Kristines kamp for karrieren
Kristine så at legens ansiktsuttrykk endret seg mens han så på skjermen: – Jeg forsto at det uforklarlige hadde skjedd
Kristine var bare tenåring da kreften gjorde henne ufør. En sterk viljestyrke gjør at hun i dag lever ut drømmen om å være lege – og hjelpe andre.
– Det var jo dramatisk. Jeg var nær ved å dø, og ingen trodde at min alvorlige sykdom skulle utvikle seg til å bli en solskinnshistorie. Mot alle odds har jeg oppnådd det ingen trodde var mulig etter at kreften angrep kroppen min, sier Kristine Hjulstad (40).
Hun har valgt åpenhet rundt eggstokkreften som rammet henne da hun var 16 år, og som førte til at hun ble ung ufør året etter. Begge deler sjokkerte familie og venner, fordi Kristine alltid var den som sprudlet av energi.
Kristine var en aktiv tenåring hjemme på Kongsberg, men det siste året på ungdomsskolen skulle vise seg å bli en krevende tid.
Foreldrene forsto at noe var galt. Det gjorde også legene – uten at de visste hva det var.
Vondt i magen
– Jeg følte meg slapp og tiltaksløs på en måte som er uvanlig i den alderen, men jeg klarte ikke å peke på hva det var. Jeg merket at vekten gikk ned og at det ikke var krefter igjen til skolearbeid, som jeg alltid hadde fikset lett før. Det er nesten nifst å fortelle at jeg om natten drømte at jeg hadde kreft, uten at jeg sa det til noen. Jeg tror det var for å gi meg selv en forklaring på hvorfor jeg var så slapp. Det var jo ikke sånn jeg var!
Kristine fortalte ikke til noen hva hun tenkte inn i seg.
– Jeg og foreldrene mine bortforklarte den dårlige formen min. Vi trodde det ville gå over av seg selv, og det samme mente legen min. Men så fikk jeg så veldig vondt i magen en dag og ble sendt på ultralyd. Tanken var om det kunne være nyrebekkenbetennelse. Mor og far satt på venterommet mens jeg ble undersøkt av legen. Han tittet på skjermen, endret uttrykk i ansiktet og sa: «Her er det en svulst». Så ble det stille før han la til: «Og her er det flere.»
Kristine var 16 år. Hun hadde hele livet foran seg, men der og da – på undersøkelsesrommet med legen – visste hun at alt kom til å bli helt annerledes fra nå av.
Les også: Bare 23 år gammel fikk Camilla telefonen som førte til en bunnløs sorg
Moren gråt
– Jeg var den ubekymrede Kristine, som hadde en veldig trygg, god og stabil barndom. Med legens nedslående beskjed var alt med et snudd på hodet. Ingenting føltes trygt lenger – og absolutt ingenting var forutsigbart. Ingen lege kunne fortelle meg hvordan dette ville gå. Jeg hadde fått eggstokkreft, 16 år gammel.
Svulstene som ble funnet, veide til sammen fire kilo. Det var ikke rart at tenåringen kjente press i magen.
– Mamma gråt stille, mens pappa kastet opp. Legen holdt meg i hånden, og jeg forsto at det uforklarlige hadde skjedd. Kroppen min hadde forrådt meg, minnes Kristine at hun tenkte.
Det mest alarmerende var at kreften hadde spredt seg. Kristine var i ferd med å miste nyrefunksjonen sin. Den ene nyren og bukspyttkjertelen var kraftig angrepet. Legene fryktet at hun kom til å dø.
Mistet venner
– Stråling og operasjon var ikke aktuelt i mitt tilfelle. Kreften hadde tatt plass altfor mange steder i kroppen. Det eneste håpet var cellegift. Mot alle odds førte det til at svulstene krympet. Men før de positive resultatene meldte seg, var det beintøft. Jeg sto på terskelen til livet da sykdommen rammet meg. Det gjorde at jeg følte meg veldig alene, forteller Kristine og utdyper:
– Jeg hadde ikke noe liv å falle tilbake på hvis jeg klarte å overleve. Jeg hadde mistet venninnene mine, jeg hadde ingen klassetilhørighet og sto uten et nettverk. Jeg hadde ikke et levd liv å falle tilbake på. Det var ingen andre enn meg, mor og far, og det opplevdes som det mest brutale.
Selv om Kristine berget livet, var den nye hverdagen hennes preget av senskader etter kreftbehandlingen.
– Jeg fikk skadet en hørselsnerve, svekket konsentrasjon, hyppig hjertebank og svimmelhet. Det gjorde at jeg slet med å fullføre videregående skole. Jeg følte at det ikke ble tatt nok hensyn til mine behov. Jeg ble ung ufør som 17-åring, men var klar på at det ikke skulle bli min fremtid.
Følte mestring
De neste årene ble beinharde. Sakte, men sikkert ble helsen bedre. Det gjorde at Kristine fullførte videregående da hun var 25 år – og gikk ut med 22 seksere!
– Det var en ubeskrivelig følelse. Karakterene var et bevis på at jeg ikke var mindre begavet – jeg trengte bare litt mer tid mens jeg trente meg opp etter sykdommen.
De strålende resultatene gjorde at Kristine kunne realisere sin store drøm.
– Jeg lå på Radiumhospitalet og sa til meg selv at hvis jeg overlevde sykdommen, skulle jeg bli lege for å kunne hjelpe andre. Lykkefølelsen var stor da jeg kom rett inn på medisinstudiene, og til jul i 2017 ble jeg ferdig utdannet lege. Jeg er stolt og ydmyk over at jeg klarte å nå målet mitt. Jeg kjenner på gleden over å hjelpe andre. For meg var det et kall å bli lege, men det var vanskelig å overbevise alle rundt meg at jeg kunne bli det. Det var nok av dem som mente jeg burde legge vekk drømmen om en akademisk utdannelse.
Mor Margrete (73) og far Jørn Hjulstad (77) var ikke blant dem. De hadde klokkertro på at datteren skulle klare det også – hun hadde jo kjempet seg tilbake til livet.
Les også: (+) Den sjeldne sykdommen kom snikende på Inger: – Vanskelig å stille diagnose
Sterke følelser
– Tanken på å kunne miste vårt eneste barn var tung å bære. Kristine var den største gaven i livet vårt, men øyeblikket da hun berget livet, føltes enda større. Vi var heldige som fikk beholde den kjæreste vi har, og med alt Kristine har vært igjennom, ble vi imponert da hun fullførte medisinstudiene. Vi er veldig stolte av henne, sier foreldrene.
Kristine forstår at det var en tøff tid også for dem da det var som mest kritisk.
– Det ville vært et smertefullt tap om mor og far skulle sitte igjen uten meg. Tiden da jeg var syk, var tøff for dem, men det var også tøft å være datter og skulle forholde seg til mor og fars angst. De hadde vært redde for meg.
Eggstokkreften gjorde at Kristine mistet muligheten til å kunne bli mamma.
– Det føles sårt. Jeg skulle gjerne hatt barn, og jeg har opplevd samlivsbrudd fordi jeg ikke kan bli gravid. Det setter sine spor, og jeg kunne ønske at flere i samme situasjon hadde våget å snakke åpent om det. Ingen skal føle skyldfølelse for en sykdom som rammer deg.
God til å lytte
Kristine hadde planer om å bli kirurg og spesialist i urologi etter at hun hadde fullført medisinstudiene i Oslo. Hun vendte blikket mot Trøndelag og sykehuset i Namsos.
– Jeg fikk nyttige erfaringer, selv om jeg sluttet før jeg nådde spesialiseringen. Det skyldtes en krevende arbeidssituasjon. Det var et nederlag. Jeg så for meg en fremtid som kirurg. Da det ikke gikk, valgte jeg å flytte tilbake til Østlandet, forteller Kristine.
I dag er hun fastlege i Gvarv i Midt-Telemark. Her føler Kristine at hun har funnet roen.
– Jeg er glad jeg klarte å innse at det ikke var et nederlag å forlate kirurgen. Nå er arbeidshverdagen mer variert. Både sykdommene og pasientene er forskjellige fra time til time, sier Kristine som er på full fart mot å bli spesialist i allmennmedisin.
Hun er som lege opptatt av å se og lytte til pasienten.
– Jeg vet med min sykdomshistorie hvor viktig det er å bli møtt av en lege som er sensitiv for hva du føler og tenker. En lege som ikke bare setter søkelys på kunnskap, men også av å skape trygghet og omsorg. Empati er for meg den viktigste egenskapen en lege kan ha. Når jeg møter folk som jeg må gi en vond beskjed til, prøver jeg å være bevisst på akkurat det; hvordan jeg sier det og hvordan jeg lytter. Det er så viktig, for jeg vet at pasienten vil huske møtet med meg.
Les også: Da Linda ble mor, ba hun barnevernet om hjelp til å ta vare på datteren
Livsglede
Kristine er også klar på at hun gir ærlige svar når pasienten har mange spørsmål i en tøff situasjon.
– Jeg må ofte fortelle at jeg ikke kan si så mye, men jeg prøver å formidle at jeg kjenner smerten og sjokket til pasienten. Og jeg kan si at mange vil gjøre det aller ytterste de kan for å hjelpe.
Selv kjenner hun ennå på senvirkningene av sin egen sykdom. Cellegiften klarte å knekke kreften, men operasjonen førte til omfattende og varige skader. Selv om Kristine har varig nedsatt hørsel, er det magesmertene som er mest krevende å forholde seg til.
– Jeg har en blære som ikke virker som den skal, og magen min er det mye trøbbel med. Inngrepet i underlivet førte til en del sammentrekninger, som gjør fordøyelsen krevende. Jeg har funnet en vei for å takle det – og det kaller jeg for livskunst. Det kreative og fargerike fungerer som motgift til sykdommen og smerten jeg har. Jeg driver med magisk teater, hvor trylling er et element. Det har jeg holdt på med siden tenårene. En annen hobby jeg trives med, er å male, helst med sterke farger. Det er med på å gi meg påfyll av energi.
Kristine er ikke den som syter og klager. Hun føler å ha kommet styrket ut av sine egne livserfaringer.
– Jeg velger å tenke at ingen har levd et liv hvis det ikke har vært litt motgang. Smertene i kroppen blir aldri borte. Jeg pleier å si at jeg ikke er bra, men at jeg har det bra. Det er fordi jeg virkelig har kjent hvor viktig det er å dyrke den friske siden av kroppen. Tenk, jeg har et godt liv, en givende jobb og et nytt hus!
