Mistet mamma i selvmord
Ingrids mamma levde et normalt liv uten tungsinn. Men av og til blir livet for vanskelig, selv når du er omringet av kjærlighet
– Savnet kommer som en bølge gjennom kroppen. Ingen kan noensinne ta mammas plass, sier Ingrid.
Bergen skinner under en skyfri himmel, sommeren har festet grepet.
Ingrid Paasche tar av seg den hvite genseren og dekker øynene bak mørke solbriller.
– Det er de små tingene. Skiturene, hvitveisen hun elsket så høyt, telefonen som ringte 15. mai og mamma som sa at bunadskjortene var ferdig strøket. Jeg er overrasket over hvor sterkt savnet er fremdeles, sier Ingrid Paasche.
– Da samfunnet stengte ned under pandemien, fikk jeg tid til å reflektere. Jeg var mye hjemme, og hverdagene var rolige. Da kjente jeg at jeg savnet moren min veldig. Du kan ha mange relasjoner rundt deg, men morskjærligheten og forholdet til mor er så autentisk og ekte. Det er ingen som kan ta mors plass.
Ti år siden
Ingrids mamma døde i februar 2013. Døden kom nesten uten forvarsel. Det var så vanskelig å forstå, for moren var ikke den som delte de tunge tankene med dem rundt seg.
Hun levde et tilsynelatende helt normalt liv, uten at tungsinnet preget henne. Men høsten 2012 ble tøff, ekstremt tøff. Selv med kyndig hjelp gikk det galt.
Av og til blir livet for vanskelig, selv når du er omringet av kjærlighet.
– Mammas depresjon var en kjemisk reaksjon som kan oppstå i kroppen. Noen annen forklaring finnes ikke. Personlig tror jeg ikke selvmord er et valg. Ingen velger å få kreft. Og ingen velger mental sykdom, sier Ingrid.
– Det viktigste for oss nå er ikke hvordan mamma døde. Vi har aldri lagt skjul på at hun ble syk og tok sitt liv. Vi har vært åpne om det. Det er ulike årsaker til at folk velger en så tragisk exit. Mamma hadde et veldig godt liv. Hun hadde det godt sammen med pappa, de hadde ingen økonomiske bekymringer, barna hadde det bra. Det var ikke noe som skulle tilsi at hun hadde det vondt, sier Ingrid.
Måtte passe på mamma
– Som barn er vi vant til at det er mamma som holder deg, som passer på og tar vare på deg i gode og vonde stunder. Og så blir det plutselig omvendt. Det er du som må holde mamma og passe på henne. Det kjennes så rart. Det er jo mamma som skal passe på oss. Jeg vet at hun aldri ville forlatt denne verden frivillig. Hun var så glad i oss, i pappa, i barnebarna sine. Denne sykdommen er så ufattelig farlig.
– Hva er det du savner mest?
– De små hverdagstingene. Dag-til-dag-samtalene. Den lette dialogen om hva som skjer. Det er begrenset hvor mye andre rundt meg ønsker å høre om mine barn. Men en mor, hun vil vite alt. Selv de små tingene, sier Ingrid.
– Jeg savner den genuine mormorkjærligheten. Savner alt det som kunne vært. Søndagsmiddagene, det å reise på hyttetur sammen. Eller bare ta en spontan tur til mamma når vi ikke har noe annet å gjøre. Jeg håper det mamma var for meg kan leve videre i meg og gjøre meg til den mammaen jeg vil være for barna mine.
Les også: (+) For nesten 30 år siden tok jeg et valg som «ingen» andre i Norge tok på den tiden. Jeg har aldri angret
Savnet overrasker
Ingrid arbeider som markedsdirektør og er vant til å kommunisere, flink til å formidle, til å skrive.
I april skrev hun et innlegg til Bergens Tidende om savnet etter moren. Og sjelden vekker hun slike følelser som dette innlegget gjorde.
Det er så mange som kjenner seg igjen i hennes historie, og som også føler et dypt savn etter
en mamma som ikke er her lenger.
– Da hun døde, sto jeg midt i en skilsmisse. Alt var skummelt og usikkert, og det var så godt å høre mamma si: ‘Vi er her for deg, vi skal hjelpe deg.’ Og så gikk det bare tre måneder, så var hun ikke der lenger.
De aller fleste vokser opp med en mamma som er omsorgsfull, beskyttende, god og trygg. Når mamma plutselig og brutalt blir borte, er det som om familiens grunnmur vakler.
– Ingen kan erstatte den rollen mamma har i livet. Det nærmeste er min storesøster som er 12 år eldre enn meg. Vi har alltid hatt et nært forhold, og hun har blitt mye av det mamma ville ha vært. Alt det jeg ville snakket med mamma om, ærlig og usminket, det kan jeg dele med henne. Men selv om vi er veldig glad i hverandre, så savner vi jo veldig mammaen vår, sier Ingrid, som er overrasket over hvor dypt savnet kan stikke.
– Selv om sorgen kommer i bølger og bare varer i noen sekunder eller minutter, er det så sinnssykt sterkt når savnet dukker opp.
Trenger du noen å snakke med?
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.
For barn og unge:
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 (og chat)
Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21 (chat 14-22)
Bevar øyeblikkene
Etter at Ingrid skrev om savnet etter moren, har hun fått mange tilbakemeldinger fra lesere som, med et smil, sier de aldri mer skal irritere seg over moren sin.
De hverdagslige tingene som kan virke masete og overdrevne her og nå, er gjerne de øyeblikkene som vekker de varmeste følelsene når mor er borte.
– Det er viktig å bevare de øyeblikkene vi får, sier Ingrid.
– Jeg er jo uendelig glad i pappaen min. Det er viktig å ta vare på den relasjonen også. Det som skjedde med mamma har også gjort meg veldig bevisst på å snakke om det som er vanskelig. Min mor delte
aldri noe av det hun slet med.
Ingrids yngste sønn er fem år og i en alder der løsrivelsen fra mamma så vidt har startet. Og frykten for å miste mamma er sterk, uansett alder.
– Vi satt på hytta og så en film om isbjørner. Der var det en isbjørnmor med sine to valper. Naturen går sin gang, og hun mister den ene. Da den neste valpen er to år, sier instinktene til isbjørnmor at nå må den klare deg selv, og hun forlater den. Da ser jeg at leppene begynner å dirre og tårene triller på sønnen min. Skal du gå fra meg når jeg blir stor, spør han. Jeg svarer at nei – jeg skal aldri gå fra deg, jeg skal alltid være her. Det kjente jeg som et søkk i hjertet mitt, sier Ingrid tydelig beveget.
Hun besøker ikke morens grav så ofte. Hun er heller ikke så opptatt av å markere dager for å minnes moren.
– Jeg besøker kanskje ikke graven hennes, for hun er jo ikke der. Men jeg kan snakke med henne av og til når jeg sitter i bilen. Da sier jeg gjerne: ‘Det er utrolig teit at du ikke er her mamma, det er så utrolig teit.’
I 2021 ble det registrert 658 selvmord i Norge – 482 menn og 176 kvinner valgte å avslutte livet. Omtrent 6500 etterlatte og nærstående berøres av selvmord hvert år.
Internasjonal forskning viser at de viktigste risikofaktorene for selvmord er tidligere selvmordsforsøk og psykiske lidelser, som for eksempel depresjon.
Les også: Sigrid Bonde Tusvik om samlivsbruddet: – Jeg jobber med kjærligheten – kontinuerlig
Ingrids innlegg i Bergens Tidende
Det var en lørdag formiddag i februar. Etter en lang regnfull høst og vintermørke de siste månedene vitnet nysprungne krokuser i hagen om våren som var i anmarsj.
Jeg og barna, på fem og syv år, hadde akkurat vært en tur på Nubben på Landåsfjellet og var på vei hjem for å ta imot mormor og morfar til lørdagsgrøt.
Min far hadde fortalt meg dagen før at de hadde vært og handlet påskeliljer de ville ta med.
Mamma hadde hatt det tøft den siste tiden. Sammen med mørket i november kom tungsinnet, men medisiner og reise til varmere strøk hadde tidligere år holdt depresjon unna i høstmørket. Men ikke denne vinteren.
I løpet av bare noen få uker ble mamma forvandlet fra den mammaen jeg hadde kjent hele livet – støttende, positiv, varm og så uendelig til stede – til en helt annen. Fullstendig fanget av en tung depresjon og psykose var hun ugjenkjennelig.
I stedet for å ta imot mamma og pappa denne lørdagen, fikk jeg svigerfar på døren med beskjed om at mamma lå på intensiven på Haukeland. Jeg forsto merkelig nok med en gang hvorfor. Det utenkelige hadde skjedd. Det vi ikke hadde snakket om som en mulighet.
Mamma var blitt så syk at hun ikke orket mer. På bedringens vei og hjemme fra sykehuset på permisjon gikk det galt. Sykdommen tok hennes liv.
Dette kunne vært et innlegg om selvmord. Men det er det ikke. Det kunne vært et innlegg om sviktende psykisk helsevern og menneskelige feilvurderinger som fikk fatale følger. Men det er det ikke. Dette er en tekst om morskjærlighet. Og om et savn større enn det jeg kunne forestille meg. Og som på en merkelig måte aldri slipper taket.
Snart ti år er gått, og hver dag er mamma med meg i minnene. Hvorfor er det så trist å miste sin mor? I løpet av de siste årene har jeg ofte tenkt på hva det er som gjør morskjærligheten så spesiell og hvorfor mor blir så inderlig savnet.
Jeg er voksen, jeg har nær familie, en mann jeg elsker og som elsker meg, herlige barn å være glad i, men likevel slipper aldri tapet av mamma helt taket.
Mammaer bare er der. Så lett å ta for gitt, den relasjonen. De er der. Er nysgjerrig på trivielle hverdagsting som ofte kjeder andre, en du kan sitte og brette tøy sammen med mens du ser på Dagsrevyen, som har satt mat frem på bordet ingen andre liker, men som hun vet at du liker så godt.
Som ringer når de har tilbud i butikken, fordi trengte ikke du en pute til, som nå er på 50 prosent? Som aldri kan få nok av å høre på lange utredninger om barnebarnas hverdagssprell, og som leser og synger for minstejenten i timevis ved leggetid.
Men mest av alt tror jeg det handler om den ubetingede kjærligheten. En som oppriktig lurer på hvordan du har det, og derfor ringer. Flere ganger i uken. Ikke av plikt for å holde kontakten, men fordi hun oppriktig vil ditt beste og lurer på hvordan du og de nærmeste har det.
Savnet etter mamma har ingen øvrealdersgrense. Mamma er og blir den som elsker deg mest. Ubetinget. Nå forstår jeg at savnet ikke kommer til å slippe taket. Det handler om å minnes det gode som var – og være takknemlig for de 35 årene jeg fikk stå i hennes kjærlighet. Minnene lever videre.
Verdensdagen for psykisk helse
10. oktober er verdensdagen for psykisk helse.
Hver femte person i Norge har få eller ingen å vende seg til når de har det vanskelig, og det er flere som er ensomme nå enn før pandemien.
For sårbare og marginaliserte grupper, er utenforskapet enda større. Forskning viser at det å gjøre noe meningsfullt sammen med andre er viktig for å motvirke ensomhet, utenforskap og psykiske belastninger, spesielt i urolige tider.
Målet for 2023 er å jobbe for å gjøre våre viktigste møteplasser mer inkluderende, skriver verdensdagen.no. Les mer om verdensdagen for psykisk helse her.
