Hjerneslag
Sissel satt og leste da noe plutselig ble «så underlig i hodet». Den dagen ble livet hennes snudd opp ned
Sissel har alltid vært glad i å lese. Det var også det hun gjorde den kvelden hun merket av noe var galt.
I 2021 fikk Sissel Tytlandsvik (72) oppfylt sin store drøm om å gå pilegrimsleden.
Da hadde det gått to år siden det massive hjerneslaget som snudde helt opp ned på livet hennes.
Fra å være en som hjelper, ble hun nå en som trengte hjelp. Det syntes hun var vanskelig, og det synes hun fremdeles.
Hun hadde viet livet sitt til arbeidet som sykepleier og helsesøster, tatt del i frivillig arbeid, alt til det beste for andre.
Nå var rollene snudd opp ned. Selv nå, seks år etter slaget, synes hun tapet av selvstendigheten sin er tungt.
– Jeg mistet så mye, sier hun alvorlig.
– Da jeg våknet opp etter slaget, kunne jeg ikke gå, hadde problemer med å snakke, fant ikke ord. Mye av det jeg gledet meg over tidligere, er borte for meg. Å sørge over livet sitt er også en sorg.
Hun har alltid vært glad i å lese, og det var det hun gjorde den kvelden hun merket at noe var galt.
Hun satt ute på terrassen med boken i fanget og konsentrerte seg om teksten da noe plutselig ble «så underlig i hodet». Bokstavene stokket seg, og innholdet i ordene forsvant.
Senere på natten ble alt verre, og hun ba ektemannen ringe etter ambulanse. Det var i siste liten. Hjerneslaget var så massivt at det er et under at hun overlevde.
Hjerneslag
Sissel tar imot Norsk Ukeblad i rekkehuset som ligger vakkert til i åssiden, med utsikt over sjøen og Drammen by. Blikket er åpent og smilet hjertelig.
– Kom inn, sier hun og viser vei, mens hun beklager rotet.
Hun og ektemannen er midt i en flytteprosess. Det står en enklere leilighet med alt på en flate og venter på dem et annet sted i Drammen.
Men til tross for alt hun har oppnådd etter at hun ble syk, sitter sorgen fremdeles i.
– Da jeg våknet opp etter slaget, slet jeg med å finne meningen med livet. Jeg lengtet etter å få slippe å leve og var redd for å være til byrde for andre. Det tok lang tid før jeg skjønte og aksepterte at jeg aldri kom til å komme tilbake til livet sånn som det var før. Men jeg er kjent for å være sta og utholdende, så da jeg nå overlevde, bestemte jeg meg for å bli så bra som jeg kunne bli.
En beinhard rehabiliteringsperiode fulgte. Utgangspunktet var heller dårlig, men Sissel mobiliserte det hun hadde av krefter og holdt ut lange treningsøkter.
Hun trente gjerne litt ekstra, og ganske snart begynte resultatene av all treningen å vise seg.
– Sterk er jeg, sier hun og smiler.
– Og jeg er i god form. Det er ikke styrken i bena som svikter meg, det er balansen og det store synstapet som plager meg. Disse utfordringene ble jeg nødt til å håndtere på min egen måte.
Hun peker innover i rommet. I et hjørne av stuen står rullatoren «Gustav».
– Den er min aller beste venn. Uten den er jeg sjanseløs utendørs.
Etter hjerneslaget er synet blitt så dårlig at hun bare kan fokusere når hun vrir litt på hodet. Balansen er elendig, rullatoren er viktig. Det hun virkelig savner er å lese, men det er en uopprettelig skade.
Hjerneslag oppstår plutselig, og skyldes en blodpropp eller en blødning i hjernen.
Hvert år rammes cirka 12 000 mennesker her i landet av hjerneslag. Hjerneslag kan ramme både unge og gamle.
Personer ned i 20-årsalderen kan få hjerneslag. Også barn kan bli rammet, men det er imidlertid svært sjelden. Risikoen øker betydelig med alderen. For kvinner er gjennomsnittsalder 76 år, og for menn 73 år.
Prognosene for pasienter med hjerneslag har bedret seg veldig de siste årene. Dette er takket være utvikling av nye og effektive behandlingsmetoder.
Kilde: HelseNorge
Les også: Psykolog er bekymret: – Samfunnet er rigget for slike mennesker
To mil hver dag
Det er ingen frøkensport å gå pilegrimsleden og slett ikke som svaksynt og med rullator. Det var heller aldri før blitt arrangert en slik vandring for blinde og svaksynte – før i 2021.
Det var Kristent arbeid blant blinde – «KABB» blant venner, som stelte i stand til vandring. Sissel hadde lenge hatt et sterkt ønske om å gå denne turen, men trodde at det var blitt uoppnåelig for henne nå.
Der tok hun feil. Da turen ble lagt ut for medlemmene, slo hun til med en gang. Dette ville hun være med på.
Pilegrimsfølget besto av ti svaksynte og blinde, fire førerhunder og 12 ledere og ledsagere. Sammen vandret de ti mil gjennom vakkert trønderlandskap fra Stiklestad i Verdal til Nidarosdomen i Trondheim.
Sissel er sterk i bena, det er resten av kroppen som har fått noen skavanker.
Trene er noe av det kjekkeste hun vet, og i oppladningen til pilegrimsturene trente hun med rullatoren på jorder og stier.
Hun var klar over at det kom til å bli harde økter på turen, men det tok hun på strak arm, hun var jo i god form.
– Jeg var veldig spent da jeg troppet opp og møtte de andre deltagerne. Men jeg følte meg trygg også. Ledsagerne og de som var ansvarlig for turen gjorde meg sikker på at dette var noe vi alle skulle mestre. For meg var det aldri noe alternativ å bryte.
Suksessen med pilegrimsvandringen ble så stor at hun gjentok den enda en gang, denne gangen med sin søster som ledsager. Og hun er ikke fremmed for at det blir en tredje tur.
Det viktige fellesskapet
– Jeg har aldri tidligere opplevd et slikt fellesskap som jeg møtt i denne gruppen og i organisasjonene for blinde og svaksynte. Jeg møtte likesinnede og andre i lignende livssituasjon som meg. På vandringen var det ikke snakk om problemer, bare utfordringer. Det var to mil hver dag, tidvis på stier og i kupert terreng. Ja, det var tungt og utfordrende, men det gikk jo bra.
Hun forteller om hvor viktig det er å bli lyttet til, noe hun opplevde på turen.
– Når en havner i livsendrende situasjoner, er det viktig med gode støttespillere. Ellers blir alt mørkt og vanskelig. Det kan være svært ensomt å våkne opp til en totalt endret livssituasjon. Det er et tap som ikke kan fylles skikkelig, siden en aldri igjen kan bli den en var.
Men det fantes lys. Midt i all håpløsheten følte hun at hun fikk en ny giv.
Godt fellesskap med andre, nye vennskap og gode samtaler. Turer, natur og treningsglede har også vært med på å løfte Sissel.
– Det gikk litt trått i begynnelsen fordi jeg måtte lære friluftslivet på nytt. Men jeg trente jevnt og trutt gjennom uker og måneder. Det var hardt og mye motbakke, men det var så mye mer jeg ville med livet mitt. Skulle jeg oppnå det, måtte jeg legge ned mye innsats. I dag vet jeg at treningen har vært med på å gi meg mer livskvalitet til tross for at livet mitt er blitt snevret inn fra hvordan jeg hadde det før.
Sissels gode venninne, Grete Bergersen, forteller om Sissels stayerevne:
– Hun er sta og sterk og tidvis litt stresset når det ikke går fort nok, forteller Grete.
– Hun er også glad i folk, er blid og deler ut klemmer. En sjelden gang er hun arg. Det er når det ikke er lagt til rette for mennesker med funksjonsutfordringer. Hun er heller ikke glad når folk vil prakke på henne hjelp som hun ikke trenger. Det er viktig for Sissel å være selvhjulpen.
Dette kan Sissel skrive under på. Å være til byrde er det verste hun vet, det understreker hun. Likevel har hun godtatt at hun er avhengig av andre på en helt annen måte enn før.
Kirken er et viktig sted både for Sissel og Grete. Også her har Sissel kjempet sine kamper.
– Hun kjenner sine rettigheter, og det er fint, sier Grete. – Nå har hun endelig fått gehør for at to benker i kirken skal kuttes av slik at det blir plass til rullestol og barnevogn, og i Sissels tilfelle, rullator. I Nidarosdomen opplevde hun at alt var lagt til rette. Det var en god følelse.
Viktige fellesskap
Da Sissel hadde fått kommet seg litt etter slaget, begynte hun å lete etter nye fellesskap. Hun trengte å finne andre mennesker med lignende utfordringer som hun selv har.
To organisasjoner har vært til stor hjelp for henne: KABB og Blindeforbundet. Her er hun svøpt inn i et fellesskap som vil henne vel.
Grete er ofte Sissels øyne når de to er ute og farter. Hun forteller at de to er privilegerte medlemmer av organisasjonene som kjemper for svaksyntes rettigheter til å få delta i samfunnet på lik linje med andre.
Sissel mener at det å bli kjent med disse to organisasjonene og de herlige menneskene som jobber der, har beriket livet hennes på en uvurderlig måte.
Også naturgleden har Grete og Sissel til felles, og synstapet er ingen hindring. I både vind og vær tar de seg turer ut. Sissel klarer ikke å betone nok hvor viktig naturen er for henne.
I tillegg til det svært svake synet hennes er balansen dårlig. Da er det godt å rulle rundt ute med rullator, naturopplevelsene er gode for både kropp og sinn, og for bedre balanse og indre ro.
Les også (+): Livet sammen som pensjonister ble noe helt annet enn jeg hadde tenkt
Forsonet med livet
På spørsmål om hva som var det aller beste ved pilegrimsvandringen, svarer hun ganske overraskende: Forsoning!
– Det har vært vanskelig å mildne følelsen av alt jeg har tapt, mye som tidligere gjorde livet mitt rikt er borte nå. Da er det viktig å forsone seg med sin skjebne, slik at jeg kan hvile i den personen jeg har blitt.
Sissel har strevd med å godta sitt nye liv, men omfavner også gleden og støtten hun opplever.
– Det skal lite til for å gjøre meg glad, legger hun til med et smil.
– Det har vært mange tunge dager, og det er det fortsatt, men jeg har også oppdaget mye nytt ved livet, og jeg trener stadig på å bli flinkere til å ta imot hjelp. Som det ble sagt på pilegrimsturen: Det er ikke problemer, det er utfordringer. Jeg forsoner meg med livet hver dag, det er slik det har blitt og gledene mine kan ingen ta fra meg! Selv ikke et hjerneslag.
