Løgner
Slik avslører du en løgner
Skjønnmaling, halvsannheter og rene løgner. Hvite løgner som redder liv, barns løgner som får fatale konsekvenser, en og annen kjendisløgn. Løgn kan være så mangt.
«Tusen takk for at vi fikk komme, vi har gledet oss til dette selskapet i mange dager!»
Dette sier du, mens du tenker: Så meningsløst å kaste bort en kveld på disse folkene, når kan vi gå?
«Nei, du ser absolutt ikke tykk ut i de nye buksene dine», sier du, mens det du burde sagt er: «Åh, du burde velge en annen modell. Du blir kjempetjukk i de buksene.»
«Hun har ikke svart på mail», sier du, mens sannheten er at du har ikke sendt noen mail.
Sjansen er stor for at du nikker gjenkjennende til en eller flere av disse eksemplene.
– Det finnes så mange aspekter ved løgn, det er sikkert derfor det er et spennende tema. På den ene siden bygger alle gode relasjoner på at vi kan stole på hverandre. Ærlighet er en forutsetning for at hverdagsrelasjoner skal være verdt noe, sier Daniel Rydén, han har skrevet boken «Lögner. Osanningens historia».
– I alt fra filosofi til samfunnsnormer er sannheten noe hellig. På den andre siden har vi alltid løyet. Og når jeg sier «vi», mener jeg ikke bare onde løgnere og svindlere, men vi mennesker generelt. Vi har alltid funnet anledninger hvor det har føltes nødvendig å lyve, ikke minst for å skåne andres følelser, legger han til.
Lett å avsløre
Han har ikke sett noen forskjell i holdninger til løgn i ulike kulturer eller land, heller ikke at det er noen store forskjeller gjennom historien.
Det er vanskelig å avgjøre om det å lyve har økt i omfang. Nå for tiden snakkes det mye om falske nyheter og samfunnsløgner.
Men kanskje er det fordi det er blitt lettere å oppdage en løgn.
– Kanskje lyves det ikke mer, men det har jo aldri vært så lett å spre en løgn – takket være sosiale medier. På den annen side har det aldri vært så lett å avsløre en løgn. Internett gjør det jo så enkelt å faktasjekke, sier Rydén.
Les også: Alder-studie avdekker uventet faktor som kan gi et lengre liv
Lyver for å beskytte
– Det finnes klassiske løgner, der hensikten er å beskytte et annet menneske. En kvinne i Nederland skjulte jøder på loftet. Gestapo banket på døren og spurte hvor jødene befant seg, men kvinnen svarte at hun ikke hadde skjult noen jøder. Hun ble mishandlet, men heller ikke da avslørte hun noe. Hennes løgn reddet livet til en hel familie, påpeker Rydén.
De fleste av oss havner ikke i en situasjon der vi redder liv ved å lyve. Men vi tyr likevel til løgn for å verne om andres følelser, konstaterer han.
– Hvis jeg er på middag og vertinnen lurer på om maten smaker godt, ser jeg ikke noe grunn til å si hva jeg virkelig mener. Hvorfor ødelegge et hyggelig selskap? Ofte lyver vi av omtanke, fordi vi ikke vil gjøre andre mennesker lei seg.
– Likevel har løgnen et så dårlig rykte?
– Ja, selv den innbitte løgneren ønsker at andre skal snakke sant. De som selv lyver, liker å tro at andre også gjør det. Det handler delvis om å rettferdiggjøre sin egen oppførsel. «Alle» er utro. «Alle» stjeler. «Alle» lyver. Men når noen lyver, blir vi på vakt. Det er veldig vanskelig å bygge relasjoner med noen som lyver.
– Det er en vanskelig balansegang, når er det egentlig greit å lyve? Og når skal man virkelig ikke ty til løgnen?
– Det kommer vel an på hvor viktig det er. Hvis venninnen din skal gifte seg og viser deg brudekjolen, og du mener den er grusom, bør du kanskje vurdere å si noe i retning av: «Har du vurdert å prøve noe annet?» Men man må velge sine kamper.
Derfor lyver vi
Det finnes altså ulike grunner til at vi lyver. Noen ganger lyver vi for å være snille, men andre ganger tar vi til løgnen for å skape uorden.
– Vi har vel alle hatt en venn som har skilt seg, og som har rakket ned på eksen. Han kan komme med de mest hårreisende ting, og man kjenner: «Men hallo, det der er jo ikke sant.» Bakgrunnen er å få vennene over på sin side, og det må vel betraktes som en ondskapsfull løgn.
Vi lyver både for å oppnå fordeler og unngå ulemper, konstaterer Daniel Rydén.
– I en jobbsituasjon man pynter man kanskje på CV-en og unngår å nevne at man faktisk ikke fullførte det kurset. Dette med å prøve å unngå ulemper begynner man med allerede som liten. Livets første løgn er ofte noe i retning av: «Det var ikke jeg som tok den siste kaken.»
Dårligere moral
Nederlandske forskere har undersøkt hvem som lyver, og kommet frem til at noen av oss lyver mer enn andre.
En sjettedel tyr til løgnen i større grad. Fellesnevneren for denne gruppen er at de ikke helt klarer å leve seg inn i hva andre føler.
De har rett og slett dårlig empati. De er dessuten mer kyniske og har dårligere moral.
– Samtidig viser forskningen at denne gruppen har det bedre rent psykologisk enn andre. De ser altså ikke ut til å være så sensitive for sine egne følelser heller. De er på en måte følelsesmessig avstumpet.
– Men hvordan blir man egentlig en god løgner?
– Hvis man skal lyve, bør man ha et godt minne. Hvis du har sagt at du skal til København når barndomskompisene skal møtes til middag, må du huske hva du har sagt. Hvis kompisene senere spør hvordan det var i København, og du står der som et spørsmålstegn, avsløres jo løgnen.
– Stemmer det at løgnere oftere tråler seg inn i detaljer for at løgnen skal fremstå som mer troverdig?
– Det stemmer. Jo flere detaljer, desto mer å holde styr på for løgneren. Et råd til en løgner – til den som vil lyve overbevisende og troverdig – er altså å ikke ta med så mange detaljer. Man trenger ikke å fortelle fargen på bilen.
– Hvordan avslører man en løgner da?
– Det er vanskelig, kanskje skal man være oppmerksom på nettopp detaljene. Få detaljer kan være en indikasjon på at personen vet hvordan man skal lyve på mest overbevisende måte.
Les også: (+) Bytt ut disse matvarene og gå ned ett kilo i uken
Lyver i retten
Professor emeritus Svein Magnussen ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo har i mange år kurset norske dommere, jurister og studenter om påliteligheten av vitners hukommelse og troverdighet.
Den tidligere psykologiprofessoren mener det er umulig å avsløre en persons løgner kun basert på kroppsspråk.
– Folk lyver. Vi lyver i dagliglivet, vi lyver i jobbsammenheng, vi lyver i det offentlige rom, og vi lyver i retten, sier han.
Forskning forteller at de aller fleste av oss lyver i alle fall et par ganger i uken.
– Noen av oss er mer kreative løgnere og lyver hver dag, et fåtall av oss endatil flere ganger om dagen, sier Magnussen.
Han har, sammen med professor Ulf Stridbeck, god kjennskap til forskningslitteraturen på kroppsspråk i forbindelse med vitnepsykologi.
De to har skrevet om dette. Forskningen advarer mot kurs og programmer som tilbyr enkle oppskrifter for å avsløre løgn.
Mikrouttrykk
En vanlig tanke er at man kan avsløre løgn basert på hvordan folk bruker blikket, og ved å studere såkalte emosjonelle mikrouttrykk.
Det vil si små og raske endringer i ansiktsmuskulatur som man ikke kan kontrollere.
– Det er en besnærende idé, men den har ingen som helst empirisk støtte.
Eksperten sier at større studier av mikrouttrykk analysert i videoopptak finner at disse utgjør kun to prosent av de emosjonelle uttrykkene i en ansikt-til-ansikt løgn/sannhet-situasjon.
– Uttrykkene forekommer dessuten overveiende hos personer som faktisk snakker sant.
Mikrouttrykk skal per definisjon ikke være mulig å oppdage i ansikt-til-ansikt-situasjoner fordi de er for små og for raske.
De kan bare oppdages gjennom detaljanalyser av videoopptak. Dermed ville de uansett være til liten hjelp for avsløring av løgn i dagliglivet.
– Hypotesen om mikrouttrykk som tegn på løgn versus sannhet bør umiddelbart skrotes, mener Magnussen.
Tegnene som ofte skal tilsi at noen lyver, er unnvikende blikk, blunking, selvmanipulering, generelt urolig kroppsspråk, skifte av kroppsstilling og urolige ben.
– Men dette har overhodet ingen sammenheng med hvorvidt avsender faktisk lyver. Løgnere oppfører seg ikke noe annerledes enn folk som snakker sant.
– Dette ser vi i hverdagssituasjoner, laboratoriestudier og i kontekster som en rettssal, der folks opptreden og vitnemål kan være det som avgjør om de blir dømt eller ikke, forteller han.
Løgnere er ikke nervøse
Løgnere trenger altså ikke vise noe som helst tegn til at de ikke forteller sannheten.
– Løgnere fremstår ikke spesielt mer nervøse enn andre, og de unngår ikke øyekontakt. Det finnes rett og slett ingen vitenskapelig bevist metode som kan avsløre løgn, sier Magnussen.
Han forteller at ingen av de yrkesgruppene vi antar er gode til å avsløre løgnere, er noe spesielt bedre på dette enn gjennomsnittet av befolkningen.
Det inkluderer politietterforskere, psykologer og jobbrekrutterere.
– Kort sagt har all forskning som er gjort på dette feltet i flere tiår, kommet til samme konklusjon: Vi kan ikke si om noen lyver ut fra oppførsel og kroppsspråk, slår han fast.
Denne artikkelen ble første gang publisert i det svenske magasinet Icakuriren SE, men er redigert og gjengitt med tillatelse.
