Elise (35) fikk sjokkbeskjed etter fødselen:
Da to grønnkledde leger kom inn i rommet, forsto Elise at noe var galt
Med et sykehusopphold på flere uker mens behandlingen pågikk, fikk Elise en annerledes start på tilværelsen som nybakt mamma.
– Graviditeten var godt planlagt, og vi var så glade over å finne ut at vi ventet barn. Svangerskapet startet helt normalt med de «vanlige» plagene, og jeg var trøtt og kvalm.
– Men, rundt påsketider opplevde jeg at plagene tok seg opp, og jeg hadde mye ubehag i underlivet, sier Elise Skare Eriksen (35) fra Gjerdrum.
Hun beskriver at det opplevdes veldig sårt, hovent og ømt - og det var ubehagelig å stå eller sitte for lenge av gangen.
Disse plagene hadde hun ikke opplevd under sin første graviditet, men i starten tenkte hun likevel at det sikkert var vanlig.
– Vi hører jo at alle svangerskap er så forskjellige. Jeg tok det opp med jordmor da jeg var inne til kontroller, men viste henne ikke hvordan det så ut, og hun spurte meg heller ikke.
– Så jeg lot det bare være, og sa til meg selv at det sikkert ville gå over så snart jeg hadde født, forteller Elise.
Hovent og vondt
Det ble likevel bare verre og verre utover våren og tidlig sommer, med mer smerter og mer ubehag.
Etter en tur til Spania i juni måned toppet det seg, og da familien kom hjem, klarte hun ikke lenger å tisse. Det var så hovent og vondt.
– På legevakten ble jeg grundig undersøkt, og deretter gikk det virkelig slag i slag med henvisning til hudlege på Rikshospitalet og til gynekologisk poliklinikk på A-hus. Jeg ble innlagt, og fikk kateter for å late vannet.
– Etter å ha blitt utskrevet, fikk jeg beskjed om at jeg mest sannsynlig ikke ville kunne føde vaginalt, grunnet slik det så ut på daværende tidspunkt.
– I tillegg ville de store smertene jeg hadde gjøre det vanskelig, og det ble bestemt at jeg skulle ta et planlagt keisersnitt før termin.
Mistanken om at noe var galt var sterkt tilstede, men det lot seg ikke gjøre å ta vevsprøver eller andre undersøkelser før den lille babyen var trygt ute.
Elise var bekymret, men hadde så mye smerter, og gledet seg bare til å bli ferdig.
– Sofie kom til verden to uker før termin, og vi ble værende på sykehuset i fem dager siden hun slet med gulsott og gikk mye ned i vekt etter fødsel.
– Etter en natt hjemme, skulle vi på den sjette dagen tilbake til sykehuset for å sjekke gulsott verdier, og samtidig få svar på vevsprøven som ble tatt av meg etter keisersnittet, forteller Elise.
Les også: De vanligste krefttypene – og symptomene du ikke bør ignorere
Vulvakreft
Elise husker hvordan de ble tatt med inn på et lite rom, og at jordmoren som de kjente fra barseloppholdet fulgte med dem.
Da to grønnkledde leger kom inn i rommet, forsto Elise at det var noe.
– De sa rett ut at de hadde funnet kreftceller i vevsprøvene. Jeg ble forklart at jeg hadde vulvakreft, altså kreft i de ytre kvinnelige kjønnsorganene: En krefttype som vanligvis rammer kvinner over 60 år. Jeg var bare 30. De forklarte så godt de kunne, men jeg husker ikke alt.
Hun beskriver det som en litt sånn «ut av deg selv opplevelse» som man ser på filmer, og husker at hun satt der og ammet Sofie mens legene snakket.
På et tidspunkt tok jordmoren babyen fra brystet hennes, siden hun mest sannsynlig var i en tilstand av sjokk.
– Jeg forsto umiddelbart alvoret i situasjonen, og ble naturlig nok både lei meg og veldig redd. Jeg gråt, min daværende ektemann gråt og jordmoren vår gråt, sier Elise åpenhjertig.
Krefttypen er sjelden, og utgjør cirka fem prosent av all gynekologisk kreft i Norge.
Symptomer
- Kløe og svie
- Sårhet og smerte
- Blødning
- Tykkere hud, gjerne med pigmentforandringer (hvite og mørke flekker)
- Sår som ikke gror
- En kul som likner en knute
Kilde: Kreftforeningen
De to ukene som fulgte besto av mange undersøkelser på A-hus. Både MR, CT, blodprøver og en rekke andre prøver ble tatt. Alt for å finne ut om kreften hadde spredt seg.
Hun ble forklart at det mest sannsynlig var lokalt, og at kreften satt i underlivet, men at de ikke tok noen sjanser.
Etterhvert kom svarene, og bekreftelsen på det legene trodde.
– Jeg fikk vite at prognosene var gode, og at jeg skulle opereres. En knapp måned etter fødsel ble jeg innlagt på Radiumshospitalet. De ville først gjøre en liten operasjon, for kun å fjerne selve svulsten som målte 4x7 centimeter.
– Det ble gjort på grunn av alderen min, og for at jeg skulle få et så normalt underliv som mulig med tanke på et videre sexliv. De var likevel tydelige på at de ville måtte utføre en større og mer omfattende operasjon dersom de ikke klarte å fjerne alt, forteller hun.
Fjernet klitoris
Det skulle vise seg at det ble nødvendig med den store operasjonen. Elise fikk utlagt tarm, utlagt blære og våknet med 5 dren.
De fjernet klitoris, ytre kjønnslepper, og korrigerte indre kjønnslepper.
Hun mistet så mye hud at hun måtte transplantere en hudlapp fra baksiden av låret, som de skar ut et snitt av, vrengte, og sydde på for å rekonstruere underlivet
Hun var følelsesløs fra livet og ned, og følte seg som overkjørt av en lastebil - og vel så det.
Hun var kvalm, fikk blodoverføring og klarte såvidt å holde øynene oppe fordi hun var så hoven i ansiktet etter den 8 timer lange operasjonen.
– Der og da mistet jeg motet litt, sier Elise ærlig.
Etter et par dager fikk hun lov til å forsøke å reise seg opp, og røre litt på seg.
Alle stingene gjorde at hun ikke kunne sitte, så ved hjelp av tre sykepleiere tok Elise seg rett fra liggende stilling til stående stilling.
– Det var helt rått å se på, selv om det førte til noen besvimelser innimellom. I 8 uker var både jeg, Sofie og min daværende ektemann innlagt. Min eldste sønn, som på det tidspunktet var 8 år gammel, bodde hos foreldrene mine i denne perioden.
– Det var en utrolig spesiell opplevelse, men midt oppi alt var det veldig fint å ha Sofie der. Hun ble et lyspunkt i all elendigheten, holdt oss opptatt og ble godt kjent med alle sykepleierne, som mer enn gjerne ville passe på henne.
Les også (+): Jeg reiste hjem da mor ble syk, men ingenting ble som jeg trodde
Hyppige kontroller
De første ukene etter utskrivelse var Elise innom sykehuset en gang ukentlig for å sjekke at alt grodde som det skulle.
Siden har hun blitt fulgt opp stort sett hver tredje måned, og har opplevd det som veldig betryggende.
– Nå har det gått over 5 år, og jeg hadde min siste kontroll i mai i år. Det var både fint og rart på samme tid.
– De som jobber på Radiumshospitalet vil for alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt. Spesielt er jeg glad i plastikk-kirurgen min som bokstavelig talt har lappet meg sammen, og sørget for at jeg faktisk ser ganske normal ut der nede, sier Elise med et smil.
Bortsett fra at underlivet likevel ikke ser ut helt som før, og at klitoris er fjernet, har 35-åringen ingen spesielle senskader. Hun legger likevel ikke skjul på at opplevelsen har preget henne både fysisk og psykisk.
– Det går kanskje enda mer opp for meg etterhvert som årene går, hva jeg faktisk har vært med på.
Den dag i dag er hun friskmeldt, og beskriver livet som veldig fint.
– Jeg er uendelig takknemlig over å være i live. Ikke alle er like heldige som meg. Vi har også opplevd kreftsykdom i nær familie og i vennekretsen, og det har gjort noe med meg.
– Jeg er opptatt av å gjøre så mye som mulig ut av hver dag - for vi lever bare en gang. Helt fra starten har jeg også valgt å være åpen med de rundt meg om hva jeg gjennomgår, og det har fungert som en terapi for meg.
– Ikke minst har jeg blitt kjent med andre i lignende situasjoner, og det gir styrke å se at man ikke er alene, sier Elise.
Les også: Trine Hattestad: – Kroppen er merket for resten av livet
Kreft i ytre kjønnsorgan
Benedikte Sætereng Eriksen er kreftsykepleier i Kreftforeningens rådgivningstjeneste. Hun forteller at det i 2022 var 136 kvinner i Norge som fikk kreft i de ytre kjønnsorganene.
Bare 7 av disse var under 50 år da de fikk diagnosen, så vulvakreft er med andre ord svært uvanlig blant så unge kvinner.
– Å få en kreftdiagnose er et sjokk for de aller fleste, og det må være ekstra vanskelig når du allerede er sårbar og sliten etter å ha født et barn. Når du selv er redd og usikker, er det ikke enkelt å samtidig skulle ta vare på et nyfødt barn, sier Sætereng Eriksen, og legger til:
– Og når du skal i gjennom kreftbehandling, vil det kreve mye av deg. Mange blir slitne og bekymret. Har du barn, er det utrolig viktig å bruke nettverket rundt dere slik at andre kan ta seg av praktiske gjøremål, og så kan du bruke kreftene dine på å ha tid med barna.
Kreftsykepleieren forteller at operasjon ved vulvakreft kan føre til store endringer i de ytre kjønnsdelene, og mange vil kjenne sårhet, hevelser og smerter etterpå.
Kirurgene vil gjøre det de kan for at selve inngangen til skjeden ikke blir for trang, slik at det skal være mulig å ha samleie, men følelsen i området vil endre seg.
– Hvis klitoris blir fjernet, kan man forsøke å få orgasme på andre måter, og her kan en sexolog hjelpe. Strålebehandling kan også gjøre at du opplever tørrhet, sårhet og sammenvoksninger i skjeden.Sykehuset vil gi deg en glasstav og glidekrem til å holde skjeden åpen og for å tøye skjedeveggen.
–Det er også gode råd og støtte å få hos pasientforeningen for kvinner som rammer av gynekologisk kreft, Gynkreftforeningen, forteller Sætereng Eriksen.
Saken var først omtalt i Romerikes blad.
