det er alltid risiko, men jeg føler jobben er viktigere.
At hun er redd, skjerper hodet, mener hun, men hun blir ikke så redd at hun ikke vil dra.
– Nytteverdien så stor. Jeg lærer utrolig mye om meg selv på slike reiser.
I april gir hun ut boken Når jeg oppsøker nøden – en sykepleier forteller fra kriseområder. Boken viser hvor viktig humanitært arbeid er og hvilke kulturelle aspekter og utfordringer som er i felt. Leseren får et innblikk i nødhjelpsarbeidet gjennom reelle situasjoner og sammenflettede, sterke personlige historier.
– Jeg håper jeg kan inspirere andre med mine opplevelser.
